Den siste olje – hvorfor gjør jeg dette mot disse mine minste

Langt der nede, flere tusen meter under meg, er Max, Mille, Agnes og Esther i ferd med å krype ut av dynene sine. En nye dag er i emning. To fire-åringer og to to-åringer er klare til å stikke nesa ut i vår vidunderlige verden, med nysgjerrige blikk og utforskende lek.

En uro gnager i meg. Flyet jeg sitter i stiger raskt mot høsthimmelen, mens kraftige jetmotorer nok en gang seirer over tyngdekraften ved å brenne tusenvis av liter flybensin.

Jeg tenker: Er det denne turen som vil gjøre at det hele vil bikke over?

Vil dette karbonavtrykket være dråpen som gjør at vi kommer til et point-of-no-return?

Vil denne reisen stille barnebarna mine overfor umenneskelige valg om 40-50 år?

Det er faktisk slik i klimasammenheng at den CO2-dritten jeg bidrar med i dag, vil være her lenge etter at jeg har forlatt åstedet og skape store problemer for de som kommer etter meg.

Mange forskere peker på at vi kan risikere at klimakrisen løper helt amok. Når isen smelter stiger havet. Havet forandrer temperatur og vannstrømmer som igjen påvirker andre menneskers liv og skaper problemer langt unna der isen forsvant.

Når temperaturen fortsetter å stige smelter permafrosten – den gigantiske telehiven vi har i områdene nord i Russland og Alaska. Når telen mister sin kraft, bobler metangassen opp mot himmelen og kaster ekstra bensin på det globale oppvarmingsbålet.

Det er ufattelig at vi ikke skjønner det. Enhver som har tent et bål og stukket hodet inn i røyken forstår at det ikke er bra, hverken for nåværende eller fremtidig helse. Men dette har vi altså problemer med å ta inn over oss, der vi ruller, flyr og båter rundt med bålene våre og brenner for å skape varme- energi.

Mine valg i dag, får følger for mine barnebarn og deres barn og slekters gang. Max og Mille, Agnes og Esther får en vanskeligere verden enn den jeg fikk. 

De må ta stilling til moralske og etiske spørsmål jeg ikke tør å tenke på. Antallet klimaflyktninger vil stige dramatisk på grunn av mat, vann og landmangel. Hva skal de gjøre når det står en million flyktninger og banker på den norske stabbursdøra? Skyte dem?

Hvordan skal de klare å forsvare et forbruk som krever 7 jordkloder, holde fortet i veldferdstaten? Slåss for retten til rødt kjøtt på bordet? Argumentere for hvem som skal ha retten til å fly

Det er jo ganske logisk at døde dyr og planter ikke har noe annet å bidra med enn død. Det som er dødt er dødt. Enn så lenge har jeg meldt meg inn i Besteforeldrenes klima-aksjon og har et klart mål om å demonstrere. Jeg kjører el-bil og venter på montering av solcelle-paneler fra Otovo.

Likevel er jeg ikke tilfreds, jeg er redd, redd for hva jeg er i ferd med å påføre mine egne barnebarn. For meg går det rett i strupen på den kristne trua mi og utfordrer meg til et mer radikalt nestekjærlighetsengasjement. Å være kristen er å flytte fokus fra seg selv og til de minste blant oss – de som ramler på utsiden og ikke når opp til kanten av det bugnende bordet er i nord. Barna, de som kommer etter oss, de som skal arve jorda.

I disse dager sitter verdens fremste klimaforskere og skriver på en ny rapport om klodens tilstand. Det ryktes at de sliter med å finne de rette ordene som kan beskrive alvoret i situasjonen slik at vi faktisk tar det inn over oss – og gjør noe.

Jeg går inn for landing, uroen er der fremdeles, jeg bærer den med meg, hele tiden. Er dette dråpen som får klimabegeret til å renne over? Hvordan våger jeg å risikere så mye for å oppnå et øyeblikks tilfredstillelse, komme meg raskere frem, ønske mer vekst og forskjeller?

Jeg har ingen hyggelige svar. Kan det henge sammen med det å brenne det som en gang var levende?

Død gir død – liv gir liv.

Jeg vet ikke.

Bare denne uroen. Hvorfor engasjerer det oss ikke mer? Hvorfor bruker vi ikke all vår tid på å redde det som lever, fremfor å styre mot død og fordervelse?