En kirke av penger og ansatte

Det er ikke krise for Den norske kirke. Ikke nå. Nå har vi bare problemer. Men dagens problemer er morgendagens katastrofer, hvis ikke skuta snur.

Under 10 prosent av barnekullet blir døpt i Church of England. Tallet har falt som en stein på få tiår. I Norge ligger vi fortsatt på rundt 55 prosent, men det var langt høyere for kort tid siden.

En kirke er forsamlingen av de troende. Men hvis disse ikke er forsamlet eller ikke troende, eller verst av alt, ingen av delene, er det kanskje ikke lenger en kirke vi ser på. Kirkebenkene er ikke tomme, ikke nå. Men de kan fort bli det.

Finnes det håp? Ja. Men les først dette:

Skjulte kristne

Et av mantraene i folkekirketenkningen er at det finnes mye skjult tro der ute: Folk som forholder seg til Vårherre og kjenner tilhørighet til kirka, men som ikke har ord for hvilken følelse og stillingstaken dette er. Men de er kristne, sier rause prester ofte, de står ikke tilbake for de høylytt bekjennende. Det er for deres skyld vi høvler ned tersklene.

Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum var sistemann ute i slikt ærend, da hun skrev om Folkekirka i Aftenposten nylig: «altfor mange (...) opplever at deres tro ikke er bra nok, at deres liv ikke er bra nok. Den norske kirke ønsker ikke å snakke ned menneskers tro, eller legge inn terskler.»

Jeg er enig med Raaum. Jeg har til og med skrevet liknende ting selv. Jeg tror ikke at Gud gjør forskjell på folk. Og i skyggen av omvendelseskristendommen er slik tenkning både sunn og logisk. Selv om du ikke kan mestre det ideelle kristenliv eller kjenner Jesus romstere der inne i hjertet, er du like fullt et Guds barn.

LES OGSÅ: 3 av 5 vil ikke vies i kirken

Ingen krav

Men verden står ikke stille. Det er en mannsalder siden Ole Hallesby i sin mørke radiotale gjorde sitt forsøk på å skremme folk til himmels. I dag har de færreste hørt en prest snakke om helvete, blitt bedt om å vinke verden farvel og legge sitt liv for Jesu fot.

De fleste prester i dag, og i generasjonen forut, har lagt seg tungt i selen for å kommunisere åpenhet, gjøre kirka så imøtekommende som mulig. Her stilles det ikke krav.

Prestene har jobbet hardt i stereotypiens motbakker, og møter ikke lenger folk med mistenksomhet. Jeg tror det har hjulpet. Dere iherdige menn og kvinner som har klart å være folkelige prester, som i mildhet har fortsatt å gi og gi: Dere har gitt folket tilbake deres religiøse selvtillit. Well done.

Men det er ikke det det står på lenger.

God nok?

Når folk nå ikke kjenner seg hjemme i kirka, når de nå ikke døper barna sine, er det ikke fordi de ikke kjenner seg gode nok for kirka. Det er fordi de ikke anser kirka som god nok for dem. I sin selvstendighet har de gjort seg opp en mening: De tror ikke på Gud. Eller, det gjør de kanskje, men Gud er ikke viktig. Like lett som folk har flommet inn over tersklene, renner de ut igjen.

Teologien er briller å se verden gjennom. Vi må våge å spørre om den folkekirketeologien vi har sett verden med til nå er blitt utdatert, at den tåkelegger realitetene i stedet for å vise dem fram. Manglende kirkegang har en gang handlet om tilkortkommenhet, men i dag handler det først og fremst om likegyldighet.

LES OGSÅ: Andelen ikke-religiøse tredoblet siden 1991

Erkjenner vi dette, må vi også stille oss selv det mest ubehagelige spørsmålet: Er virkelig kirka god nok for folk? Svarer vi på behovene?

Èn joggetur

Nei, kirka er selvsagt ikke god nok, ikke for noen av oss. På samme måte som ingen ting er bra når man ikke investerer. Jeg har vært i kirka, sier noen. Jeg vet at det er kjedelig. Men på samme måte som det å ta én joggetur ikke påvirker helsa, og i alle fall ikke gir noen forståelse av hva trening er, nytter det ikke å gå i kirke én gang.

I alle andre sammenhenger er vi villige til å lære oss ting for å forstå, vi kjøper utstyr og følger med. Men i kirka forventer vi å få, ikke å gjøre en innsats. Folk tenker at kirka er de der framme i koret. Men kirka er ikke det. Den er alle som er i rommet. Så når det er kjedelig i kirka, er det faktisk du som er kjedelig. Den som kan synge med og be, den kjeder seg ikke.

Dåpserosjon

Min egen tradisjon står for en dåpsteologi som i pervertert form ikke bryr seg om hvorvidt folk går i kirka eller ei. Det viktigste er å få folk døpt. Det er som om vi forventer at dåpsfølget skal marsjere ut av kirka i resesjonen og ikke vende tilbake igjen før neste generasjon blir født. Men de døpte ikke-kirkegjengerne døper i stadig synkende grad barna sine. Den teologien som gjør dåpen til det ene viktige, eroderer altså grunnlaget for dåpen i neste omgang.

Kun 10 prosent av Den norske kirkes 3,7 millioner medlemmer går jevnlig til gudstjeneste. Men en kirke kan ikke overleve på ansatte og penger, den trenger folk. Folk er nødt til å gå i kirka. Ikke for Guds skyld, og kanskje ikke i første rekke for sin egen, men for kirkas skyld: Gå i kirka.

LES OGSÅ: Kristne organisasjoner vil redde kirkene i Groruddalen

Kirker som ikke brukes, må legges ned, og legges de ned er de heller ikke der når de plutselig trengs. For å kunne være landets eksistensielle beredskapsstyrke, må kirka også være landets eksistensielle hverdagsrom.

Tette lekkasjene

Enhver tendensforlengelse av tallene tilsier at Den norske kirke står overfor den største utfordringa den noensinne har møtt. Da er det på tide at vi tetter energilekkasjene. Konservative som liberale må slutte å dyrke splittelse og egne samvittigheter, og heller konsentrere seg om at grunnen er i ferd med å forsvinne under oss.

Alle mennesker lengter etter fellesskap, etter mening, håp og korrigering. Det finnes faktisk i kirka. Så utfordringen er gitt: Dere 90 % av 3,7 millioner – dere må få fart på kirkegangen. Dette er den tida du skal gå i kirke på, så lenge du bryr deg i det hele tatt. Kom som du er, og sett ditt preg på kirka. I gave får du en større himmel, en håpefull livsfortolkning, tilgivelse, et sted å gå med din takknemlighet og dine sorger.

Kirkebenkene trenger å bli sittet på. Himlingen trenger sang som får den til å vibrere. Døpefonten trenger et lite hode tjue centimeter lenger oppe. Hvis ikke er det bare tre, metall og mur igjen.

LES OGSÅ: Trossamfunnene mener Den norske kirke må endre forventningene