Innkrøkt i seg selv

Er det slik verden er? Delt på midten mellom sannhet og løgn?

Jeg tror ikke det. Jeg tror det som formidles til oss, er mye mer sammensatt. Jeg tror aldeles ikke at vi her hjemme bevisst omgir oss med falske nyheter. Men jeg tror vi liker å vinkle nyhetsformidlingen slik at den passer inn i en grunnfortelling om oss selv som ikke må få bli altfor ubehagelig.

Stenger grensene. 

Jeg er som alle andre opptatt av flyktningene – alle millionene som ikke har noe sted å være. Det viktigste jeg vet om dem, er at vi ikke vil ha dem her hos oss. Ingen vil ha dem. Derfor stenger vi grensene. Det er millioner av dem til sammen som har hopet seg opp i flyktningleirer, men jo lenger borte fra oss de befinner seg, desto bedre.

Alle vet at de dør i hopetall, men vi lærer oss til ikke å la det gå altfor mye inn på oss, for vår kapasitet er jo for lengst sprengt. Vi ødelegger vår egen framtid ved å ta oss av dem. Derfor har vi fokus et annet sted – på hvordan vi kan bli kvitt flest mulig. Derfor returnerer vi. Vi sender dem hjem til deres opphavsland så snart vi selv har erklært krigssonene de kommer fra, for trygge nok.

Omtrent slik er mitt bilde av vårt forhold til innvandrerne. Det er formidlet via medier som insisterer på å være troverdige.

Mer lavmælte. 

De samme mediene er uendelig mye mer lavmælte om de i det hele tatt omtaler arbeidsinnvandrerne våre. Tallene for 2017 viser at vi hadde 13.800. Mens antallet asylsøkere har skrumpet inn til noen få tusen.

Arbeidsinnvandrerne får lov til å komme – fordi vi trenger dem. Helsevesenet vårt bryter sammen uten dem. Jeg synes det er nesten umulig å forstå at vi ikke skal være i stand til å sørge for å utdanne nok personell til å ta vare på oss selv når vi blir syke. Det skal andre gjøre for oss. De bringer kompetansen med seg, men vi sørger for å lønne dem dårlig, og klage på språkferdighetene deres. Vi bygger opp et nytt klassedelt samfunn, og synes det er ok så lenge vi tjener på det.

Slik er vår strenge og rettferdige innvandringspolitikk. Som gir rom for dem vi kan ha nytte av, men vender ryggen til dem som helt uforskyldt har havnet i bunnløs nød.

Oppdra dem. 

Om innvandrerne har mediene mer å fortelle. For eksempel at vi må bli strengere overfor dem. For de er ikke blitt like nok oss. De ter seg ikke nok som oss. Siden de ikke vet sitt eget beste, må vi fortelle dem det. Oppdra dem simpelthen. Få dem til å skjønne hvilke verdier de skal holde seg med.

Men de samme mediene sier uendelig lite om de verdiene de har med seg. Det er ofte verdier som slett ikke er oss så fremmede, om vi tenker oss om. Det dreier seg gjerne om omsorg for andre som går langt ut over det vi selv praktiserer, om vedvarende forpliktelser overfor slekt og venner, om fellesskap i hverdag og fest, om en vennlighet som strekker seg mye lenger enn til dem vi vanligvis regner som venner. Alt dette som hos oss er på vikende front.

Jeg kunne godt føye til: alt dette som i sin tid preget vår egen utvandrerkultur. Den gangen det var vi som ikke hadde brød til å leve av og dro av sted til fremmed land for å få en ny start. For å gi og hente impulser fra et større miljø enn vårt eget.

Verden er blitt én. 

Det er sunt å minne seg selv om at det ikke er så nytt at folk flytter på seg. De gjorde det ikke bare under utvandringen til Amerika. De gjorde det samme innenfor Det britiske imperiet. Ja, de gjorde det allerede i Romerriket. Det som skiller oss fra våre forfedre, er at det i grunnen ikke finnes noen vei tilbake lenger. For vår verden er blitt én - virkelig én – for alltid.

Men da må vi også akseptere et mangfold som ingen har sett maken til tidligere. Og så må vi skjønne at likeverd er verdiløst, så lenge det bare befinner seg oppi hodene våre.

Med ett går det opp for meg hvorfor vi holder oss med alle halvsannhetene om de som bosetter seg hos oss.

Trykket i Vårt Land 14. september 2018 i spalten Livssyn.