Verdidebatt

Med ein kjerne som skin

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

En artikkel i Vårt Land for en tid siden (7. september) slipper ikke taket i meg. Sofie­ Braut skriver om det som etter hennes synspunkt blir forkastet som sentralt i kristen tro. Hun konkluderer slik: «Om ein heile tida reduserer kva tema som er sentrale innan kristen tru og liv, er det ikkje sikkert ein til slutt står att med ein kjerne som skin. Det kan like godt vera at heile trua vert meir perifer. Trua vert meir teoretisk og angår nesten ikkje livet i det heile. Attende står lausrivne flosklar som «kjærleik» og «nåde» – utan at vi heilt veit kva som ligg i dei».

Bedrøvelig.­ 

Er det da slik å forstå at hvis man for eksempel ikke lenger greier å leve med det kvinne­synet som beskrives i Bibelen eller synet på homofil kjærlighet; eller er usikker på hvordan jomfrufødsel er å forstå; eller mener at syndsforkynnelsen i kirken har vært så ensidig at ­mennesket som Guds fantastiske skaperverk har blitt helt borte; eller ikke lenger greier å forene tanken om helvete med bildet av en kjærlig Gud? Er det da slik å forstå at dette med nødvendighet må lede inn i en så bedrøvelig tilstand som Sofie Braut beskriver ovenfor? Da er vi nok mange i kirken som har det slik.

Men jeg opplever det helt annerledes. Det handler ikke om en «forkasting og reduksjon» av troen, men om en endring av perspektiv. Det handler om en åndelig utvikling og modning. For meg er det snakk om en kamp for å bevare en kristen tro som er troverdig. I motsetning til Sofie Brauts beskrivelse opplever jeg at troen er mer sentral i mitt liv enn noen gang. Og at den i sterk grad er praktisk og angår hele livet hele tiden.

En absurd tanke. 

Og at jeg skulle stå igjen med «lausrivne flosklar som kjærleik og nåde» kjenner jeg som en absurd tanke. Tvert imot: Kjærligheten og nåden er mer enn noen gang selve kjernen i min tro. Både opplevelsen av å få hvile i Guds kjærlighet og utfordringen om å la kjærligheten få større plass i livet sammen med andre og i møte med Guds skaperverk i videste forstand. Med andre ord: jeg står igjen «med ein kjerne som skin». Det er vakkert, tøft og utfordrende.

La oss være varsomme når vi beskriver det som etter vår egen mening må være idealet for tro. Da vil vi lett komme til å omtale andres tro som mindreverdig eller mangelfull selv om det i utgangspunktet ikke er vår intensjon. Jeg følger Sofie Brauts artikler i Vårt Land med stor interesse, hun skriver levende og med mange spennende innfallsvinkler. Men det burde være unødvendig å gradere andres troskvalitet, enten den beskrives som makelig barnetro og åndelig latskap (jamfør tidligere debatt i Vårt Land) eller at noen skulle stå igjen med «lausrivne flosklar som kjærleik og nåde».

Trykket i Vårt Land 25. september 2018.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt