Noen tanker om KA, resultatlønn, streik og kirkeforståelse

Først av alt må jeg innrømme at jeg har vært en av de kritiske røstene når det gjelder den minimale informasjonen som er gitt til fagforeningsmedlemmene etter bruddet i forhandlingene mellom KA og arbeidstakerorganisasjonene, samt at jeg har tatt til orde for at streik ikke er et egnet virkemiddel i kirken.

Nå vil jeg takke leder i KA, Ingrid B. Tenfjord, som med sine uttalelser om en av hovedgrunnene til bruddet - KAs ønske om bruk av resultatlønn - har gjort det tydelig for meg at arbeidstakerorganisasjonene virkelig gjorde det rette da de brøt forhandlingene og gjorde seg klare for eventuelt å ta i bruk streik som virkemiddel dersom meklingen ikke førte til enighet. For det KA her har foreslått er så hinsides hva jeg mener vi kan stå for som kirke og arbeidsplass. All honnør til arbeidstakerorganisasjonene og deres tillitsvalgte som valgte å være tydelige i en så viktig sak!

Det er naturlig at en leder blir målt på hvordan han eller hun klarer å styre en virksomhet, og på hvordan vedkommende faktisk leverer på det som er virksomhetens behov og uttalte mål. Det kan gjelde antall besøkende på kirkelige arrangementer som familiekvelder og gudstjenester, renholdskvalitet, økonomistyring eller hvorvidt medlemmene er fornøyde med virksomhetens arbeid, sier Tenfjord til avisen Vårt Land. I tillegg har jeg forstått det slik at KA ønsket at mange grupper av kirkelige medarbeidere skulle inn i kategorien som skulle få resultatlønn.

En slik holdning til arbeidet som drives i kirken vitner om en totalt manglende forståelse av hva slags arbeid vi holder på med i kirken og hva det er å være kirke. For kirken er ingen ordinær bedrift som produserer varer og tjenester. Suksess kan heller ikke måles i antall deltakere på gudstjenester og andre tilstelninger. Jeg går ut fra at alle som arbeider i kirken ønsker fulle kirker, men dette er ikke det grunnleggende kriteriet for om vi lykkes som kirke. Fulle kirker uten substans har for eksempel ingen virkelig betydning.

Statistikk, måldokumenter og rapporter kan sikkert være nyttige verktøy - et stykke på vei - dersom de benyttes på en klok måte, men de vil aldri kunne si alt om hva det er å være kirke og om vi lykkes som kirke. For det viktigste kan ikke måles på denne måten: for eksempel hvordan mennesker blir møtt av den treenige Gud i gudstjenester, sjelesorg, diakoni og trosopplæring, om mennesker opplever seg sett og verdsatt, om de blir styrket i troen, håpet og kjærligheten...

En ordning med resultatlønn vil også kunne føre til en økt personfokusering i kirken. Og da mener jeg vi er på ville veier. Det er ikke vi som kirkelige medarbeidere som skal stå i fokus. Fokus skal være et helt annet sted. Vi trenger ikke en mer personfokusering, men en tydelig Kristusfokusering.

Spørsmålet om resultatlønn, som tilsynelatende handler om rammer, berører helt sentrale elementer i hva det er å være kirke. Det berører teologien vår. Det er ikke likegyldig hvordan vi som kirke tilrettelegger disse rammene.

Hvilken betydning skal vår teologi og kirkeforståelse ha i behandlingen av denne type spørsmål? I møte med resultatlønn, rapportering og målinger: hva betyr det at vi tror på en kraft som fullendes i svakhet og det lille sennepsfrøet som bærer i seg potensialet til det store og grensesprengende?

Jeg er bekymret for byråkratiseringen av Den norske kirke og hvor stort fokus målstyring og rapportering skal ha. Forhandlingene som har funnet sted den senere tiden har også gjort meg dypt bekymret for KAs posisjon og makt i Den norske kirke. Hvor stor mulighet skal KA ha til å legge føringer for Den norske kirke - føringer som også påvirker kirkeforståelse og teologi? Hvor stor fullmakt har KA til å opptre på Den norske kirkes vegne som arbeidsgiver? Hvor tydelige føringer er lagt fra Kirkerådet og hvor stort handlingsrom har KA?

Hva tenker kirkens ledelse - kirkeråd og biskoper - om dette? Er de komfortable med hvordan KA har frontet den aktuelle saken?

Per Erik K. Brodal

kapellan i Bragernes kirke