Noen tanker om transpersonalitet og seksuell dysfori

Det går en debatt om behandling av transpersonalitet i Tidsskriftet. Dette er et særdeles viktig tema fordi det ofte dreier seg om unge mennesker i livets startfase. I dag synes det å være nærmest en epidemi om å føle at man er født i feil kropp.

Denne utviklingen har kommet i løpet av ultrakort tid.  I Sverige har det vært en dramatisk økning av pasienter som har søkt kjønnskorrigerende klinikker i perioden 2010 - 2016. Enhver med medisinsk utdannelse vil stille spørsmålet: Hva er kilden, årsaken? Det kan ikke være noe med menneskenaturen, for den kan ikke endres så dramatisk på så kort tid. Det må være samfunnet som har endret seg, og gitt utviklingsmuligheter for en slik epidemi. Det kan skrives bøker om denne utviklingen.

En vanlig inndeling av transseksualitet baseres på alder, og skiller mellom dem som har slike følelser før og etter pubertet.  Amerikanske tall viser at i den unge gruppen vil opp til 80 % oppleve at disse følelsene vil forsvinne med tiden. Det er noe man vokser av seg. Disse unge skal behandles med omsorg, forståelse og trygghet. De skal ikke henvises til sexologer. Disse barn skal følges med empati og må læres opp til å betrakte seg som normale. Da vil de få et normalt liv Det er særdeles viktig at disse unge beskyttes mot en forståelse av at dette er en tilstand som trenger behandling. For da minsker sjansen for at den vil gå over av seg selv.

Når det gjelder den eldre gruppen, under og etter pubertet, har forskeren Lisa Littman ved Brown University i USA utført en systematisk studie av 256 tilfeller av unge med transpersonell dysfori, fra 11 til 27 år gamle. Deres foreldre fikk et spørreskjema med 90 spesifiserte spørsmål. Artikkelen «Rapid Onset Gender Dysphoria in Adolescents and Young Adults” ble publisert i PLOS One 16 august 2018. Ingen av pasientene I undersøkelsen hadde  opplevd seksuell dysfori tidligere I livet, Denne artikkelen viser at seksuell dysfori kan oppstå  ganske plutselig i løpet av kort tid. Foreldrene rapporterte at 62 % av tilfellene hadde en eller flere psykiatriske diagnoser eller «nevrodevelopmental disability» like før begynnelsen til det seksuelle avvik. Førti åtte % rapporterte at deres barn hadde opplevd en traumatisk eller stressende hendelse rett før sin opplevelse av kjønnsdysfori, slik som sterk mobbing, voldtekt eller å oppleve at foreldrene gikk fra hverandre. Hun antyder at kjønnsdysfori kan opptre i sosiale grupper –som en sosial smitte. Unge kan også bli påvirket og tiltrukket av ulike sosiale media. Hennes undersøkelse viste at det hos jenter ikke sjelden hender at flere i en vennekrets omtrent samtidig begynte å gi uttrykk for seksuell dysfori. Littman antyder at årsaken til utvikling av transpersonelle følelser hos disse unge kunne være en skadelig reaksjonsmåte på linje med rus, spiseforstyrrelser og selvskading. Denne gruppen var sterkt preget av sosial isolasjon både fra foreldre, familie, og venner som ikke hadde seksuell dysfori. Foreldrene gav uttrykk for en intens gruppe dynamikk hvor transseksuelle vennegrupper lovpriste og støttet hverandre, samtidig som de latterliggjorde og snakket ondsinnet om dem som ikke hadde slik dysfori

Denne artikkelen førte til et megaangrep fra aktivister. Universitetet var så feigt at det trakk artikkelen tilbake, til tross for at det ikke heftet noen metodologiske svakheter ved den. Den kulturliberale elite likte ikke undersøkelsens resultater. Littman fikk beskjed om at artikkelen kunne ødelegge hennes karriere.  - Så det er sterke og kyniske krefter i aktivitet. Og det er kanskje slik i Norge også.

Det finnes neppe gode langtidsresultater for radikal behandling, med hormoner og  korrigerende kirurgi. Johns Hopkins University, en prestisjetung universitetsklinikk som har mottatt flere Nobel priser enn noe annet amerikansk sykehus, var det første amerikanske sykehus som utførte slike operasjoner på 1960 tallet, men har senere sluttet å operere disse pasientene. Pasientene hadde ganske enkelt ingen nytte av kirurgi. Psykiateren Paul McHugh som i 26 år var professor ved John Hopkins, hadde i Wall Street Journal 13 mai 2016 en artikkel med tittelen  « Transgender Surgey Isn´t the Solution» hvor han redegjør for sitt syn. Han har den mening at det dreier seg om følelser og en mental forstyrrelse som ikke egner seg for radikal kirurgi. Det er ingen andre mentale lidelser som behandles med hormon-behandling og kirurgi. De fleste opererte pasienter var tilfreds ,»satisfied», men deres psykososiale situasjon var ikke noe bedre enn hos dem som ikke ble operert.

McHugh siterer også en større undersøkelse omfattende 324 tilfeller som ble operert ved Karolinskas Sjukhuset i Stockholm. De ble fulgt opp til 30 år. Denne studien viste at etter ca. 10 år begynte de opererte å få økende mentale forstyrrelser. Suicidalraten hos opererte var 20 ganger høyere enn hos ikke-transpersonale individer. Det siste er, så langt jeg kan finne ut, at aktivistgruppen LGBT har fått Johns Hopkins University til å gjenoppta radikal-behandling av transseksuelle personer, ikke på grunn av nye vitenskapelige resultater, men etter sosialt press fra aktivistgrupper. Det viser at dette fagområdet er meget kontroversielt.

Det er mange innlegg på nettet fra pasienter som er dypt fortvilet etter kjønnskorrigerende inngrep. Dette burde også mane til den ytterste varsomhet.

Det finnes rikelig litteratur fra norske helsemyndighet om seksuell dysfori. Men jeg vet ikke om jeg finner klare retningslinjer når det gjelder behandlingsopplegg. Dette er et meget vanskelig og ømtålelig saksområde som krever den høyeste etiske standard hos alle involverte. Behandlingstilbudet for denne gruppen ikke bare bør, men må være basert på kritisk analyse av langtidsresultater, og ikke av en aktiv og pågående pressgruppe som også kan være militant.