Leif Jarle Theis

9

Noen ganger må vi ta telling for å skjønne alvoret

Jeg måtte ta en følelsesmessig telling etter å ha blitt slått helt ut av filmen «Blindsone». En ung tenåringsjente svever mellom liv og død. Hun har prøvd å ta sitt eget liv - tilsynelatende som lyn fra klar himmel.

Publisert: 18. sep 2018  /  538 visninger.

I 92 minutter i uavbrutt forløp gjennomlever vi sammen med mor, hennes fortvilelse etter at jenten blir funnet og mens helsepersonell kjemper for å redde jentens liv. Vi lever med i morens og farens spørsmål: Hvordan kunne det skje? Hvorfor hoppet hun? Hvem har sviktet?

Jeg vaklet ut på gaten etter filmen. Plutselig så jeg alle de glade og naturlig unge tenåringsjentene med hestehale og dongeri som tilsynelatende bekymringsløst grep dagen og øyeblikket og levde, mens jeg i min skakede sjel så inderlig gjerne skulle hørt med dem: - Er alt ok? Har du noen å prate med? Ikke steng det vanskelige inne og ikke ta ansvar for alt. Du er god nok.

Jeg overreagerte sikkert, men jeg tok meg i å tenke at jeg likevel ikke var helt på jordet. Det å snakke om det vanskelige og ikke la det ligge i blindsonen, redder liv.

Kirkens SOS har i mange år snakket med folk i krise både på telefon og Internett. Anonymt. De fleste som bruker chatten på internett er jenter – unge jenter. Vi lar aldri en samtale gå uten å nærme oss spørsmålet om livet oppleves tungt og om selvmordstanker dukker opp. I ca. halvparten av alle de samtaler vi har på chat, er selvmord og selvmordstanker et tema. Noen ganger med klar beskrivelse av egne tanker og planer. Andre ganger mer diffust. Men det blir snakket om og vi vet det redder liv.

Hvordan kan jeg som mor eller far, besteforelder eller andre omsorgspersoner, komme i posisjon til unge mennesker for å åpne for å snakke om selvmordstanker? En ting er å ha en anonym chat. En annen ting er å være der i hverdagen med hele universet av trivielle greier om alt mulig i relasjonen til ungdommen, og samtidig finne det fortrolige rommet som kan åpne for den nære samtalen om det som er vanskeligst.

Det finnes ingen fasit og lettvinte svar på dette spørsmålet. Alle vet vi at i den perfekte verden handler det om ressursen i det tålmodige nærværet med ungdommen over tid, påskrudde antenner og en fintfølelse i møtet med ungdommen. Men selv om vi ikke er superforeldre eller perfekte omsorgspersoner, bærer vi inne i oss dette inderlige ønske for ungdommen: Våg å snakke om det og del.

Uansett hvor flinke eller mislykkede vi føler oss som voksenpersoner, er det noen viktige påminnelser som kan være til hjelp for å fremme den ærlige og noen ganger livreddende praten.

Det ene er å ikke tro at alt er ok selv om det er sagt at det er ok. Har det vært noe som er vanskelig i ungdommens liv, er vi ofte redd for å rippe opp i det hvis vi snakker om det. Det kan gjøre vondt verre, tenker vi kanskje. All erfaring viser at bearbeidelse av vanskelige opplevelser og negative tanker, alltid blir litt lettere å bære når det er delt og snakket om, om igjen og om igjen.

Det andre er å øve seg i å tåle reaksjonene. Vi er redd for å bli avvist og uskikker på hvordan vi skal takle følelser som kommer. Det kan være sinne, klage på mas, bebreidelse og mye annet. Det går an å øve seg i å tåle og bli avvist. Vi vet at mange ganger er avvisningen mer enn ungdommens opprør. Det kan være eget forsvar for å slippe å kjenne på de uutholdelige følelsene. Det er den farlige blindsonen. Kanskje vi som foreldre og voksne omsorgspersoner noen ganger må gi oss selv denne forpliktelsen: Vi slipper deg ikke. Vi er her og prøver igjen og igjen. Vi må sammen se det vi ikke vil se og snakke om det vi ikke vil snakke om.

Og for det tredje - tilretteleggelsen. De fleste foreldre og voksne omsorgspersoner har en anelse om veien inn til den unge. Det enkle er det beste - tid og oppmerksomhet. Det kan være lettere sagt enn gjort. Ja, men det er tid og oppmerksomhet som ofte åpner for fortrolighet. Derfor er det om å gjøre å være oppfinnsom og kreativ for å skape rammen og atmosfæren. Vi vet hva som mørner den unge. Vi vet ofte om noen knapper å trykke på.

Takk for en fantastisk film. Jeg var skaket, men tenker at noen ganger må vi ta telling for å skjønne alvoret.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
28 dager siden / 2310 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
20 dager siden / 1895 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
13 dager siden / 1891 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1809 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
25 dager siden / 1763 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
13 dager siden / 1531 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1300 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
13 dager siden / 1226 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
16 dager siden / 1158 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
20 dager siden / 1096 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere