Redaktør kultur og idé Alf Kjetil Walgermo

Dei spesielle barna

Den norske skulen er god til å utruste, danne og innlemme eit breitt mangfald av elevar i det norske samfunnet. Men utfordringane med svake og særs flinke elevar står i kø.

Publisert: 20. sep 2018  /  134 visninger.

Eg hugsar godt skuffelsen eg kjente på første skuledag. Eg var ikkje eit spesielt evnerikt barn, men eg hadde allereie lært meg å lese, skrive og rekne. I ein førebuande samtale hadde rektoren spurt om eg kunne engelsk. Det kunne eg ikkje – så gjekk eg altså med på å begynne på skulen.


Form og bokstav. Eg veit ikkje kva eg forventa meg då eg troppa opp den første skuledagen med flunkande ny ransel på ryggen. Men eg hugsar at vi lærte vi om rund form. Eg trur ikkje ein einaste bokstav blei nemnt. Først då gjekk det opp for meg at vi kom til å bruke dagar og veker framover på kvar bidige bokstav i alfabetet. Det kunne bli ein lang dags ferd mot Å.
I ettertid kan eg le av denne jyplingutgåva av meg sjølv. Eg hadde godt av å senke farten og vere ein del av klassefellesskapet. Truleg var det fleire enn meg som var i same båt. Eg skal ikkje snakke for dei. Men sjølv opplevde eg nokså raskt det verdifulle i å lære saman med dei andre i klassen. Dei enkelte bokstavane blei etter kvart sette saman til ord, setningar og bøker av mange slag.

 

Problembarn. Det finst mange elevar i den norske skulen som ikkje har den same opplevinga som eg hadde. I staden finst det ei rekke elevar som ikkje berre har lært å rekne, men som har forståing for nokså avansert matematikk – og som samtidig har falle utanfor. Dei blir oppfatta som frustrerte, destruktive og vanskelege – ja, som ordentlege 
problembarn. Jørgen Smedsrud, som har tatt doktorgraden i pedagogikk med forsking på matematisk evnerike elevar, fortalde i Vårt Land i går at manglande stimulering og utfordringar kan føre til problemåtferd i klasserommet. Somme av desse elevane, om dei får mangelfull oppfølging, kan også komme til å tru at dei er dummare enn andre og utvikle ei sterk kjensle av utanforskap.

 

Utfordring. Mange evnerike elevar underpresterer i det norske skulesystemet, fordi potensialet deira ikkje blir fanga opp. I dette ligg det ei stor utfordring for lærarane og PP-tenesta. Det kan også vere at skulane ikkje har tilstrekkeleg søkelys på denne problematikken fordi det ofte er endå større utfordringar i den andre enden av skalaen, dei svake elevane som treng tilrettelagt undervising.
Ein nyleg rapport frå det såkalla Nordahl-utvalet har skapt mykje debatt den seinare tida. Seinast i går blei tematikken debattert på nasjonal nettverkskonferanse for leiarar i PP-tenesta. Nordahl-utvalet har foreslått å fjerne retten til spesialundervising som rundt 50.000 elevar i grunnskulen nyttar seg av i dag. Ifølgje rapporten er spesialundervisninga eit mislykka system, blant anna fordi store delar av undervisinga blir utført av ufaglærte assistentar.

 

Kritikk. Protestane har ikkje latt vente på seg. Blant anna har leiaren av Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO) uttalt at å fjerne retten til spesialundervisning er det same som at politikarane har gitt opp sårbare barn – og at det vil vere eit «gigantisk svik».
Kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) har i eit innlegg her i avisa sagt at regjeringa ikkje vil bytte ut det eksisterande systemet før dei er heilt sikre på at det nye er betre. Truleg kan avgjerda la vente på seg fram mot stortingsmeldinga om tidleg innsats og inkluderande fellesskap skal leggast fram neste haust. Alle innspel skal vurderast grundig.

 

Bevare rettar. Mykje er bra i den norske skulen. Ikkje minst gjer lærarane i landet vårt ein fantastisk jobb med å utruste, danne og innlemme eit breitt mangfald av elevar i det norske storsamfunnet. Likevel er det altså vesentlege utfordringar i yttergruppene, både blant dei frustrerte evnerike og dei svakaste elevane. Eg er skeptisk til å ta ifrå dei svake elevane retten dei har i dag, då er det viktigare å sjå på korleis den særskilte tilrettelegginga kan gjerast betre og meir effektiv.


Må bli sett. I den andre enden av skalaen gjeld det same – korleis kan dei evnerike elevane bli sett og få ei effektiv oppfølging utan at dei hamnar utanfor klasse-
fellesskapet?
Alle barn er spesielle, men somme treng meir spesialtilpassing enn andre. Det er ikkje eit mål for einheitsskulen at alle skal støypast i same form, men at alle får ein sjanse til å blomstre med sine eigne evner og bidra til fellesskapet med desse.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

182 innlegg  1811 kommentarer

Alle barna er spesielle

Publisert 6 måneder siden

Det er selvsagt forskjell på barn hva gjelder ressurser og andre menneskelige faktorer. Dette bør man i langt større grad ta hensyn til når man legger opp undervisningen. Tilrettelagt undervisning, uansett fag og faglig styrke, bør i langt sterkere grad skje. De som har ressurser innenfor ett eller flere fag mister som kjent trinnvis motivasjonen når utfordringene ikke står i forhold til deres behov. Ergo bidrar noen skoler til å ødelegge for den unge nettopp der de ideelt sett foregir å skulle bidra. Og dét i pedagogikkens gode navn. Dette er alvorlig. 

Ideelt sett, så handler det om at lærerne skal være jordmor for hver enkelt elev. Dvs sammen med eleven bidra til å frigjøre og styrke de ressurser som allerede ligger latent i barnet og den unge. Og alle er forskjellige. Heldigvis. Her virker enhver standardisering ødeleggende, bortsett fra for de unge som tilfeldigvis passer inn under akkurat dette mønsteret. Og andre kan presses inn her... hvilket virker normativt: "Du skal være som flertallet: Ingen er unike og spesielle". Men hva som anses som ressurser og styrke eller ikke har ikke minst å gjøre med normative føringer som allerede ligger innbakt i store deler av samfunnet. Er man som voksen selv integrert del av de samfunnskrefter som fører oss videre, så er det ikke lett å ta et skritt til siden å se hva som faktisk foregår. En fisk vet som kjent ikke hva vann er før den tar et hopp over vannflaten. Men når visse fag og ressurser gis status og ikke andre, så reagerer flere unge som har andre ressuser som ikke blir tillagt samme høye verdi med distansering og antipati: Ikke bare mot faget, men også mot skolesystemet som sådan. De svarer naturlig nok med samme mynt: Distansering.

Det er og blir en solid utfordring at kunnskaper og evner i visse fag implisitt og eksplisitt gir sosial status. Det har naturligvis å gjøre med for lengst etablerte samfunnsmessige normative mønstre som belønner nettopp visse kunnskaper og evner og ikke andre. Fra alle kanter får barnet i sin oppvekst stimuli som bare forsterker de tilpassede forventninger det skal leve opp til. At aggressive og økonomisk sterke deler av næringslivet forsøker å påvirke skoler og studiesteder - som sårt trenger økonomisk tilskudd - ved hjelp av betinget (!) god økonomisk støtte, hjelper lite i sunn og god retning her. Barnet og den unge er ikke et middel.

Slik samfunnet dessverre har lagt sitt massive tyngdepunkt er det viktig å ha en skole for alle på andre premisser enn de som i dag dominerer. De fleste kjenner vel til Jens Bjørneboes bok "Jonas" hvor enhetsskolen får sitt pass grundig påskrevet. De ansvarlige som satser på tradisjonell styrke og sosialt etablerte hierarkisk grunnfestede verdier kaller Bjørneboe i boken for "salamanderne". De framstår gjennomgående som skremmende svaksynte, døve, selektive og ukultivert blinde for barns sårbarhet og behov. Men som de fleste bør vite er verken elever eller lærere verken strømlijneformede produkter eller fullkomne. Der raushet, fantasi, medmenneskelighet og sans for menneskers ulikhet rår, der vil også muligheten for hver enkelts potensiale langt bedre kunne oppfylles. De kunstneriske sidene, i vid forstand, er i høyeste grad vesentlige sider som den unge bør utvikle for å tilstrebe seg det å bli trygg og mer hel. Vi er nemlig både ånd, sjel og legeme.

Det er videre vesentlig at foreldrene innser sitt klare ansvar: Skolen og lærerne deler ansvaret for det samme sårbare unge mennesket som er i utvikling: Skolen har barna på dagtid; foreldrene resten av døgnet. Det må altså et aktivt pågående samarbeide til. Det er nemlig barnet det handler om. I dag, så er det f.eks. dessverre vanlig at lærerne også får oppdragerrollen. Dette stjeler tid og ressuser fra de oppgaver som lærerne faktisk er satt til å gjøre. Til beste for barnet.

3 liker  

Mest leste siste måned

Ditt ubotferdige hjerte
av
Håvard Nyhus
28 dager siden / 2706 visninger
Uten skam
av
Liv Osnes Dalbakken
17 dager siden / 2536 visninger
Før døden skiller oss ad
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 2344 visninger
Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
4 dager siden / 2192 visninger
#metoo og oss selv
av
Berit Hustad Nilsen
6 dager siden / 1539 visninger
En journalistisk dødssynd
av
Vårt Land
3 dager siden / 1216 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere