Heidi Terese Vangen

48    1457

Tro på pauserommet

Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

Publisert: 5. okt 2018 / 2313 visninger.

Når jeg møter noen for første gang, hender det jeg spør om de tror på Gud. Som regel lar jeg det være – spørsmålet kan bli for nær­gående – men noen ganger klarer jeg ikke styre meg. Og om de svarer bekreftende, blir jeg glad og kjenner meg fri til å dele min egen tro.

Gud som selvfølge. 

En stund jobbet jeg på en kristen arbeidsplass, og selv om vi ikke alltid var synkronisert rent teologisk, delte vi som arbeidskollegium noe grunnleggende: Gud var gitt, enten vi snakket om ham eller ikke. Deiligst var det ved påsketider, da vi kunne hilse hverandre vel tilbake på jobb etter påskeferien med å fortelle at vår frelser er oppstanden. Han er sannelig oppstanden!

I dag har kollegene mine mer ulike livssyn, hvilket fører med seg sine egne gleder, men det ble brått stille under lunsjen i våres da jeg spurte om de andre hadde laget seg noe fasteforsett ennå. Nok en påminnelse om at det som er helt naturlig for meg, kan være helt fremmed for min neste.

LES OGSÅ: Det er masse ateister og kristne kan enes om

Alle menneskers lodd. 

En viss grad av ensomhet er vel alle menneskers lodd, men noen avstander er større enn andre, og de skyldes ikke alle nødvendigvis
religion: Finnes det for eksempel en større avgrunn enn mellom dem som vil legge årets jobbtur til utlandet og den ene blant kollegene som ikke har pass (for å unngå å komme i fristelse) av hensyn til klodens ve og vel? Og hvor mange føler jeg meg mindre fremmed overfor enn min ikke-troende livsledsager?

Men det er når livet leves som om Gud ikke finnes – som Magnus Malm formulerer det – at jeg føler meg aller mest utilpass i verden. Jeg kan ikke skryte på meg en tro som ikke vakler, snarere glipper jeg daglig Guds hånd, men lengselen
etter ham står fast. Kan jeg formidle for den som ikke tror, hvor glad jeg er i Jesus? Hvordan Gud siden jeg var barn har kommet meg i møte hvert eneste øyeblikk og fylt meg med en glede og takknemlighet som ingen av livets vanskeligheter har klart å utslette? Iveren tar lett overhånd.

Fromhetsposering. 

Jeg strever med å holde balansen her. På den ene siden husker jeg Peters fornektelse av Jesus da det virkelig telte; men jeg husker òg Jesu fordømmelse av fariseerne som gjorde et stort nummer ut av egen fromhet.

Under et intervju i fjor ble den amerikanske pastoren John Piper spurt om hva han gjør for fremdeles å vokse i troen 
på sine eldre dager. Han nølte med å svare, for han mente at han ved å svare risikerte å bryte med Jesu formaning om å lukke døren til sitt lønnkammer når vi ber. Piper sa det ville være en enkel sak å fortelle om eget bønneliv om han bare hadde et rent hjerte, men hvor mange av oss har vel det?

Likevel valgte han å komme med noen råd – fordi det tross alt kunne være til hjelp for lytterne. Jeg nevner dem ikke her, for det interessante for meg i denne omgang er at problemstillingen også gjaldt ham, en verdenskjent forkynner, som den gjelder for meg i mitt lille liv: Når bikker bekjennelse over i fromhetsposering?

LES OGSÅ: Kirken slo mynt på frelsen

Takt og tone. 

Jeg tenker også på Paulus, som i sin forkynnelse spilte på lag med den kulturen han til enhver tid virket i, så ingen skulle avvise evangeliet på grunn av uvesentligheter. Kristnes brudd på god takt og tone kan være en slik
uvesentlighet.

Så lar vi være å dvele ved at Jesus, hvor enn ydmyk og medfølende han er, ikke var spesielt høflig når han ble utålmodig i møte med disiplenes vantro. Jeg kan ikke tenke meg det ville vekket særlig begeistring den gangen på pauserommet om jeg hadde møtt stillheten med å spørre: «Forstår ikke dere heller noe?»

Og med det er jeg like langt. Alt tatt i betraktning vet jeg ikke hvor mye jeg kan, skal eller bør snakke om Jesus i blandet selskap. Jeg vet bare at jeg kunne tenke meg å gjøre det oftere.

LES OGSÅ: Det er nok veldig slik at når Gud nevnes, stanser det opp

Trykket i Vårt Land 5. oktober 2018.

9 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Hallvard Jørgensen

64 innlegg  1463 kommentarer

Dette var interessant

Publisert rundt 1 måned siden

Takk for eit fint og interessant innlegg. Eg blir nysgjerrig: Kva kyrkjelyd går du i, til vanleg?

1 liker  
Svar
Kommentar #2

Heidi Terese Vangen

48 innlegg  1457 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden

Så hyggelig å få kommentar fra deg, Hallvard! Jeg må innrømme at jeg ikke har klart å slå rot noe sted. 

1 liker  
Svar
Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

179 innlegg  1802 kommentarer

Når orgelbrus ikke er sterkt nok

Publisert rundt 1 måned siden

Takk for innlegget. Jeg tillater meg å nevne noe om jobberfaringer hva gjelder det å bringe tro og Gud opp som tema. Som oftest har det endt med temaskifte. Få av arbeidsplassene har hatt en definert tilknytning til tro, dog. En grov skisse av mine erfaringer er slik: 

Den som ikke tror og er minst lyttende er samtidig oftest også den som har et fastlåst og avsluttet bilde av hva en gud er, hvordan Jesus skal forstås og hva "kirken" egentlig bedriver. En stivnet sementert holdning som man finner blant vitende fundamentalister uansett livssyn, sosial status, utdannelse og bakgrunn. De vet hva Gud er, eller bestemt bør være i beste fall, og dermed er de vel alle egentlig også i praksis ferdige med Ham.

Om de dog skal delta i en dialog, så blir det ofte nettopp ikke en dialog. Ofte blir det dessverre monologisk von oben å påpeke hvor begrenset, tåpelig og suspekt religiøs tro er. Man blir dermed raskt utsatt for en sosial polarisering hvor de to sider posisjoneres trygt med vanntette skott seg i mellom -og uten forstyrrelser fra den andre siden. De kloke og fornuftige tilhører da den siden som ikke tror: Best slik, kanskje? Det bedrives en ikke alltid like godt skjult stempling, belæring og avvisning; paradoksalt nok i et i og for seg legitimt engasjement mot fordommer, undertrykkelse og nedlatenhet. Uansett: Det med tro og Gud blir ikke sjeldent et ikke-tema som avsluttes nesten like raskt som det blir presentert. 

Dog har enkelte sent på julebord og andre sosiale samvær i yrkessammenhenger, tilsvarende sent på kurskvelder, kommet noe skjevt bort til meg med undringer og tvil, dog alltid (!) kun under fire øyne. Et møte hvor brått de innerste spørsmål og tvil endelig gis et mer åpent og prøvende utløp like vel. Unntak som vel flere enkelte ganger har erfart i nære nachspiel-møter for de få. De allerede nevnte barrierene og offensive strategiene var og er nok her koplet fra ad hoc, ikke minst ved hjelp av inntak av noe annet enn orgelbrus - for å si det slik. 

For egen del -nettopp i egenskap av troende og bekjennende- så er paradoksalt nok åpenheten og imøtekommenheten i møte med andre, ang. forestillinger av hvem Gud er/ikke er, langt mer prøvende, preget av nysgjerrighet, forsiktighet og toleranse. Til tross for janteloven uttrykker jeg det altså slik.

Og uansett hva vedkommende tror/ikke tror og hvilken religion og livssyn hun og han tilhører: Ekte menneskemøter og dialog er nemlig alltid spennende; fordi man kan beriket forlate samtalen og være en annen og bedre versjon av seg selv. Dog har jeg et et spørsmål jeg anser som sentralt og er nysgjerrig på: 

Nemlig å få høre hva vedkommende mener at det egne livssynet og troen faktisk gjør med livet og valgene i hverdagen? Og kan hende kan man i heldigste fall til og med komme inn på etikkens begrunnelser og samtale om livets kamper og grensesituasjoner. Uansett er forsøket på det å gjensidig formulere hva som er vesentlig i livet ofte fruktbart. Her møtes man, i hvert fall etter tid, påfallende ofte hva gjelder verdier og mål. Nesten uansett livssyn, tro og religion. Vi ser at begrunnelsene kan være forskjellige, men de sentrale verdiene og målene de samme. Finner man fellespunkter, så har man naturlig nok også en god arena for videre modige samtaler om det man selv legger vekt på, og hvorfor. Livet har i hvert fall lært meg at jeg har noe å lære av alle jeg møter. Sågar uten hjelp av orgelbrus.

