Per Arne Sandvold

18

Skråsikkerhetens pris

Når vi argumenterer for noe som er viktig for oss, er det lett å tenke svart og hvitt; dem og oss. Da er vi ikke lenger åpne for å høre og respektere andre synspunkter eller korrigere egne oppfatninger. Vi blir skråsikre. Det mener jeg har en pris som er både uheldig og farlig. Det gjelder Den norske kirke, og det gjelder i disse dager Krf.

Publisert: 2. okt 2018

Jo eldre jeg blir, jo mer redd blir jeg. Ikke nødvendigvis for alt det onde vi hører om i verden, for det er ikke noe nytt. Det ser det ut som vi må lære oss å leve med. Nei, det jeg blir mer og mer redd for er skråsikkerheten både hos meg selv og mine medmennesker. Jeg synes jeg ser den vokse fram mange steder, og den ser ut til å bli styrket i sosiale medier. Den gir uttrykk for at det er mulig å tenke svart / hvitt, og enten / eller i en rekke sammensatte og kompliserte spørsmål. Som sagt, jeg er redd.

Hva mener jeg så konkret med overskriften «Skråsikkerhetens pris»? For hva er prisen, eller kanskje særlig de mellommenneskelige kostnadene, ved skråsikkerhet? Det kan være mange ting. I utgangspunktet tenker jeg at skråsikkerhet innebærer en lettvint forenkling. Når denne forenklingen presenteres som sannhet, får den mangetilhengere. Den lever særlig godt i grupper på sosiale medier som mener det samme; også det vi kaller ekkokamre. Når andre mennesker med en like lettvint forenkling kommer til motsatt konklusjon blir det et problem. Begge grupper er 100 % sikker på at de har rett, og så braker det løs i sosiale medier. Da kommer mørket fram. Mørket som skjeller ut meningsmotstanderen, ja som i ytterliggående tilfeller kommer med drapstrusler som kan gi grunnlag for politianmeldelse.

Skråsikkerhet i mellommenneskelige forhold kan også føre til andre ting. Når to fronter står steilt mot hverandre, blir miljøet de er del av splittet. Frontene begynner å komme med ukvemsord mot hverandre; det ene ordet tar det andre og motparten kan nesten beskrives som «monstre». Dette fører til at mennesker i miljøet må ta stilling; velge side. Resultatet kan bli en sterk stigmatisering som det er veldig vanskelig å komme i rette med, for ikke å snakke om å bygge bro over. Mye kan bli ødelagt ved at ord som ikke skulle vært sagt, glipper ut, står uimotsagt og får anledning til å vokse.

Hva fører så skråsikkerheten egentlig til? Jeg mener at den fjerner nyanser og hindrer dialog. Nyansene hjelper oss til å se virkelighetens sammensatte realiteter. Dialogen hjelper oss til å korrigere vårt eget syn i møte med en annens. Når både nyansene og dialogen uteblir, kan skråsikkerheten ha gode vekstvilkår.

Jeg har lyst til å ta et par eksempler. De er forskjellige, men har likevel noen likhetstrekk.

Jeg var lenge helt sikker på at ekteskapet var en ordning mellom en mann og en kvinne. Det mente jeg å finne grunnlag for i Bibelen, og jeg var i godt selskap med mange. Så hørte jeg leder av kirkerådet fortelle fra prosessen rundt vedtaket om den nye ekteskapsloven og de to likestilte liturgiene. Hun sa at det nå i Kirken er to likestilte, teologisk begrunnede syn på ekteskap. Med den kunnskapen hadde jeg to valg. Jeg kunne fortsette å hevde mitt syn, og med stor sikkerhet fortsatt fremheve at «de andre» tok feil. Jeg så raskt at mange tenkte og gjorde som meg; å tviholde på sitt ståsted. Jeg kunne ha benyttet denne anledningen til å snakke ned «de andre». Men jeg merket også noe annet. Jeg ble skremt av den absolutthet som jeg hørte, og det mørket som jeg ante, fra dem som var like skråsikre som meg. For jeg hadde jo også en annen mulighet. Heldigvis kom jeg gradvis fram til at jeg skulle ta kirkerådslederens ord på alvor. For når det er to teologisk begrunnede syn på ekteskap, hvordan kunne jeg da påtvinge andre et syn at bare en av ordningene er rett? Jeg måtte gradvis legge av meg skråsikkerheten, og innse at jeg ikke så alle sider. Selv om mitt grunnsyn ikke er endret, måtte jeg ta innover meg at andre også hadde et like velbegrunnet syn som meg. Det var både en lærepenge og en øvelse i ikke å bli fastlåst i skråsikkerheten.

Det andre eksempelet er hentet fra den høyst aktuelle debatten om Krf`s retningsvalg når det gjelder politisk samarbeid. Her er det mildt sagt delte meninger, og de ulike synene fremmes med felles leserbrev og store overskrifter i avisene. Uenighet på dette området ser ut til å være godt nyhetsstoff. Debatten går nå en periode før partiet lander et endelig vedtak tidlig i november. Jeg er medlem i Krf, og er i den forbindelse opptatt av hvordan vi diskuterer dette i partiet. Klarer vi å respektere hverandre, eller vil skråsikkerheten vinne fram også på dette området? Klarer vi å ha partiets samlede politikk for øye, og akseptere at her er det mange nyanser, har jeg håp om at vi fortsatt kan stå rimelig samlet. Går vi i skyttergravene og lar skråsikkerheten vinne fram, er jeg redd splittelse blir et faktum. I motsetning til i eksempelet over, kan jeg personlig leve godt med begge retningene. Både venstresidens solidaritetstanke og høyresidens individuelle frihet lyder godt i mine ører. Som sentrumsparti kan vi bidra til å dempe ytterlighetene på begge sider.

Jeg sier av og til litt på fleip at det ikke er lang vei fra usikkerhet og skråsikkerhet. Med det mener jeg at det å fremheve absolutter og skråsikre meninger kan være et uttrykk for usikkerhet og frykt for å slippe innover seg at det ikke er sikkert jeg har rett. Det er ikke sikkert at jeg har hele oversikten over fakta, og det er heller ikke sikkert at mine resonnementer tar hensyn til alle forhold. Hvis dette gjelder spørsmål om tro og forhold i kirke og menighet, kan det bli enda mer skremmende.

Finnes det så en vei ut av dette? Eller finnes det en vei inn i skråsikkerhetens verden som vi helst ikke bør begynne å gå? Finnes det en motsats til skråsikkerhet? Jeg tenker at motsatsen ikke nødvendigvis er usikkerhet, som vi kanskje tenker på først, men åpenhet. Åpenhet for at jeg selv kan ta feil, for at andre kan ha velbegrunnede meninger og for at verden og samfunnet kan ha endret seg siden sist jeg gjorde meg opp min mening. Åpenhet for andres meninger kan også bety å vise respekt for andre og ha ydmykhet for deres meninger. En vei med åpenhet, ydmykhet og respekt er en mye bedre vei å gå, enn skråsikkerheten som stenger ute alt annet enn mine egne meninger.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere