Tro på pauserommet

Når jeg møter noen for første gang, hender det jeg spør om de tror på Gud. Som regel lar jeg det være – spørsmålet kan bli for nær­gående – men noen ganger klarer jeg ikke styre meg. Og om de svarer bekreftende, blir jeg glad og kjenner meg fri til å dele min egen tro.

Gud som selvfølge. 

En stund jobbet jeg på en kristen arbeidsplass, og selv om vi ikke alltid var synkronisert rent teologisk, delte vi som arbeidskollegium noe grunnleggende: Gud var gitt, enten vi snakket om ham eller ikke. Deiligst var det ved påsketider, da vi kunne hilse hverandre vel tilbake på jobb etter påskeferien med å fortelle at vår frelser er oppstanden. Han er sannelig oppstanden!

I dag har kollegene mine mer ulike livssyn, hvilket fører med seg sine egne gleder, men det ble brått stille under lunsjen i våres da jeg spurte om de andre hadde laget seg noe fasteforsett ennå. Nok en påminnelse om at det som er helt naturlig for meg, kan være helt fremmed for min neste.

LES OGSÅ: Det er masse ateister og kristne kan enes om

Alle menneskers lodd. 

En viss grad av ensomhet er vel alle menneskers lodd, men noen avstander er større enn andre, og de skyldes ikke alle nødvendigvis
religion: Finnes det for eksempel en større avgrunn enn mellom dem som vil legge årets jobbtur til utlandet og den ene blant kollegene som ikke har pass (for å unngå å komme i fristelse) av hensyn til klodens ve og vel? Og hvor mange føler jeg meg mindre fremmed overfor enn min ikke-troende livsledsager?

Men det er når livet leves som om Gud ikke finnes – som Magnus Malm formulerer det – at jeg føler meg aller mest utilpass i verden. Jeg kan ikke skryte på meg en tro som ikke vakler, snarere glipper jeg daglig Guds hånd, men lengselen
etter ham står fast. Kan jeg formidle for den som ikke tror, hvor glad jeg er i Jesus? Hvordan Gud siden jeg var barn har kommet meg i møte hvert eneste øyeblikk og fylt meg med en glede og takknemlighet som ingen av livets vanskeligheter har klart å utslette? Iveren tar lett overhånd.

Fromhetsposering. 

Jeg strever med å holde balansen her. På den ene siden husker jeg Peters fornektelse av Jesus da det virkelig telte; men jeg husker òg Jesu fordømmelse av fariseerne som gjorde et stort nummer ut av egen fromhet.

Under et intervju i fjor ble den amerikanske pastoren John Piper spurt om hva han gjør for fremdeles å vokse i troen 
på sine eldre dager. Han nølte med å svare, for han mente at han ved å svare risikerte å bryte med Jesu formaning om å lukke døren til sitt lønnkammer når vi ber. Piper sa det ville være en enkel sak å fortelle om eget bønneliv om han bare hadde et rent hjerte, men hvor mange av oss har vel det?

Likevel valgte han å komme med noen råd – fordi det tross alt kunne være til hjelp for lytterne. Jeg nevner dem ikke her, for det interessante for meg i denne omgang er at problemstillingen også gjaldt ham, en verdenskjent forkynner, som den gjelder for meg i mitt lille liv: Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

LES OGSÅ: Kirken slo mynt på frelsen

Takt og tone. 

Jeg tenker også på Paulus, som i sin forkynnelse spilte på lag med den kulturen han til enhver tid virket i, så ingen skulle avvise evangeliet på grunn av uvesentligheter. Kristnes brudd på god takt og tone kan være en slik
uvesentlighet.

Så lar vi være å dvele ved at Jesus, hvor enn ydmyk og medfølende han er, ikke var spesielt høflig når han ble utålmodig i møte med disiplenes vantro. Jeg kan ikke tenke meg det ville vekket særlig begeistring den gangen på pauserommet om jeg hadde møtt stillheten med å spørre: «Forstår ikke dere heller noe?»

Og med det er jeg like langt. Alt tatt i betraktning vet jeg ikke hvor mye jeg kan, skal eller bør snakke om Jesus i blandet selskap. Jeg vet bare at jeg kunne tenke meg å gjøre det oftere.

LES OGSÅ: Det er nok veldig slik at når Gud nevnes, stanser det opp

Trykket i Vårt Land 5. oktober 2018.