Et retningsskifte for norsk asylpolitikk?

Det er ingen tvil om at asylsystemet opplever et betydelig press, ikke minst fra høyrepopulistisk hold. Krisen i 2015 viste at mange land mangler viljen til å møte mennesker på flukt med solidaritet. I stedet for at ankomsten av flyktninger mobiliserer til solidaritet, bruker politikere på ytre høyre fløy desperate og sårbare flyktninger for å mobilisere velgere til egne rekker.

At Arbeiderpartiet forsøker å utmeisle en ny politikk som man håper skal kunne hjelpe flere flyktninger, kan derfor i utgangspunktet være positivt. Spørsmålet er hva de foreslåtte tiltakene betyr, og hvordan de vil virke i praksis.

Med forbehold. 

Forslaget om å opprette en «solidaritetspott» på fem milliarder kroner som skal fordeles til land i nærområdene som tar imot mange flyktninger, kan isolert sett være positivt, med et klart forbehold om at finansieringen i praksis kan bli tatt fra annen bistand. Forslaget om tredjelandsavtaler som skal muliggjøre retur av asylsøkere til land utenfor Europa, for å hindre dem i å søke asyl i Norge, er derimot dypt problematisk. Det blir ikke bedre når Tyrkia-avtalen framholdes som et positivt eksempel.

Som en begynnelse er det mange spørsmål om hvordan dette eventuelt skal implementeres. Hvis Norge skal inngå eller bli med på slike tredjelandsavtaler, må det som et minimum være en forutsetning at asylsø- kerne som sendes til andre land, behandles i tråd med menneskerettighetene. Det holder ikke at landene har signert de relevante menneskerettsdokumentene – de må også følge dem i behandlingen av asylsøkere. I praksis kan det bety at asylsøkerne Norge sender fra seg må behandles bedre enn det som er normen i de landene vi eventuelt skal sende asylsøkerne til. Hvordan dette skal skje i praksis, framstår som høyst uklart, og utvalget har ikke hjulpet oss mye på vei til å forstå det. Alternativt vil dette bety at vi sender mennesker inn i en humanitær elendighet og et menneskerettslig vakuum. Uansett er det svært vanskelig å se for seg at sluttresultatet vil bli positivt for dem som eventuelt omfattes av en slik ordning.

Innhogg i asylretten.

Selv hvis man mot all formodning skulle klare å tilby asylsøkere akseptable forhold i tredjelandene, står man igjen med at man har gjort et solid innhogg i asylretten. Når Europa først beveger seg inn på denne veien, er man med på å skape aksept internasjonalt for at det er legitimt å undergrave asylretten. Det som gjør asylretten så viktig, er at det er den ene, sterke rettigheten verdenssamfunnet tidligere har kjempet fram at mennesker på flukt skal stå igjen med i en situasjon hvor de har mistet alt, og ellers er tilnærmet rettighetsløse. I sum ønsker migrasjonsutvalget å utvikle asylsystemet i en radikalt ny retning, men sentrale spørsmål om hvordan dette skal gjøres, er det ikke sagt noe om. Hvis dette forslaget skulle bli gjennomført, er det uansett liten tvil om at det ville innebære et dramatisk retningsskifte i norsk asylpolitikk. Gitt de mange utfordringene knyttet til dagens asylsystem, ser også jeg behovet for endringer. Problemet er at ingen av forslagene som ligger på bordet, kan ha særlig troverdighet sett fra asylsø- kernes perspektiv. Jeg er redd også migrasjonsutvalgets forslag i praksis raskt vil bli en ordning som handler mye om å skyve folk unna, og hvor vi overlater dem til svært dårlige forhold.

Subsidiær beskyttelse. 

Et annet forslag fra migrasjonsutvalget er å svekke rettighetene til de som likevel får bli værende i Norge, men kun får såkalt subsidiær beskyttelse. De skal kun få midlertidig opphold, med begrensede rettigheter til gjenforening med ektefelle og barn. Slik utvalget har uttrykt seg, framstår det som om dette eksempelvis vil kunne gjelde syriske krigsflyktninger, og andre grupper i en tilsvarende kategori i framtiden. Dette vil med andre ord kunne være snakk om krigsflyktninger som har blitt skilt fra ektefelle og barn på grunn av krig. Er det virkelig slik at Arbeiderpartiet nå ønsker å gjøre det umulig for disse å få treffe familien igjen i flere år? Det er i så fall brutalt, og selvsagt skadelig for integreringen. Vi vet også av erfaring at de fleste krigssituasjoner er langvarige, før det er trygt å reise hjem. Å holde mennesker i den usikkerheten midlertidige ordninger nødvendigvis gir, vil igjen være skadelig for integreringen – desto mye mer når sluttresultatet gjerne vil bli at de uansett blir i Norge permanent.

Forslaget om å innføre et skarpere skille mellom ulike typer flyktninger er for øvrig svært kunstig. I realiteten er skillet mellom disse kategoriene ofte glidende, slik at mange kan plasseres i den ene kategorien eller den andre ut fra en nokså lø- selig vurdering. En krigsflyktning – som etter dette forslaget ofte vil regnes som en slags Bklasse av flyktninger, med dramatisk svakere rettigheter – vil ikke nødvendigvis ha dårligere grunn til å flykte enn eksempelvis en journalist fra et diktatur (A-klassen).

Stenge grensene. 

Utvalget ønsker å føre norsk asylpolitikk i retning av å stenge grensene for asylsøkere, og heller åpne opp for å ta imot flere «kvoteflyktninger». Det er viktig å være klar over at i praksis kan de kvoteflyktningene som utvalget ønsker å hente til Norge, være hentet fra akkurat de samme kategoriene av flyktninger som migrasjonsutvalget ønsker å behandle hardere hvis de kommer hit som asylsøkere. Samtidig som det isolert sett er positivt å ta imot flere kvoteflyktninger, er det på det rene at fokuset på kvoteflyktninger på bekostning av asylsø- kere, fører mer av makten over på statene – de kan velge om de vil ta imot flyktninger eller ikke. Asylsøkerne står igjen i en enda svakere rettsstilling enn før, enda mer prisgitt statenes høyst skiftende godvilje.

I sum: Det som så langt er lagt fram av migrasjonsutvalget, mangler dessverre mye på å være den visjonære, nye politikken vi trenger for å håndtere en krevende global flyktningsituasjon.

Trykket i Vårt Land 20. september 2018.