Hva om de har rett?

Et norsk PR-byrå uttalte nettopp at det virker som Folkekirken/de kristne ikke tror på budskapet sitt. Kirkens ledere syns det var en interessant tilbakemelding å få. Det virket som de også var litt overrasket over at de faktisk kunne bli oppfattet slik. Konklusjonen deres var at de måtte bli bedre på kommunikasjon. Og at de må ta i bruk de nye kommunikasjonskanalene. Og de sa: Selvfølgelig tror kirken og de kristne på budskapet sitt. I en lederkommentar i avisen Vårt Land sto det at det å antyde at kirken ikke tror på budskapet sitt, ville være respektløst.

Men hva hvis det er sant? Hva hvis det er sant at budskapet er blitt noen innlærte setninger som kanskje bare er forstått på overflaten? Kanskje budskapet bør gjennomtenkes på nytt?

Jeg tror dette er viktige spørsmål å stille både for kirken og for den enkelte kristne. Selv om det kan være både vanskelig og ubehagelig. For den som stiller denne type spørsmål står alltid i fare for å såre noen. Men det er vel f.eks. det som er meningen med et forpliktende parforhold eller et ekte vennskap: At man skal ha muligheten til å si ubehagelige ting til hverandre uten at den andre går. Selv om den andre blir såret. Men likevel på den måten forhåpentligvis vokse i forstand, empati, pålitelighet og raushet. Og slik bygge gode relasjoner som kan få store og gode ringvirkninger.

Jeg tror vi er blitt så opptatt av at vi ikke må såre noen, at vi snart ikke kan si noe som utfordrer, og som er sant samtidig. Det er blitt viktigere å formulere seg “politisk korrekt”, enn å si det den enkelte opplever som sant. Sverigedemokratenes leder sa to dager før valget noe som kunne oppfattes som sårende for en gruppe mennesker. Dette var tydeligvis så alvorlig at det førte til at SVT som nyhetsformidler, følte seg forpliktet til å ta avstand fra dette utsagnet på direktesendt tv. Noe som riktignok førte til at den ansvarlige i SVT måtte gå fra jobben sin.

Jeg kan også komme til å såre noen med denne kronikken. Men det er ikke min hensikt. Jeg ønsker derimot at vi som kaller oss kristne kan våge å kaste et granskende blikk på oss selv og vår tro. Og bygge gode relasjoner oss i mellom, og til de som ser på kristne utenfra.

Jeg har gjennomlevd mange fornyelsesprosjekt i kirken. De har handlet om ny liturgi, bedre pedagogikk, organisering og kommunikasjon. Men ingen av prosjektene har tatt opp spørsmålet om den “varen” vi “selger”, er god nok. Og spurt: Er den troverdig? Gir den mening? Treffer den vår tids mennesker på dypet? Eller om den er i samsvar med Bibelens fortellinger? For “varen”, evangeliet tas alltid for gitt. “Varen” fremstilles som en definert og avgrenset størrelse alle er enige om. Og kjernen i “varen”/evangeliet presenteres for tiden (i Folkekirken) som at Gud (et fullkomment, allmektig og allvitende vesen) er kjærlighet. Og pga denne kjærligheten til oss, ofret Gud Sønnen sin gjennom pine og død på et kors. Og han gjorde det  for at vi skulle slippe en tilsvarende straff. Tar vi i mot dette i tro, dvs aksepterer at slik er det, og ber om tilgivelse, får vi tilgivelse av Gud for det gale vi gjør/har gjort. Gjennom dette får vi også del i et evig, fullkomment godt liv etter døden. Og vi hverken kan, eller bør gjøre noe for å fortjene dette. Det er en gratis gave som bare kan tas imot i tro og takknemlighet. Slik blir budskapet/evangeliet en slags pakke. “Take it or leave it”. For tar vi imot gaven er vi “frelst”. Hvis ikke, går vi et dårlig etterliv i møte; enten som evig utslettelse eller som evig pine.

