En brutal og urettferdig asylpolitikk

Hvor lenge skal vi tåle dette?  I en spesiell historisk situasjon med stor innvandring til vårt land gikk de politiske partiene sammen om å vedta en streng og rettferdig asylpolitikk.  En fortvilet formulering. Det står ingenting om nyansene i dette vedtaket, og det står ingenting om hvordan dette skal praktiseres. Idag er vi i en helt annen situasjon med minimal innvandring, men alikevel fortsetter en asylpolitikk som om vi skulle stå overfor en folkevandring. Mange av oss har kommet nær mennesker som blir rammet av denne asylpolitikken.  Den oppleves som brutal og urettferdig.
Hvor lenge skal vi tåle dette?  Det synes som de som forvalter asylpolitikken er opptatt av å få vist hele verden at det ikke lønner seg å komme til Norge.  Asylsøkere i Norge skal ha det så vondt at de skal fortelle alle at ingen bør dra hit.  Vi bryter alle regler for ivaretagelse av barn, vi lar mennesker leve i uvisshet, ingen får opphold – evnt. bare midlertidig. Heller ikke Oktober-barna får opphold fordi det er gjort noen endringer som medfører at kriteriene ikke er oppfylt.  Det skapes usikkerhet, frykt, resignasjon, depresjon og dessverre også voldelige utslag. Og så kan vi peke på disse menneskene og si at de ikke blir integrert i vårt samfunn.  De hører ikke til her.
Hvor lenge skal vi tåle dette?  Våre institusjoner – UDI og  UNE - er bygget opp slik at saksbehandleren er eneste røst når saken skal avgjøres. Det er ingen uavhengig motpart. «Dommeren» - det er den overordnede instans som fatter avgjørelsen om opphold. Det er nok en annen person, men det er samme institusjon.  Jeg kjenner konkrete eksempler på at gode motargumenter mot UDIs fremstilling bare blir avvist som mindre interessante. I en rettsstat skal alle ha mulighet for et uavhengig forsvar og noen som ivaretar deres interesse. Det er helt fraværende i vårt system.  Saksbehandleren og «dommeren» er i samme kultur og samme institusjon.  Det er virkelig forstemmende lesning å se dokumentene, og se hvor kyniske og ensidige de er formulert.
Hvor lenge skal vi tåle det mistroiske klima som våre asyl-myndigheter viser overfor konvertitter. Det er godt dokumentert i media, men ingen kan ta affære, ingen ansvarlig myndighet gjør noen endringer.
Hvor lenge skal vi som folk, og våre politiske myndigheter tåle dette. Er det ingen som klarer å nå fram med makt til endring.  Jeg er redd dette kommer til å bli dokumentert i historien som en trist og tragisk periode.
For så sitere Arnulf Øverland: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»