Verdidebatt

Å forvalte noe grense-sprengende

Hvordan kan en prest forsvare å vie et homofilt par? Bli med videre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De fleste kirkesamfunn i verden tillater ikke likekjønnet vigsel, og her i Norge står Den norske kirke foreløpig alene om å ha en vigselsordning som imøtekommer homofiles ønske om å inngå ekteskap i kirken.

Siden det er omdiskutert og omstridt, har Den norske kirke en klar bestemmelse om at kirkelige personell som er uenige og ikke ønsker å medvirke ved en slik vielse, skal ha fritaksrett. De er i sin fulle rett.

Ikke ulovlig. 

Men det er altså ikke ulovlig å gifte seg for homofile. Ut fra norsk lov har de rett til det, og offentlige vigslere som byfogder og nå også ordførere, kan ikke nekte å utføre det som loven tillater. Det er altså ikke det juridiske som er stridstemaet, men om homofile skal få vielse, forbønn og Guds velsignelse ved alteret i en kirke.

Siden vielsen formelt er juridisk, står vi igjen med følgende spørsmål: Hvem skal jeg som prest be for og velsigne? Skal jeg sortere verdige og uverdige? Har jeg rett til å velge? Når noen ber om forbønn, kan jeg da si nei? Er jeg da i min fulle rett som prest?

Nå går spørsmålet selvsagt dypere enn dette. Ut fra ulike argumentasjonsrekker er det flere som mener at norsk lov er på ville veier når den tillater slike vielser. Noen mener det ikke passer seg, andre synes det er unaturlig og naturstridig. I den kirkelige diskusjonen brukes flere typer argumenter: Gud har skapt oss som mann og kvinne. Det er selve skaperordningen det handler om. Og: flere steder i Bibelen står det tydelig at dette ikke må skje.

Noe grensesprengende. 

Har da Kirkemøte, biskoper, proster og prester som forretter ved likekjønnet vielse forlatt Guds ord og bare lyttet til sine egne ord og tanker? Det er det noen som oppriktig mener, og de er i sin fulle rett til å mene akkurat det. Men er det sant?

Jeg er ordinert til prest for å forvalte noe stort, noe grensesprengende, noe så vanskelig som Guds ord. For meg har Guds ord aldri vært begrenset til trykksverte på papir.

Det er noe langt mer, noe som ikke kan leses direkte ut av en tekst, men som ut fra mange ulike tekster taler til meg og gjør meg ansvarlig for hva jeg forkynner og hvordan jeg handler. Slik må det være, fordi det er åpenbart at mange av de tekstene Bibelen inneholder er blitt til i situasjoner som var viktige og aktuelle der og da, men som ikke ukritisk kan overføres til vår egen tid.

Det gjelder ikke minst innenfor etikken, som stadig utfordres av skiftende tider, utvikling, nye spørsmål og hendelser.

Mine samtidige. 

Teologens jobb er å oversette og tolke Guds ord og aktualisere dette i sin egen samtid. Min samtid er mine samtidige medmennesker. De er jeg satt til å betjene med forkynnelse, diakoni, kirkelige handlinger, dåp og nattverd. Alle er annerledes enn meg. Mange er homofile. Kan jeg med hånden på Bibel og hjerte si at min oppgave overfor de homofile er annerledes enn overfor de heterofile?

De homofile forteller meg at de er skapt slik; de kan ikke velge sin legning. Skal jeg betvile det? Har Gud satt meg som prest til dommer over andres liv? Og: Når en homofil ber om å få avgi et høytidelig og hellig løfte om å leve i ekteskap med et annet menneske som han/hun er glad i, hvordan kan jeg si nei til dem uten å dømme og krenke deres menneskeverd, frihet og kjærlighet?

Jeg fikk da gifte meg med den jeg ville og var glad i. Skulle jeg nekte andre den samme rett? Da biskop Kristen Kyrre Bremer ordinerte meg til prest i Nidarosdomen i januar 1980, eksaminerte han meg ikke i vanskelige teologiske stridsspørsmål. Han spurte: «Er du glad i mennesker?»

Fulgt meg siden. 

For enkelt og for banalt, vil noen si. Men spørsmålet har fulgt meg siden, og i min forkynnelse og i mitt liv har det dukket opp, igjen og igjen når jeg har forkynt og når jeg har valgt mine ord og handlinger. Mange ganger er jeg blitt klar over at jeg ikke har formidlet det budskap og den kjærlighet jeg ble ordinert til. Jeg har såret og krenket andre. Noen må leve med sår som jeg har påført dem. Da handlet jeg urett.

Målet for meg som prest og mennesker må og skal være at jeg taler og handler slik at jeg avspeiler Guds kjærlighet til alt og alle han har skapt. Det er min plikt, mitt oppdrag og min rett.

Guds ord og Guds tale til oss mennesker er noe langt mer og annerledes enn bokstaver på papir. De første kristne tenkte og skrev at Guds ord til oss var Jesus selv. I Det nye testamentet finnes tekstene med historiene om ham, noen ord han sa, noen handlinger han gjorde, samtaler, monologer, og beretninger om lidelse, død og oppstandelse.

Han møtte alle slags mennesker, men evangelistene, som skrev sine evangelier 50 år etter, husket best møtene med de små, barna, kvinnene, de utstøtte, de fordømte, de urene, de spedalske. Ikke en eneste gang skriver de at han fordømte og krenket.

Sterke diskusjoner. 

I stedet reiste han opp, oppmuntret, ga håp, ga sunnhet, ga liv. Så havnet han i sterke diskusjoner med skriftlærde og fariseere, som slåss for bokstaven og ordet, for gudsfrykten og respekten for den hellige og nidkjære Gud. Det hadde de full rett til.

Men Jesus forsøkte å få dem til å forstå at lover og regler uten kjærlighet til mennesker, fører mennesker inn i fortvilelsen. Det er bare kjærligheten som gjør fri. Det hadde Jesus rett til å si fordi han nettopp bar denne kjærlighet med seg til alle han møtte. Jeg er ordinert for å møte mennesker med den samme kjærlighet.

Jeg vet at enkelte ord i Bibelen fordømmer homofile, slik de selv opplever det. Kirkens lære har gjennom historien vært farget og fastsatt av disse tekstene. Men har vi gitt dem for stor tyngde? Mange andre tekster har vi utelatt og glemt fordi livet, samfunnet og vår tenkning om menneske og menneskeverd har endret seg gjennom seklene.

Tekster om slaveri og kvinneundertrykking våger vi knapt å nevne.

Vern om livet. 

Vi vet at ukritiske tekstbruk, holdninger og utsagn, både fra storsamfunn og kirke, har ført mange homofile inn i «skapet» til taushet, skam, fornedrelse og selvmord. Jeg mener at vi som kirke må erkjenne at vi tok feil (slik psykiatrien og jussen har gjort før oss).

God teologi er den teologien som verner om livet og gir mennesker mot til å leve. Vi står i en ny tid sammen med mennesker som overfor Gud, kirke og samfunn vil erklære sin kjærlighet og sin forpliktelse til hverandre. De ber om vår aksept, vår forbønn og Guds velsignelse.

Så langt jeg i min begrensning ser, har vi ingen rett til å nekte dem det.

Første gang publisert i Drammens Tidende. Gjengitt med tillatelse. Trykket i Vårt Land 1. oktober 2018.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt