Verdidebatt

Ingen sympati for djevelen

Djevelens lureste trekk var å overbevise oss om at han ikke eksisterer. Hvor gjemmer han seg i dag?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
HVA MENER VI når vi sier djevelen? En rød liten skikkelse med høygaffel? En gammel slange? En geitebukk? Det diabolske er ikke gitt en gang for alle, som alle andre projeksjoner må djevelen tegnes på ny og på ny. Nye tider, nye bilder.

En av disse omformuleringene sto John Milton for. I Det tapte paradis (1667) skriver han om Lucifer, «den sterkest skinnende engelen», som utvises fra himmelen etter å ha utfordret Guds autoritet. Dermed får djevelen noe opprørsk og viljesterkt ved seg, som hans gjenværende og mer underdanige englekolleger bare kan se langt etter.

Devil may care

Det er denne tradisjonen vi finner spor av i Goethes Faust, i Dostojevskijs Brødrene Karamasov, i Mikhaíl Bulgakovs Mesteren og Margarita og i Rolling Stones-sangen «Sympathy For The Devil». Djevelen er simpelthen chic; en dandy med klasse, list og diskre sjarme: «Please allow me to introduce myself, I'm a man of wealth and taste».

Som i sin tur er grunnen til at han er så skummel. Om han bare var fæl og illeluktende, hadde saken vært grei. Da ville han ikke hatt noen appell. Ingen ville innlatt seg med ham. Dette er den diabolske spenningen som alle med ambisjoner om å si noe om «Forføreren» må finne ut av: Hvordan fremstille det onde uten at det blir direkte frastøtende? Hvordan gjøre det avskyelige forlokkende?

Det er her Milton lyktes. Kanskje for godt. Ledsaget av populærkulturens bulldoser har Miltons portrett av djevelen blitt så hegemonisk at andre og supplerende perspektiver helt har forsvunnet.

Kravlende sorti

Undertiden dukker det derfor opp ønsker om nye bilder. Filosof, teolog og forfatter David Bentley Hart er blant dem som har etterlyst en reforhandling av det diabolske. I artikkelen «A person you flee at parties» minner han om at Milton avslutningsvis fremstiller Lucifer som en slimete, liten frosk. Det er altså ingen grunn til å gå over bekken etter vann. Milton har allerede vist vei: «All readers of the poem recall his [Satan's] magnificent entrance onto the stage; few recall his final exit». Fritt oversatt: Alle husker Satans storslagne entré, færre husker hans kravlende sorti.

Som forslag til ny design tegner Bentley Hart konturene av en selvforherligende eiendomsspekulant med vaskeservanter av gull. En dilettant som tjener seg søkkrik på kasino- og ågervirksomhet, og som bygger skyskrapere for å matche sitt eget oppblåste selvbilde. Og hvis begrensede ordforråd speiles i hans like ensartede diett: hamburger til morgen, middag og kvelds.

Fandenivoldsk

Slik finner han en formel for det diabolske i en serie motsigelser: ynkelig og storslagen; kvalmende og henrivende; avskrekkende og uimotståelig. Kort oppsummert: En person du gjør klokt i å styre klar av. A person you flee at parties.

Du har sikkert gjettet det. Bentley Hart peker på den amerikanske presidenten som det nærmeste vi i dag kommer selve innbegrepet på den onde. Ut med den galante oppvigleren, inn med et forvokst mannebarn med barnehender som betaler «hush money». Og hvis soveværelse – der han trekker seg tilbake for å twitre – refereres til som «the devil's workshop» av hans egen (nå sparkede) stabssjef.

Bentley Hart skriver: «Hvor opplagt det synes for meg nå. Djevelen er som Donald Trump – kanskje bare litt vennligere.»

Skaper seg om

Det hevdes at menn i 70-årsalderen ikke lar seg forandre. Det­ er naturligvis bare tull og tøys, noe enhver med foreldre eller besteforeldre vil kunne attestere. Noen blir sentimentale og lettrørte med alderen, andre blir rene gjerrigknarker. Tilsvarende skjedde det noe med Donald Trump (72) i løpet av valgkampen. Det som begynte som en dårlig tilslørt egotripp vokste til en landsdekkende bevegelse av Amerikas glemte og etterlatte («basket of deplorables»).

For Trump, som engang ikke trodde han kom til å vinne, må det ha fortonet seg som en slags omvendelse – et kall og en dyptgående eksi­stensiell erfaring av å bli ett med folkeviljen. Dette er grunnen til at Trump ikke tåler å høre at Hillary fikk flest stemmer og at det var flere oppmøtte på Obamas innsettelsesseremoni.

Det er også grunnen til at Trump er den mest tragiske skikkelsen av oss alle. Slik Faust inngikk en pakt med Mefistofeles, gikk ridderen Trump til alteret med «folkeviljen» - i den tro at dette var hans frelse og forløsning. Ved hans side tok evangelikale kristne oppstilling og forsikret ham om det samme.

«Og det er ikke noe å undre seg over», ville kanskje Paulus sagt, «for Satan selv skaper seg om til en lysets engel.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt