For ondt til å være sant

I 1971 BLE 24 mannlige studenter rekruttert til et forskningsprosjekt på Stanford University. Halvparten fikk rolle som «fangevoktere», den andre halvparten skulle være «innsatte».

Etter seks dager hadde forskeren bak studien, Philip Zimbardo, ikke noe annet valg enn å avbryte eksperimentet. Overlatt til seg selv og eksperimentets dynamikk hadde «vokterne» begynt å terrorisere «fangene», som brøt sammen én etter én. Zimbardo konkluderte med at det ikke lenger var forsvarlig å fortsette.

Passivitetens ondskap

Siden har «Stanford-eksperimentet» blitt gjenstand for filmer og tv-serier og pensum i psykologistudier – som en evig påminnelse om menneskets sadistiske tilbøyeligheter. Sivilisasjonen er bare en tynn hinne. På undersiden finner vi mennesket – en barbar hvis ondskap ikke så mye er forsettlig og beregnende som den er nonsjalant. Det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

Samme holdning finner vi hos Hannah Arendt, hvis tese om «ondskapens banalitet» tok form mens hun fulgte rettssaken mot Adolf Eichmann, ekspedisjonssjef i Det tredje rike. Det slo henne at det var ingenting ekstraordinært ved Eichmann. Tvert om, det var fordi han var ordinær og lovlydig at han kunne spille rollen som tannhjul i det industrielle folkemordet på jødene. Ondskap er det som skjer når vi ikke tar ansvar. Når vi følger minste motstands vei.

Tilsvarende i Abu Ghraib-fengselet i Bagdad, som nærmest er «Stanford-eksperimentet» opp av dage. Trakasseringen og terroriseringen av de irakiske fangene hadde ingen hensikt, ingen mening, ingen vakthavende. Den bare … skjedde.

Zimbardo, som var innkalt som ekspertvitne i en av rettssakene mot de amerikanske soldatene, oppsummerte det slik: «Det var passivitetens ondskap. De betraktet ondskapen, men vendte blikket bort. De smilte, og lot seg ikke involvere.»

[ LES OGSÅ: Beslutningen om å handle heroisk er et valg mange av oss vil bli nødt til å ta på et tidspunkt i livet, uttaler Zimbardo. ]

Lot seg involvere

Abu Ghraib er imidlertid ikke uten lyspunkter. For ikke alle vendte blikket bort. Visst er ondskapen ordinær og tilforlatelig, men det er godheten også! Den melder seg – spontant, uforklarlig og helt uten fakter. Det være seg i form av en vandrende samaritaner, Josef Schultz eller Marte Svennerud («Je tæk alle sju. Itte no knussel»).

Eller i dette tilfellet: I form av en 25 år gammel amerikansk soldat – Joe Darby – som nettopp lot seg involvere, tok ansvar og varslet om overgrepene. Han ønsket å forbli anonym, noe han også var inntil USAs forsvarsminister Donald Rumsfeld røpet identiteten hans under en høring i Senatet.

«Stanford-eksperimentet» mangler denne dimensjonen. Det er en bekmørk fortelling om menneskets tilbøyeligheter – helt uten det samme menneskets forsonende trekk. Så er det da også grunn til å spørre hvor virkelighetsnært eksperimentet er. Det har vært murret om Zimbardos metoder og kredibilitet i lang tid, og i forrige uke meldte Aftenposten at eksperimentet er «avslørt som skuespill». En av forsøkspersonene sier nå at de ble «instruert» og at de «bare spilte», noe som bekreftes av frigitte originalopptak og notater. Artikkelforfatteren legger for egen regning til at «forskere i berømmelsens glød kan overdrive sine funn til det uvitenskapelige».

På likens vis er det også reist tvil ved forskningen til Hannah Arendt. Var virkelig Adolf Eichmann så ordinær og troskyldig som hun vil ha det til? Var han ikke vel så mye en lidenskapelig sadist? Konsensus i dag er at Arendt overspilte Eichmanns mer unnselige sider for å få ligningen om «ondskapens banalitet» til å gå opp.

Det godes skygge

Både Zimbardos og Arendts forsøk viser hvor umulig det er å diagnostisere og psykologisere ondskapen - ikke uten at noe vesentlig går tapt. Aleksandr Solsjenitsyn formulerte det slik: «Ondskapens akse går ikke mellom gode og onde personer, men gjennom menneskets hjerte. Og hvem er villig til å avse en del av hjertet sitt?»

Teologiens «løsning» har vært å omfavne disse paradoksene. Å betone menneskets gudbilledlikhet og potensial for godhet på den ene siden, og menneskets syndighet på den andre. Begge deler, aldri bare den ene.

Her ligger et kritisk potensial og en påminnelse til alle filosofer, psykologer og samfunnsvitere som forsøker å sette ondskapen på formel. Forsøkene kan ha mye for seg, men de blir aldri uttømmende. Du kan ikke gjøre regning med ondskapen - ikke uten å få godheten på nakken.

[ LES OGSÅ: De beste intensjoner og mest rettmessige indignasjon til tross, den enkelte av oss har en flik av de samme kreftene som drev terroristen til sin udåd. ]