Handling foran ord

Kristelig Folkeparti skal 2. november bestemme om Norge skal styres av en regjering ledet av statsminister Erna Solberg eller av Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre. Landsmøtedelegatene er kanskje i ferd med å få et nytt forhold til strofen «To veier ligger foran deg, på en må du gå».

Troende i Norge har de siste årene kunnet oppleve en Ap-leder­ som er åpen om sin kristne tro. Han sier at troen kom til ham i voksen alder. På samme måte som troen på sosialdemokratiet, vil muligens noen bemerke.

Trangere kår. 

Jonas Gahr Støre­ har jevnlig stilt opp på ulike arrangement­ for å snakke om sin tro, blant annet i Sarons Dal. Dette er nytt fra en Ap-leder, og det må også sies å være noe positiv­t. Tro har fått trangere kår i Norge, og mange troende opplever det som befriende at en så sentral politisk leder er åpen om sin tro, selv om han omtaler seg som en «tvilende troende».

Statsministeren er også åpen om sin tro, og kan fortelle at hun av og til ber til Gud. Hun har stilt opp på en rekke religiøse arr-
angement, og har snakket om nåden­ i Johanneskirken i Bergen. Erna Solberg er opptatt av at troen­ opplever trangere kår i Norge og at det må være takhøyde for troende. At en parti-
leder i Høyre snakker om sin kristne tro er ikke noen nyhet, tvert imot. Det ville nok vakt større oppmerksomhet hvis hun hadde erklært seg som humanetiker.

Selv om de to er ulike både med hensyn til tidspunktene når troen kom, og når den politiske overbevisningen ble klar, omtaler de ofte sin tro på en ganske lik måte. Landsmøtedelegater som er på vippen når det gjelder retningsvalget til KrF, vil derfor neppe bli frelst til Erna eller Jonas­ bare ved å se på de to statsministerkandidatenes omtale av sin personlige tro. Spørsmålet – hvem er mest kristen? – gir dem ikke noe meningsfullt svar.

Se på gjerningene. 

Det betyr­ at delegatene må gjøre som apostelen Jakob skriver: Å se på gjerningene som troen fører­ til. Dette er uansett det riktige å gjøre når politisk retning skal velges – man må se på de to led-
ernes politiske verdivalg. Hvilke kamper har de tatt, hvor står de i viktige verdispørsmål for et kristendemokratisk parti? Der er det ikke vanskelig å finne forskjeller. Det gjelder ikke bare i parti-
programmene, men også i de to ledernes valg av kamper de har stilt opp i.

Jonas Gahr Støre var helseministeren som startet kampen mot fastlegenes reservasjonsrett i abortspørsmålet, Erna Solberg var statsministeren som sto opp for Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiets slag for reservasjonsmuligheten­, selv når Ap og SVs mobilisering førte til at 8. mars og 1. mai-togene ble ekstra lange.

Skattefradraget for gaver til frivillige organisasjoner er en ordning KrF fikk innført da de satt i regjering. Ordningen har stor betydning både for kristenliv og annen frivillighet i Norge, men satsene sto på stedet hvil i perioden da de rødgrønne satt i regjering. I Ernas tid har KrF fått gjennomslag for stadige økninge­r, slik at maksimalfradraget har økt fra 12.000 i 2013 til 40.000 i 2018.

Eugenisk indikasjon. 

Jonas Gahr Støre var partilederen som satt i ro da Arbeiderpartiets landsmøte vedtok sine radikale standpunkt i bioteknologisaken – uten debatt. Erna var partilederen som tok kampen for å endre abortloven og fjerne «eugenisk­ indikasjon». Hun viste at hun trolig kom til å tape på Høyres­ landsmøte, men gikk like-
vel på talerstolen. Alle som var til stede forsto at dette handlet om en dyptfølt personlig overbevisning, som ikke lot seg kompromittere av de taktiske hensyn det ville være nærliggende for en statsminister og partileder å ta.

Det er nok også mange av Kristelig Folkeparti sine delegater som husker det famøse inter-
vjuet med Gahr Støre der han først svarte nei på spørsmålet om han hadde hatt samtaler med Hamas, og som når han ble konfrontert med uttalelse fra Hamaslederen, prøvde å av-
bryte intervjuet. «Det er totalt uakseptabelt», sa Knut Arild Hareide­ den gangen i januar 2013. I dag sier han at «Israel er et land i verden». Denne observasjonen gjør det kanskje lettere­ å svelge Gahr Støres posisjon, men jeg undres på hvor mange av landsmøtedelegatene som ser dette som et godt argument?

Underslår SV. 

Gahr ­Støres behov for støtte fra SV blir underkommuniser­t, er det mange­ som mener. Hareide ønsker­ at landet skal styres av en statsminister som er avhengig av SV. Ap-lederen er opptatt av å skille tro og politikk. Det er riktig og viktig. Men verdiene til en leder­ kommer fram gjennom hvilke kamper en tar, også når motstanden er stor og sannsynligheten for å tape er stor. Hareide­ har synliggjort hva som er viktig for ham når han ønsker at partiet skal skifte ut statsminister Erna Solberg med Jonas Gahr Støre som partiets foretrukne leder av Norge. Det er langt fra sikkert at KrF-flokken er med på det når de tar verditesten på de to alternativene.

Apostelen Jakob hadde en praktisk tilnærming til tro. Ordene­ betydde lite, handlingene desto mer. Tvileren hadde han ikke så mye til overs for, «splittet som han er, og ustø i all sin ferd». At Arbeiderpartiet kan ha «troende tvilere» er så sin sak. I KrF burde man vite bedre. Hareide vil vinne makt ved kongens bord. Men jeg må spørre som Mesteren gjorde: Hva gagner det et menneske om det vinner hele verden, men mister seg selv?