Spørsmålet er jo om denne fortellingen gir mening. Er den i samsvar med dype, menneskelige erfaringer og visdom? Og stemmer den med budskapet i Bibelens fortellinger?

Jeg hørte en gang om noen litt eldre mennesker på et bedehus som fikk spørsmål om de kunne tenke seg å delta på et kurs som handlet om hvordan vi kan vokse og modnes som kristne og mennesker. De svarte nei. Fordi de hadde sin sak i orden med Gud. De trodde Jesus hadde dødd for dem på korset. Og det var nok. De trengte ikke noe mer.

Jeg har levd av, for og med den kristne tro i over 40 år. De aller fleste jeg kjente, kalte seg også kristne. Et av de viktigste spørsmålene å holde rede på, var hvem som var kristne.

Men er det slik at det viktigste er hva vi kaller oss? Er det ikke viktigere hvem vi er; dvs hvordan vi er mot andre og mot oss selv. Og er ikke den fantastiske gaven dette livet er, viktigere enn etterlivet, viktigere enn en himmel uten utfordringer? Vi står tross alt på toppen av en evolusjonsmessig utvikling på millioner av år. Og på et hav av tilfeldigheter, og på en uendelighet av offer mennesker har gjort for at vi skal kunne eksistere.

Er egentlig etterlivet så avgjørende som vi tror? Er døden det verste vi kan tenke oss? Kan det heller være galskapen? Eller det å gå til grunne i hevntørst og hat? Og slik skape et helvete på jord i seg og rundt seg.

Og hva er tro? Det er vanskelig for oss å vite hva Bibelens mennesker forbandt med tro. Og også med troen som gave. Sannsynligvis tenkte de at en gave alltid forutsatte en gjenytelse i en eller annen form. Jeg antar at tro for dem handlet om å leve moralsk godt. Om å tro at det gode var sterkere enn det onde, tross alt. Og at det å være ydmyk, pålitelig og empatisk, var det beste du kunne være. Ikke slik at det alltid var en direkte sammenheng mellom å leve rett, og det å få et godt liv. Men at troen på at det i hovedsak var slik, var selve fundamentet for det de kalte tro. Fordi Gud var sammenfatningen av alt fullkomment og godt. Og tro handlet om å leve i samsvar med dette idealet.

Mens nå er budskapet på mange måter gjort om til en tro på historiske begivenheter/personer. For mange er det helt avgjørende at jomfrufødselen, oppstandelsen og himmelfarten er faktiske, fysiske hendelser. Og at Jesus fysisk så og snakket med djevelen i ørkenen.

Men ingen av Bibelens forfattere tenkte slik. Såkalt vitenskapelig tankegang er en ny oppfinnelse. Bare 2-300 hundre år gammel. Mens Bibelens fortellinger er mye eldre, og bygger på oppsamlet menneskelig erfaring og visdom gjennom hundretusener av år. Og det vi trenger, er å oppdage den dype, allmenngyldige betydningen de har for hvordan vi bør leve livene våre. De handler ikke om detaljer, men om sammenhenger. De handler ikke om vitenskapelige fakta, men om visdom. Og vi vil aldri finne ut i hvilken grad de bygger på faktiske historiske personer og hendelser. Selv om mange av dem sikkert gjør det. Men lar vi verdien av dem avgjøres i forhold til om de er dokumentariske eller ikke, mister vi lett budskapet i dem. Og de er heller ikke gitt oss for at vi skal lage dogmer av fortellingene, men for at vi skal påvirkes så mye av budskapet at det får betydning for hvordan vi lever.

Og kanskje er dette mye viktigere enn vi vanligvis tror. For Bibelens fortellinger er bærende fundamenter for hele vår vestlige kultur. En kultur som over tusenvis av år har kommet svært langt bla i vektleggingen av det enkelte menneskets “hellighet”, verdi og ukrenkelighet. Og i forståelsen av at livet er en kamp mellom gode og onde krefter både i oss og rundt oss. Og også i ordets og sannhetens verdi, gjennom bla den store vektleggingen vi har av trykke- og talefrihet. Og i tillegg dette at vi står ansvarlige for våre valg, og har en fri vilje. Når så opplysningstiden og den vitenskapelige tankegangen kom, ble dette gradvis erstattet av tanken om at det er de fysiske, materielle og dokumentariske faktaene og hendelsene som har betydning. Denne tankegangen har hatt en enorm innvirkning på måten vi tenker på. Også på hvordan kirkene og den enkelte kristne tenker. Friedrich Nietzsche så dette, og så på det som en degenering av kristendommen, og erklærte: “Gud er død!” Ikke som et håpefullt og triumferende utsagn. Men som et varsel om at noe viktig var borte, og at det kom til å komme noe annet som erstattet gudstroen. Han spådde og advarte mot de gudløse ideologienes frammarsj. Og de kom også, - bla gjennom nazismen og marxismen. Ideologier som ble de dødeligste, mest autoritære og menneskefiendtlige noensinne. Nietzsche proklamerte i stedet troen på en helt ny mennesketype; hevet over moralen:  overmennesket, som svaret på at “Gud var død”. Men som 44-åring mistet han forstanden, og evnen til både å gå og snakke. Kanskje som en konsekvens av at han selv ikke klarte å tro på at overmennesket kunne redde verden. Som vi vet, var det det motsatte som skjedde gjennom raseideologien i nazismen.

Så til det viktigste: Hva prøver  Bibelens fortellinger å gi oss? Som sagt i alle fall ikke referater av dokumentariske og fysiske hendelser. Men de prøver å fortelle hva som dypest sett er sant og rett om våre menneskelige kår og moralske valg. For alle. Til alle tider.

I det følgende foreslår jeg noen alternative lesemåter for Bibelens fortellinger.

Skapelsen:

Når Johannes i begynnelsen av evangeliet sitt kaller Jesus for “Logos” (Ordet), så henviser han til det som skjedde da Gud skapte verden gjennom å uttale sanne og virkekraftige ord. Ord som skapte virkelighet. God virkelighet. Og for Johannes var Jesus selve Sannheten i egen person. Og Johannes vektlegger på ny og på ny at Jesus (som Gud) gjennom sine ord skapte god og ekte virkelighet. Jesus virkeliggjorde et helt nytt kongerike basert på dype og kraftfulle sannheter.

Men dette er samtidig en dyp psykologiske sannhet for oss. For når vi taler sanne ord om oss selv og andre, kan vi også skape ny og god virkelighet i oss og rundt oss. Derfor er betydningen av det frie ord så viktig for hele vår kultur og eksistens. Og derfor må vi også verne om denne retten med “nebb og klør”. For ekte, sanne og gode ord kan skape god virkelighet. Mens hatefulle, skjønnmalende, løgnaktige og nedvurderende ord, alltid er i stand til å skape det motsatte.

Hagen:

Adam og Eva spiste av frukten på treet som ga kunnskap om godt og ondt. Og i samme øyeblikk fikk de åpne øyne, og oppdaget at de var nakne. Hva handler denne fortellingen om? Sannsynligvis at mennesket gjennom hundretusener av år med utvikling, til slutt utviklet bevissthet. Bevissthet er en helt utrolig ting. Det er på en måte det vi opplever alt med. Men det er omtrent umulig å beskrive hva det er. Det er bla annet en måte å se oss selv utenfra på. Og vi kan til og med reflektere over at vi har bevissthet. Ingen andre arter har i nærheten samme grad av bevissthet som oss. Gjennom å “våkne” til bevissthet oppdaget Adam og Eva tiden, og de oppdaget dermed også alle potensielle farer i fremtiden; inkludert døden. Og de oppdaget samtidig at de var nakne, dvs hvor sårbare de var. Og dermed oppdaget de også det ondes mulighet i seg selv. For den som kjenner sin egen sårbarhet, kan også bruke den oppdagelsen til å skade, såre og ødelegge for andre. Derfor står det også at frukten de spiste, kom fra treet som ga kunnskap om godt og ondt.

Ikke uventet finner vi den samme utviklingen i ethvert barn som våkner til bevissthet en gang i to-års alderen. De oppdager også etterhvert dødens realitet. Og også sin egen sårbarhet, og dermed muligheten til å såre andre. Dvs at de får kunnskap om godt og ondt.

Det er derfor mulig å lese fortellingen fra Edens hage som helt grunnleggende visdom for alle mennesker til alle tider.

De første menneskene:

Adam og Eva var på en måte ikke mennesker som oss. De var skapt; - ikke født av et annet menneske. Det var derimot Kain og Abel. Fortellingen om dem handler om det å ofre. Det er noe vi lett tenker på som primitivt og rart. Mens ofring egentlig handler om selve grunnvilkårene i menneskelivet. Vi ofrer alle noe for å oppnå noe bedre i framtiden. Så derfor er offer noe helt naturlig, og grunnleggende godt og rett. Og dess større offeret er, desto mer sannsynlig er det også at fremtiden blir god. Noe mennesker i alle kulturer til alle tider har dramatisert gjennom konkrete offer, og gjenfortalt i ulike mytologier. Derfor er det ikke rart at vi møter de første menneskene i Bibelen når de ofrer. Både Kain og Abel ofrer. Det er det de første menneskene gjør. De har oppdaget at de kan forhandle med fremtiden. Gjennom å ofre noe i nåtiden, kan de få en bedre fremtid. Abels offer blir anerkjent og mottatt av Gud, men ikke Kains. Det står ikke noe tydelig om hvorfor. Slik det også er i livet for oss alle. Det er ingen entydig sammenheng mellom den som lever rett og riktig, som ofrer seg for andre, og den som får et godt liv. Men det ligger likevel under i fortellingen om Kain og Abel, at det er Abel som lever riktig, har fremgang, blir likt av andre, og prøver å gjøre opp for seg så godt han kan. Mens Kain tydeligvis ikke lever slik. Hans offer er muligens ikke gode eller store nok? Kanskje er det fordi han er den førstefødte, og derfor mener han har automatisk førsterett til det meste? Men han legger ikke noe av ansvaret for at ting går dårlig, på seg selv. Han bebreider livet/tilværelsen/Gud for at alt går så galt for han. Beskrivende nok står det at han ser ned. Og han begynner å hate den som det går så godt for, Abel. Abel, som er selve urbildet på det gode og kloke menneske. Og hatet vokser i styrke til det til slutt blir så stort at Kain velger å drepe sin egen bror. Slik f.eks også mange av skoleskyterne i USA gjør. De går løs på og dreper de mest uskyldige, de forsvarsløse før de til slutt dreper seg selv. Fordi de hater alt og alle; og grunnleggende også hele tilværelsen, inkludert seg selv og Gud.

Bibelen er uhyggelig realistisk. Den forteller oss at det aller første mennesket ble fanget av de onde kreftene som slippes løs når bevisstheten om tiden og egen sårbarhet først har våknet. Det første mennesket drepte sin gode lillebror! Men så måtte han også ta konsekvensene av det. For Gud utslettet ikke Kain. Gud lot han få leve, og ga Kain et merke så ingen skulle drepe han. En straff som kan ses på som verre enn døden. For å leve et helt liv med et brodermord på samvittigheten, er sannsynligvis så nærme helvete som det er mulig å komme. Noe forøvrig Dostojevskij har beskrevet bedre enn noen i boken “Forbrytelse og straff”. Men også for Raskolnikov, og kanskje også for Kain, kan det muligens finnes en mulighet for modning, anger og gjenopprettelse. Men det er en tøff  kamp for alle å gjenopprette konsekvensene av sine egne store synder; selv på sitt eget dødsleie. Alle som har sett filmen “Dead Man Walking”, har sett hvor tøff den kampen kan være.

Det går også an å lese Kain og Abel-fortellingen som kampen mellom ulike krefter i seg selv. Og om hvor farlig det er å drepe idealet i seg selv; det beste i seg selv. Og si til seg selv: “Til helvete med alt. Verden er dypt urettferdig, og det er ingen å stole på. Samme hva jeg gjør, så blir det galt, uansett”. Det fører bare én vei Og den veien går nedover, og inn i et dypere og dypere mørke.

Den største helten:

I Bibelen er Jesus sannsynligvis forsøkt fremstilt som den største helten noensinne.  Og helte- fortellinger er klassiske mytologier i alle kulturer/religioner. Men i Jesusfortellingen hører vi først og fremst ekkoet fra Bibelens egne helter. De som vandret med Gud: Adam, Abel, Noah, Abraham, Jakob Josef og Moses. De er ikke helgener, men mennesker som kjempet med Gud og mennesker. Som falt på ny og på ny. Men som også reiste seg igjen.

Jesus fremstilles som helten som går ut i ødemarken, ut i det ukjente, konfronterer og bekjemper den/det onde (demonene, dragen, trollmannen, heksa, trollet, slangen, djevelen) gjennom å uttale sanne ord. Slik Gud også skapte en god verden gjennom sanne og skapende ord. Derfor blir Jesus helten som går ut i det ukjente og farlige, overvinner det, og tar med seg en stor skatt tilbake.

Men Jesusfortellingen inneholder også en annen heltefortelling. Nemlig om den helten som utfordrer den korrupte makten. Jesus skapte gjennom det noe nytt; et helt nytt samfunn; basert på enkeltmennesker som var villig til å gå den samme veien som han selv hadde gått. En vei som innebar kamp mot både menneskelige og åndelige destruktive og korrupte krefter. Derfor ble også de første kristne kalt “de som går veien”. Nettopp fordi de målrettet våget å konfrontere de onde kreftene i seg selv, og utenfor seg selv. Og de var også villige til konfrontasjon med de ansvarlige for samfunnsordenen. Både den åndelige og den sekulære.

De som besitter makt står alltid i fare for å bli korrupte. Og de trenger derfor alltid å utfordres og fornyes. For de skal ikke forvalte sin egen klokskap og makt, men samfunnets/kulturens/religionens dype og opparbeide visdom. Det er bla derfor de gudløse ideologiene er så farlige.

Jesus utfordret maktapparatet hele sitt liv; ikke minst gjennom å inkludere de som makten hadde utestengt. Og til slutt i Jerusalem provoserte Jesus den åndelige makten ved å “rense tempelet”, og dermed forkaste hele offerpraksisen som foregikk der. Det var som han ropte ut at ofrene i templet var ugyldige og ikke ble tatt imot av Gud. Og gjennom det skrev han også under på sin egen dødsdom.

Jesus utfordret også den sekulære makten ved å bli kalt Guds Sønn, Frelser og Fredsfyrste. Noe den mektige keiseren også kalte seg. Jesus; som var en snekkersønn fra Nasaret, utfordret keiseren i Roma! Det var ikke rart han måtte ryddes av veien. Og Jesus visste selvfølgelig at det kom til å gå slik. Men han var villig til å ofre alt. Han ofret seg selv for noe som var større enn seg selv. Og gjennom det han trodde på, levde ut, og døde for, bygde han et nytt rike, et kongedømme av mye større betydning og varighet enn det romerske. Et rike som lever videre fortsatt, og som kanskje aldri har vært større enn i vår egen tid; to tusen år etter. Mens romerriket er borte for lengst.

Alle som vil “gå veien” Jesus gikk, vil møte noe av det samme som han gjorde. De vil møte katastrofer, ydmykelse, motstand og død. Men de vil også ha i seg muligheten til å reise seg igjen; til å oppstå. Og til å gå videre. Litt klokere; med litt mer visdom. Og de vil vite hvor veien fører dem. Og de vil derfor også vite når de eventuelt viker av fra den veien. Målet vil stadig måtte fornyes og gjøres mer spesifikt i hver enkelts liv. Men målene vil alltid være der. Og da er det ingen grenser for hvor mye det gode kan spre seg. I dem selv, i familien, i slekten, i venneflokken, i arbeidsfellesskapet, og i samfunnet forøvrig.

Korset:

Korset er kristendommens hovedsymbol. Korset er et sted. Et kryss. Et senter mellom himmel og jorde; det horisontale og det vertikale. Det ligner også på en forenklet menneskeskikkelse. Korset forteller i tillegg om lidelse; om smerte. Og om offer. Noe som er helt sentrale ting i alle menneskeliv. For vi møter alle smerte og lidelse. Også av helt urettferdig og uforklarlig karakter. Det er et faktum ingen kan bortforklare. Ikke engang postmodernismen som sier at sannhet ikke finnes, og at universet og menneskelivet ikke har noen dypere mening. Mens korset forteller at lidelsen/smerten også kan ha en mening. Om du aksepterer den, og bærer den. Og ikke gjør det motsatte; nemlig forbanner livet, Gud og mennesker når katastrofen rammer. Men korset snakker også om offer. Villigheten til å ofre noe i nåtiden for å oppnå noe bedre i framtiden. Noe som er helt sentralt: at vi kan endre fremtiden gjennom våre nåtidige handlinger. Forøvrig var det det motsatte Esau gjorde da han ofret førstefødselsretten sin til  sin bror Jakob til fordel for et måltid mat. Og kanskje gjør vi noe av det samme når vi helst vil ha alt med en gang. Men det at vi vil ha alle behov tilfredsstilt her og nå, gjør oss sannsynligvis dårlig tilpassede i møte med livets harde realiteter som møter oss alle. Så derfor handler sentrum i den kristne tro om å akseptere og bære den lidelsen som møter oss. Ta korset vårt opp og følge Jesus på den veien han gikk. Det er et mye bedre valg enn å la hevnlyst og ødeleggelseslyst ta over når sykdom, katastrofer eller svik rammer helt tilfeldig og urettferdig. Selv om behovet for hevn og bitterhet er lett å forstå, så vil det alltid bare gjøre det vonde enda verre. Derfor er det også en svært dårlig “løsning”. For det er ingen grenser for hvor stor makt det onde har, og hvor stor makt det kan få over oss. For som noen har sagt (C. G. Jung): “Skyggene fra helvete, strekker seg helt inn i hvert enkelt menneskes sjel.” Og som noen andre har sagt: “Vet du ikke at du kunne blitt en torturist i en fangeleir, kjenner du deg selv dårlig”.

Men det er heller ingen grenser for hvor langt det gode kan rekke ved hjelp av gode handlinger, og ved hjelp av gode, sanne og ekte ord.

Mens forfallet går av seg selv, fordi vi ofte velger minste motstands vei. For det er lettere å tie enn å tale. Og det er lettere å lyve enn å snakke sant.

Den som vil kjempe for det gode, trenger derfor å være våken. Og være modig.

Og innse at det onde finnes som en reell og farlig kraft i sitt eget indre. For “intet tre vokser inn i himmelen, hvis det ikke har røttene sine i helvete”.

Min tro er at selv om det onde har stor spredningskraft og smitteeffekt, så er den gode makten sterkest.

Derfor vil jeg forsøke på ny og på ny å møte det onde med det gode.