Frp og Venstre lengst fra KrF

KrFU har talt. Kristelig Folkeparti bør bli Kristelig Høyreparti! Politikk med kristent verdigrunnlag gjennomføres best sammen med partier som vil ha mest mulig åpen ­alkoholtilgang, mest mulig skattelette for de rikeste, flest mulig syke og eldre på ­anbud, færrest mulig immigranter og størst ­mulig ­frihet til å leve og handle akkurat som du vil. Jeg gremmes! I mine tidigere år var ­ungdommen radikal. Det var ungdommens privilegium og varemerke. Nå er ungdommen konservativ. Når i historien har konservativ politikk drevet fram endringer i samfunnet, til beste for de svakeste?

I alle år har KrF – og KrFU – hevdet at som sentrumsparti kan KrF samarbeide både til høyre og venstre. Er det kakepynt eller ­substans? I regjeringsspørsmål har det i alle fall alltid betydd til høyre. KrFU-lederen sier: Alle synes Frps politikk er problematisk, men vi må forholde oss til dem uansett. I regjering kan vi holde dem i ørene. Det samme ­kunne hun si om Ap eller SV, men det gjør hun ikke. Jeg etterlyser ærligheten. KrFU sier at de kan samarbeide til begge sider, men de mener det ikke. De ønsker at KrF skal være et ­Kristelig Høyreparti.

Når vi ser bort fra Rødt og noen mini­partier, er Frp og Venstre de to partiene som ­ligger lengst fra KrF politisk. Slik jeg oppfatter ­ideen med et kristelig folkeparti, er at man i ­samfunnet vil være talsperson for de svake, de undertrykte og uvelkomne, de hjelpe­trengende, kort sagt politisk fremme neste­kjærlighet og forvalteransvar. Da må man se på praksis, ikke ideologiformuleringer.

Dessuten har KrF sagt nei til å være ­støttepilar for Frp. Det må vi kunne stole på. Det er for øvrig noe underlig med ­denne trosbekjennelsen på to blokker, høyre ­eller venstre. Det finnes andre, viktige skille­linjer i politikken. Men media elsker to-blokk-­systemet. Ingen ting er som å få til hanekamp mellom to motstandere. Da slipper man å tenke at virkeligheten kan være mer komplisert. Har KrFU også falt i den grøfta?

Trykket i Vårt Land 28. september 2018.