Kidsa har rett

Dessverre vet vi svaret på det andre spørsmålet. Svaret er ja. De siste månedene har vi blitt presentert for nesten ufattelige tall for overgrep begått av prester i den katolske kirke.

Der Spiegel rapporterte nylig at over 3.600 barn har blitt seksuelt misbrukt av katolske prester i Tyskland de siste sytti årene. I USA pågår det etterforskning av overgrep i 13 delstater, og i Australia er en erkebiskop dømt for å ha skjult overgrep. Om ikke i samme skala, har også andre kirker, trossamfunn og kristne organisasjoner måttet tåle tilsvarende avsløringer.

Jeg har tidligere i denne spalten skrevet om misjonsorganisasjonenes uforbeholdne unnskyldning til misjonærbarn som har opplevd omsorgssvikt og overgrep på internatskolene.

LES OGSÅ: Den katolske kirke beklager overgrep mot minst 3.700 mindreårige

Kirkenes ansvar. 

Disse avsløringene har vist at det finnes systemer og strukturer som har lagt til rette for utnytting og maktmisbruk, og at det i mange tilfeller har blitt brukt mer energi på å redde ledere og organisasjoners rykte enn å støtte de utsatte, som dermed har blitt utsatt for et nytt svik. Pave Frans har oppfordret alle verdens katolikker til å bruke oktober måned til å be for at kirken blir mer oppmerksom på overgrepene som er blitt begått. Det er en god start, hendelsene skal ikke lenger feies under teppet og ties i hjel. Men jeg tror vi trenger å gjøre mer enn å be for å kunne svare ja også på det første spørsmålet.

Trenger en Tøfflus. 

Vi som vokste opp på sytti- og åttitallet kunne lett ramse opp barns rettigheter, takket være Tøfflus og Jon Blund som hver desember minnet oss på at «alle barn rett til …» navn og nasjonalitet, mat, helsehjelp, skolegang, lek og fritid, beskyttelse, å si sin mening, og så videre. Alle barn trenger en slik Tøfflus. Da Ungdommens kirkemøte møttes i forrige uke, diskuterte de hvordan Den norske kirke kan stå opp for barns rettigheter. Kirkenes verdensråd har invitert alle sine medlemskirker til å være med å sette fokus på barns rettigheter, og første punkt på agendaen er at kirken må og skal være et trygt sted for barn.

Trygge rom. 

Hvordan kan vi skape trygge rom for barn i kirkene våre? Kirkenes verdensråd (KV) løfter fram viktigheten av å ha tydelige regler og retningslinjer, men holder også fram at barn må involveres, lyttes til og ha medbestemmelsesrett.

I forrige uke møttes Ungdommens kirkemøte for å diskutere hvordan Den norske kirke kan ta utfordringen fra KV på alvor. Dette sa Ungdommens kirkemøte om trygge rom: «Barn har rett til beskyttelse mot vold, omsorgssvikt og overgrep. ‘Trygge rom’ er et begrep som er etablert i Den norske kirke, og som det har vært mye fokus på. (…) Allikevel blir ikke alle frivillige og ansatte i kirken kurset på temaet og ikke alle menigheter innhenter politiattest av frivillige og ansatte. Det er heller ikke en selvfølge at varslingsrutiner er på plass eller kjent for barn og unge.»

Uttalelsen peker også på at noen barn er mer utsatt enn andre. Barn som tilhører minoritetsgrupper og urfolk er særlig utsatt for overgrep og rettighetsbrudd. Det samme gjelder barn med funksjonsnedsettelser og barn på flukt.

LES OGSÅ: 70 år med kirkelig brobygging

Vaktbikkje og endringsagent. 

Men KV-dokumentet tar også til orde for at kirka skal være en endringsagent. Kirkene må være en pådriver for å avskaffe vold mot barn i samfunnet. De kan bruke sin innflytelse til å løfte fram at gutter og jenter har samme verdi og samme rettigheter, og at barn er personer med en kroppslig integritet som må respekteres. Barns medvirkning og medbestemmelse er helt sentralt for å få dette til. Vi skal lytte når kidsa snakker, for «alle barn har rett».

Ellet som Jesus sa: «Uten at dere vender om og blir som barn, kommer dere ikke inn i himmelriket (…) Og den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg.»