Kommentar

Jeg kan alt om tulipaner

Radio er fint, tenkte jeg her en dag da jeg satt og gjorde ingenting – mens P2 sto på.

I løpet av et par timers tid hadde jeg fått klarhet i kunnskap det klinger «kjent» men «glemt» av. Det kvikket opp. All denne kunnskapen som forsvinner, og som – når jeg skal trøste meg selv – ser for meg som en slags kompost hvor alt har havnet, og som det vokser nye ting opp av. Men – altså – forleden dag ble jeg minnet på hva sinus og cosinus var for noe (igjen) og hva het nå hovedstaden i Bhutan? Hva den konservative politikeren Neville Chamberlains egentlige bragd og hva slags folk hadde Ludvig Holberg rundt seg da han skrev Jeppe? For slett ikke at snakke om trettiårskrigen – den varte i 30 år, men når? I godt lag hadde jeg sagt at jeg visste det, for sånn sirka gjør jeg det. Men da snakker vi sånn sirka.

Mitt indre håp

Jeg kan finne på å kaste meg inn i en prat der alt sånt lusker i kulissene, jeg sender ut noen svar som egentlig er følere i retning mitt eget indre i håp om at noe våkner, og er glad når noen bryter inn og kutter samtalen like før skandalen «jeg er helt på jordet». Jeg liker å kunne, det er det som er forsmedelig. Nå er det ikke sikkert det betyr så mye heller, for jeg vet hvem Guglielmo Marconi var, det lærte jeg av fyldige frøken Magda Lien på folkeskolen. Guglielmo fant opp den trådløse telegrafien, dermed også ofte anerkjent som radioens oppfinner. Radioen jeg nettopp satt og hørte på. Relevant kunnskap, altså.

LES OGSÅ: Mytting henter ideer i kirken

Ruskes i tankene

En ting er å lære nytt, jeg har lært atskillig nytt av å lytte til P2 – om for eksempel tulipanen, tulipanens kulturhistorie. Og om hvordan jeg ter meg hvis jeg – Gud forby – skulle begynne å samle på gamle støpjernovner. Og hvordan defineres en antikvitet? Det siste har jeg forresten aktivt lurt på. Dette visste jeg ikke, ingen ting av det. Men det artigste, likevel, er når det ruskes i hukommelsen og ting jeg åpenbart husket, det vil si ikke husket, gir en vennlig følelse av at det ligger der, det lå der - og plutselig popper det opp en masse bilder i hodet av biler (deilig bildesign), gater, bøker med vekkblåst innhold, kulturhistorie, historiens personligheter, i det hele tatt, det kommer for en dag. Og med det også kjennetegnet på biler fra Oppland – det var var E, fra Hedmark D. Da kommer det enda flere bilder. Noen fortalte meg min «egen» historie, den som går ved siden av min nåværende. Dette «noen» var P2.

Måke snø

Dette drar av gårde, nostalgi. Viktigere (skjønt hva betyr «viktig»?) er å få frisket opp i hva Plotin egentlig mente og hvorfor Pascal sa det han sa, for eksempel om kristen tro. Og Hegel - spør meg nå etter alle årene siden det sto på studieplanen, om jeg kan redegjøre presis for hva han tenkte? Niks. Jeg ville gjort meg brått travel og sagt jeg måtte ut og måke snø. Da var det P2 kom og forløste. Jeg kunne dvele, heter det vel på riktig gammeldags. Og nå, mange uker senere, kan jeg faktisk huske hva jeg hørte. Og som jeg altså hadde hørt for atskillig lenge siden, det ble «mitt» igjen.

LES OGSÅ: Tone Selboe blir ikke lenger flau av å skrive om trøsten i lesing

Hyllest til radioen

Dette er ment å være en hyllest til dem som driver på i P2, takk! Også, naturligvis, for ny kunnskap som formidles slik at jeg kan tenke tankene videre, selv. Det er god formidling. Jeg kan høre samtidsmusikk, og det skjer så uanfektet at jeg er med. Dannelse er et gammelt ord, men avkledd betyr det vel egentlig bare at vi blir dannet, formet, jeg vet ikke. Og det er det noe ved. Noen vil kalle det «plysjspråk», det lukter gammel fløyelssofa. Men ordet gjelder jo, ifølge P2. Dannelse er i strid med manipulerende trendprognoser. Det handler om å tenke dypt, bredt og i sammenheng. Særlig det siste. En kan være en hund etter ny kunnskap, men det er ikke så lett å skjønne dagen «i dag», hvis vi ikke skjønner hvorfor «i dag» ble som den ble. Og da begynner det for alvor å bli moro. Nytt forklarer gammelt, og gammelt forklarer nytt. Sånt blir man rolig av, prøv.

Begge beina

Dette kan høres riktig banalt ut, heller skulle jeg sikkert ha skrevet en artikkel om Løgstrup og Redon, som jeg kan. La meg få være banal, tenke «nostalgisk» – slik at jeg kan forstå tiden jeg står i, plantet (akkurat nå) med begge beina på bakken. «Et klokere samfunn er et bedre samfunn», er det en som har sagt». Jeg har glemt hva han heter.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar