Liten tillit – skjør fred

En nyvalgt president som vil endre fredsavtalen med FARC, frustrasjon blant demobiliserte ­geriljasoldater, drap på sosiale ledere, stor økning i kokaproduksjonen og mennesker på flukt som ikke tør vende hjem.

Omstridte endringer. 

Å løse en mer enn 50 år lang konflikt med 260.000 drepte og der fremdeles nesten sju millioner mennesker fortsatt er på flukt, hvorav 6,5 millioner befinner seg inne i Colombia, krever selvfølgelig tid og ikke minst vilje til forsoning.

Presidentvalget i juni i år, som førte til at Iván Duque fra det høyreorienterte partiet Centro Democratico tok over for Juan Manuel Santos, var et svært polarisert valg. Synet på fredsavtalen var et av stridstemaene. Venstresidens kandidat Gustavo Petro lovet å videreføre fredsprosessen, mens Duque ønsket å endre fredsavtalen på en rekke punkter, noe som har ført til kraftige reaksjoner fra FARCs side.

En av president Duques viktigste saker har vært å ­reformere spesialjurisdiksjonen for fred (JEP). Dette er et overgangsorgan etablert gjennom fredsforhandlingene med FARC i Havanna. Det skal granske og straffeforfølge forbrytelser opprørere og militæret har begått under konflikten. Spesialjurisdiksjonens regelverk er blitt ­endret og militæret vil nå bli dømt i en ­annen rettsinstans. Duques argument har vært at det ikke er akseptabelt at militært personell skal dømmes i samme domstol som FARC.

En annen endring er å minimalisere spesialjurisdiksjonens rolle i forbindelse med utleveringsforespørsler av demobiliserte geriljamedlemmer. Dette kan ramme Jesus Santrich, en av FARCs forhandlere i Havanna, som USA vil ha utlevert for innblanding i kokainsmugling.

Manglende oppfølging. ­

Under president Santos ble demobiliseringsprosessen av tidligere FARC-soldater stadig forsinket og det var flere steder stor frustrasjon i leirene der de tidligere geriljasoldatene oppholdt seg. Noe skyldtes dårlig gjennom-­føringsevne hos regjeringen, men Santos hadde også en vanskelig oppgave med å få gjennomslag for en rekke nødvendige lovendringer for å videreføre fredsprosessen.

Det vi nå ser er økende mistro blant demobiliserte FARC-soldater rundt egen sikkerhet. Rundt 60 demobiliserte FARC-medlemmer og folk fra deres ­familier er drept etter at de overleverte sine våpen. Mange etterlyser også en langsiktig integreringsstrategi fra myndighetenes side som blant annet kan sikre dem arbeid og inntekt. Skjer ikke dette raskere, er faren stor for at de lar seg rekruttere til andre væpnede grupper og kriminelle gjenger.

Økt kokaproduksjon. 

Dissidentene i FARC, de som ikke godtok fredsavtalen, utgjorde på slutten av 2016 noen hundre personer. Nå teller de 1.200. I tillegg opererer fremdeles to andre geriljagrupper, ELN og EPL, samt paramilitære og kriminelle gjenger. Disse gruppene har fylt opp maktvakuumet FARC etterlot seg da de trakk seg tilbake fra områder de tidligere kontrollerte.

Gruppenes hovedinntektskilder er kokainproduksjon. Da er det dårlige nyheter at områdene hvor kokabusken blir dyrket bare i 2016 økte med hele 52 prosent, ifølge UNODC. Den økte ytter-­ligere med 11 prosent i 2017, ifølge amerikanske myndigheter. Dette utgjør en stor fare for den videre fredsprosessen: narkotrafikken både dreper og driver mennesker på flukt, korrumperer institusjoner og finansierer væpnede grupper.

Utsatte grupper. 

Kampen mellom væpnede grupper om kontroll over gode dyrkingsområder av kokablader har tvunget småbønder på flukt i flere tiår i Colombia. Manglende statlig tilstedeværelse, spesielt i de tidligere FARC- kontrollerte områdene, har gjort at dette har kunnet fortsette. Sosial og økonomisk utvikling på landsbygda og støtte­ til kokabøndene for å legge om produksjonen var sentrale punkter i fredsavtalen. For å få ned volden ble det sett på som avgjørende å samarbeide med bøndene. President Duque har imidlertid, etter påtrykk fra USA, varslet en hard linje i kampen mot kokainproduksjonen og narkotrafikken. Mange frykter dette vil føre til nye fordrivelser og en økende voldsspiral.

En annen stor utfordring er ­økningen av drap på sosiale ­ledere og menneskerettighets­aktivister. Bare hittil i år er 80 mennesker drept i det som både FN og landets ombudsmann kaller for en krise. ­President ­Duque har fordømt drapene, men svært lite blir gjort for å stoppe ugjerningene. Historisk sett føyer ­dette seg inn i en ­rekke der ­sivilsamfunnet i Colombia i mange tiår har blitt forsøkt brakt til taushet gjennom drap og trusler.

Veien videre. 

President ­Duque står overfor store utfordringer i tiden fremover: problemene knyttet til utbredt korrupsjon, gjennomføringen av fredsavtalen med FARC, bedre sikker-­heten, skape et reelt demokratisk handlingsrom for sivilsamfunnet, muliggjøre retur av mennesker på flukt, redusere økonomisk ulikhet og gjennom forhandlinger få til demobilisering av gjenværende væpnede grupper. ­Duques aller viktigste oppgave er å forene et polarisert land.

Men Colombia klarer ikke løse alle disse utfordringene alene. På mange av disse punktene kan også det internasjonale samfunnet spille en svært sentral rolle. Blant annet er det viktig å kreve at endringer av spesialjurisdiksjonen må garantere konfliktens ofres rett til sannhet og kompensasjon. Et viktig bidrag til fredsprosessen videre vil være at den humanitære støtten til Colombia ikke reduseres før volden minsker betydelig og konfliktens ofre er sikret varige løsninger.

Del av hverdagen. 

Volden har alltid rammet de mest sårbare gruppene i Colombia sterkest. For urfolk, afro-colombianere og bøndene på landsbygda har brudd på menneskerettighetene vært en del av hverdagen siden starten på konflikten. Når deres ledere fortsatt blir drept i stort antall til tross for at det er to år siden fredsavtalen ble undertegnet, viser dette at Colombia fremdeles har en lang vei å gå og at internasjonal tilstedeværelse er nødvendig.

Trykket i Vårt Land 24. september 2018.