5 liker  
Svar
Kommentar #4

Dan Lyngmyr

175 innlegg  1168 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Heidi Terese Vangen. Gå til den siterte teksten.
Og med det er jeg like langt. Alt tatt i betraktning vet jeg ikke hvor mye jeg kan, skal eller bør snakke om Jesus i blandet selskap. Jeg vet bare at jeg kunne tenke meg å gjøre det oftere.

Flott og velreflektert innlegg. Takk. 

Og , noen ganger, er det faktisk nødvendig å våge å bevege seg fremover , også der hvor man ikke nødvendigvis føler trygg grunn under føttene. 

1 liker  
Svar
Kommentar #5

Heidi Terese Vangen

48 innlegg  1457 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.

Dog har enkelte sent på julebord og andre sosiale samvær i yrkessammenhenger, tilsvarende sent på kurskvelder, kommet noe skjevt bort til meg med undringer og tvil, dog alltid (!) kun under fire øyne. Et møte hvor brått de innerste spørsmål og tvil endelig gis et mer åpent og prøvende utløp like vel. Unntak som vel flere enkelte ganger har erfart i nære nachspiel-møter for de få. De allerede nevnte barrierene og offensive strategiene var og er nok her koplet fra ad hoc, ikke minst ved hjelp av inntak av noe annet enn orgelbrus - for å si det slik. 

Takk for lang kommentar med interessante betraktninger!

Jeg kan særlig kjenne meg igjen i det med trossamtaler under fire øyne. 

Svar
Kommentar #6

Heidi Terese Vangen

48 innlegg  1457 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Dan Lyngmyr. Gå til den siterte teksten.

Og , noen ganger, er det faktisk nødvendig å våge å bevege seg fremover , også der hvor man ikke nødvendigvis føler trygg grunn under føttene. 

Takk for hyggelig kommentar!

Du har nok rett i det. For min del var denne teksten et steg fremover, ettersom jeg viser den til kollegene mine. 

1 liker  
Svar
Kommentar #7

Pål Georg Nyhagen

179 innlegg  1802 kommentarer

Ja...

Publisert rundt 1 måned siden

...og akkurat de samtalene er faktisk viktige. Selv om konteksten i noen kristnes mening er fjernt fra de trygge kjente rammer hvor man som troende kjenner seg hjemme i. Man skal altså være en virkende surdeig ute i det utfordrende livet hvor det varierte fellesskapet av oss alle møtes -her og der. Ikke bare lage tros-avlukker for likesinnede; hvor vi alle pakker oss trygt og koselig sammen med alle de andre små forente surdeigene og så lar det utfordrende element vi faktisk skal virke i være utenfor. Har de der ute interesse får de jammen meg komme til oss... og bli som oss? Tja... Da blir det i tilfelle for oss troende et dobbeltliv som ikke bare samtidig er et brudd på det vi faktisk mener å stå for, men det skaper lett selvtilfredshet og usunn bedrevitenhet. Og skjer dette, så bekrefter vi fleres fordommer. Fordommer har faktisk som oftest en kjerne av sannhet i seg -som riktig nok har røtter i enkelterfaringer, men dog.  

Den kristne troen har nemlig alltid befunnet seg i konfrontasjon og små og større kriser. Man har alltid måttet forholde seg til i hvert fall to utfordringer samtidig: På den ene siden det å tolke troen i en situasjon og tid som er i kontinuerlig forandring - noen ganger en langsom sådanne, andre ganger i raskere takt. Og for det andre må vi tolke situasjonen og endringene i lys av den kristne troen.

De gangene dette med personlige samtaler i slike nevnte sammenhenger har skjedd, så har det aldri vært påtatt fra den andre eller under falske flagg. Vedkommende henvender seg nettopp der hvor situasjonen skaper rom, selv om hun og han måtte la visse substanser endelig påvirke at mot og hjerte fikk tre utenfor komfortsonen. Konteksten var like vel trygg nok. De er ikke mindre hellige og vare de stundene som oppstår der: "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem"... Det handler selvsagt også HER om å møte den andre seriøst i det vare rom som hun og han endelig våget å åpne og tre inn i. Sågar har det hendt at vedkommende har kommet på hjemmebesøk senere for nye samtaler. 

Slik jeg ser det, så handler det om nærvær og tilstedeværelse. Og for meg som troende har dette sine levende røtter i kirkens vesen som igjen er det samme som tro på Treenigheten: Det levende og ubetingede felleskap i lys av Kristus. Det er jo på grunn av Ham at kirken i det hele tatt finnes. Uten en levende tro, Gudstjeneste og bønnefellesskap blir troen teori og ideologi. I tilfelle, så tror man da på troen, tror på kjærlighete og tror på erfaringen, på bekreftelsen og på seg selv hvor samvittigheten både speiler det man identifiserer seg med og de man har som autoriteter idemessig. Hvilket uansett blir en heller liten og svak Gud. Det blir nemlig ikke noe annet og mer. Troen og kirke blir da mer en funksjon. Alle forsøkene på funksjonalisering og det å redusere kirken til et instrument for et eller annet sosialt eller personlig prosjekt, fremfor å bygge på Kristi egne målsettinger -som også innebærer en kreativ og forvandlende relasjon-  bidrar til å amputere Kristi legeme. Så gjelder det å våge å stå for troen også der det har en pris.  

 

2 liker  
Svar
Kommentar #8

Daniel Krussand

10 innlegg  1949 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Heidi Terese Vangen. Gå til den siterte teksten.
Alt tatt i betraktning vet jeg ikke hvor mye jeg kan, skal eller bør snakke om Jesus i blandet selskap. Jeg vet bare at jeg kunne tenke meg å gjøre det oftere.

Om våre liv er et vitnesbyrd uten ord, kan vi dele vår tro når noen spør.

Så er jo noen mer «evangelister» enn andre.  Påtatt fromhet virker ikke.  Fri og naturlig i vår tro er best.

Svar
Kommentar #9

Gjermund Frøland

10 innlegg  6913 kommentarer

To avsnitt

Publisert rundt 1 måned siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.

Den som ikke tror og er minst lyttende er samtidig oftest også den som har et fastlåst og avsluttet bilde av hva en gud er, hvordan Jesus skal forstås og hva "kirken" egentlig bedriver. En stivnet sementert holdning som man finner blant vitende fundamentalister uansett livssyn, sosial status, utdannelse og bakgrunn. De vet hva Gud er, eller bestemt bør være i beste fall, og dermed er de vel alle egentlig også i praksis ferdige med Ham.

Om de dog skal delta i en dialog, så blir det ofte nettopp ikke en dialog. Ofte blir det dessverre monologisk von oben å påpeke hvor begrenset, tåpelig og suspekt religiøs tro er. Man blir dermed raskt utsatt for en sosial polarisering hvor de to sider posisjoneres trygt med vanntette skott seg i mellom -og uten forstyrrelser fra den andre siden. De kloke og fornuftige tilhører da den siden som ikke tror: Best slik, kanskje?

To avsnitt som har en glidende, nesten umerkelig, overgang fra fokus på "vitende fundamentalister uansett livssyn" til "de kloke og fornuftige" "som ikke tror".

Dermed oppnås ikke bare "guilt by association" (de ikke-troende stemples som dem som har et "monologisk von oben"-syn), men også en stemplende metonymi der "de ikke-troende" plukkes ut til å representere alle "vitende fundamentalister uansett livssyn".

Svar
Kommentar #10

Heidi Terese Vangen

48 innlegg  1457 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.

...og akkurat de samtalene er faktisk viktige. Selv om konteksten i noen kristnes mening er fjernt fra de trygge kjente rammer hvor man som troende kjenner seg hjemme i. Man skal altså være en virkende surdeig ute i det utfordrende livet hvor det varierte fellesskapet av oss alle møtes -her og der. Ikke bare lage tros-avlukker for likesinnede; hvor vi alle pakker oss trygt og koselig sammen med alle de andre små forente surdeigene og så lar det utfordrende element vi faktisk skal virke i være utenfor. Har de der ute interesse får de jammen meg komme til oss... og bli som oss? Tja... Da blir det i tilfelle for oss troende et dobbeltliv som ikke bare samtidig er et brudd på det vi faktisk mener å stå for, men det skaper lett selvtilfredshet og usunn bedrevitenhet. Og skjer dette, så bekrefter vi fleres fordommer. Fordommer har faktisk som oftest en kjerne av sannhet i seg -som riktig nok har røtter i enkelterfaringer, men dog.  

Enig, men vi trenger begge deler. En virksom surdeig får hvile og utvikle seg før den helles ut bollen den skal virke i.  Vår tid er utrolig interessant med mange forskjellige perspektiver og uttrykk. I kristen sammenheng setter jeg dessuten ekstra stor pris på det, da jeg kan lese bøker eller høre prekener fra et mangfold av tradisjoner, ikke bare luthersk kristendom. Men det betyr samtidig at hvileskjærene er færre enn for bare et par generasjoner siden. 

Svar
Kommentar #11

Heidi Terese Vangen

48 innlegg  1457 kommentarer

Publisert rundt 1 måned siden
Daniel Krussand. Gå til den siterte teksten.

Om våre liv er et vitnesbyrd uten ord, kan vi dele vår tro når noen spør.

Ja, dette er viktig!

Svar
Kommentar #12

Pål Georg Nyhagen

179 innlegg  1802 kommentarer

Frøland

Publisert rundt 1 måned siden

Det du så kategorisk mener å påpeke her er ikke en tolkning som er en matematisk nødvendig slutning av min tekst.  Overbeviste fundamentalister, med nærmest kjemisk renset tilgang på Gud og hellige tekster, som suffisant mener å representere den ene sanne og gyldige troen er i min tekst plassert på linje med de kategorisk troende ateister. Dette er ateister som absolutt kan plasseres blant fundamentalistene. De VET hva som er sant. Førstnevnte gruppe av troende fundamentalister distanserer seg ikke fra de andre troende gjennom henvisning til tenkning, fornuft og klokskap, men til den suverene fasit som er Gud selv. De anser seg i praksis som Lieblinge der Götter, dvs blant de utvalgte. Dette er for dem ikke bare en langt sterkere referanse enn fornuft og tenkning, men den ultimate. Det finnes nemlig religiøse fundamentalister som ser med skepsis på fri tenkning og fornuft.  Jeg minner om at den fundamentalistiske islamske gruppens navn "Boko Haram"  betyr løst oversatt: «Vestlig utdanning er synd».

Det finnes selvsagt en rekke ateister som er både høyst reflekterte og innsiktsfulle og som samtidig vet hva respekt og ydmykhet i dialogen er, og vil gjerne være i en åpen dialog med troende. Som det finnes troende med samme kvaliteter for øvrig. Jeg mener ennå at min tekst åpner for dette. Sitat:

"Og uansett hva vedkommende tror/ikke tror og hvilken religion og livssyn hun og han tilhører: Ekte menneskemøter og dialog er nemlig alltid spennende; fordi man kan beriket forlate samtalen og være en annen og bedre versjon av seg selv."

 

2 liker  
Svar
Kommentar #13

Gjermund Frøland

10 innlegg  6913 kommentarer

Vel,

Publisert rundt 1 måned siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
"Og uansett hva vedkommende tror/ikke tror og hvilken religion og livssyn hun og han tilhører: Ekte menneskemøter og dialog er nemlig alltid spennende; fordi man kan beriket forlate samtalen og være en annen og bedre versjon av seg selv."

som du kanskje ser, forholdt jeg meg strengt til det siterte.

Og det siterte var en svärt så bombastisk og dömmende karakterisering av de ikke-troende. Du skrev:

"De kloke og fornuftige tilhører da den siden som ikke tror: Best slik, kanskje? Det bedrives en ikke alltid like godt skjult stempling, belæring og avvisning; paradoksalt nok i et i og for seg legitimt engasjement mot fordommer, undertrykkelse og nedlatenhet."

Jeg mener også at min kommentar var soleklar på hva som var mitt anliggende, nemlig (uansvarlig) bruk av retoriske virkemidler for å forsterke et budskap, budskapet om ikke-troendes stempling, beläring og avvisning.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Støtte til overgrep ER overgrep !
rundt 1 time siden / 2005 visninger
Øystein Blymke kommenterte på
Uenigheten ryker
rundt 2 timer siden / 1088 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 2 timer siden / 1100 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 2 timer siden / 1281 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 2 timer siden / 1281 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Tydelig oppfordring
rundt 3 timer siden / 103 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Vi må gjøre det som virker!
rundt 3 timer siden / 801 visninger
Magne Kongshaug kommenterte på
Svar på Sofies Brauts innlegg: "Den store sammenhengen"
rundt 3 timer siden / 286 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Prinsipper på billigsalg
rundt 4 timer siden / 1281 visninger
Åse T Andersen kommenterte på
Alt det vi kan få til
rundt 4 timer siden / 937 visninger
Les flere