Norsk narkodebatt er en dinosaur på vei mot utryddelse. Inntil videre livnærer den seg på frykt – frykt for at en oppmyket holdning til hasj og marihuana skal påføre ungdomsgenerasjonen psykoser, skolefravær, moralsk forfall og til slutt ende i en overdose i et portrom.
Hadde debatten dreid seg om verdier, ville temaet vært preget av tiltak for å redde livet til de nærmere tre hundre som hvert år dør i et overforbruk av illegale rusmidler, eller de mange elendige livene som skapes ved alle former for lovlig avhengighet – mat, alkohol, spille- galskap med mer. I stedet har den henfalt til en fryktretorikk og språklig stempling av motstanderne.
Kontrollert omsetning.
Et slik språklig triks er ordet «rusliberaler». Jeg har tro på at en kontrollert omsetning kan være en strategi for fremtidens ruspolitikk, men jeg hverken er og har heller aldri vært en «rusliberaler». Hadde jeg bodd i Oslo, ville jeg ha tilhørt et mindretall i mitt område som ikke har utforsket cannabis. Jeg opplever rusen ved vin og øl stort sett som en negativ bivirkning av produkter jeg liker smaken av. Jeg foretrekker langt heller den avhengighetsskapende rusen av natur, mosjon, vennskap, kjærlighet, arbeid, engasjement og omsorg.
Jeg er glad jeg er skapt slik, men innser at stadig flere enten velger – eller er disponert for –å møte livet på en annen måte. For noen utarter dette til en medisinsk diagnose, de er ute av stand til å stoppe i tide. De blir hjelpetrengende. Jeg vil være der for dem – ikke med pekefinger, men med forståelse og kunnskap.
Mitt verdisyn i ruspolitikken er skapt gjennom besøk i en rekke rusmiljøer – ikke som «bruker», men som politiker og observatør. Jeg har erfart det stigmaet som preger disse miljøene, den konstante fattigdommen, volden, underernæringen, den dårlige tannhelsen, de åpne sårene, arrene etter sprøytestikkene og den inngrodde mistenksomheten som preger deres sosiale omgang. Kontakt med mennesker på Legemiddelassistert rehabilitering (LAR) har lært meg mye om legeprofesjonens utilstrekkelighet, om usikkerhet i behandlingsapparatet, om mangel på toleranse og frykt for å lytte og erfare.
Utbredt moralisme.
Jeg vet mange leger lever i angst for å bli rapportert av sine kolleger etter å ha behandlet sine ruspasienter på en tvers gjennom human måte – ved å tilby de medisiner som har best virkning og som gir mest verdighet og størst livskvalitet. Jeg tror ikke på straff i rusomsorgen, ikke i juridisk forstand, og slett ikke i atferdsterapeutisk forstand ved å nekte medisiner til dem som ikke vil underkaste seg behandlerens regime. Og tro meg – slike holdninger eksisterer! Medisinsk bruk av cannabis i Norge er tillatt, men brukes i liten grad til tross for at medisinen beviselig har god virkning for enkelte pasientgrupper. Jeg er temmelig overbevist om at dette blant annet kan skyldes utbredt moralisme i behandlerapparatet.
17. oktober i år trer loven om kontrollert omsetning av cannabis i kraft i Canada, en nasjon med 35 millioner innbyggere og medlem av G7-gruppen. «The Cannabis Act» har en lang og grundig utredningshistorie bak seg, en historie som endte med at statsminister Justin Trudeau blant annet gikk til valg på en rusreform i 2015, og vant. Dette var ikke et populistisk trekk fra Trudeau, det er lite ved valganalysene som tilsier at han vant popularitet på sin ruspolitikk.
En føderal lov.
Canada er det andre landet i verden, etter Uruguay, som legaliserer kjøp av mildere former for cannabis. Det dreier seg om en føderal lov slik at provinsene vil innføre omsetningstillatelser på forskjellige tidspunkt i løpet av neste år, men over hele landet vil det fra neste måned av bli tillat å kjøpe inntil 30 gram med marihuana på postordre.
Loven har tre klare formål: 1) Forhindre spredningen av cannabis til unge; 2) bekjempe den illegale spredningen av cannabis og underminere det kriminelle nettverket rundt slik omsetning; og 3) bedre folkehelsen ved å gjøre trygg og kvalitetssikret cannabis tilgjengelig for voksne.
Det glemmes ofte at Canada i utgangspunktet ikke kan betraktes som et «liberalt» samfunn når det for eksempel gjelder omsetning av rusmidler. Et parti som kan ligge an til å vinne et forestående valg i Ontario har for eksempel i sitt program en heving av grensen for kjøp av alkohol fra 18 til 21 år. Likevel har landet for mange tiår siden forlatt tanken på at cannabis er en «gateway drug» – altså et rusmiddel som fører deg inn i sterkere og sterkere stoffer. Den canadiske regjeringen lanserer dessuten samtidig med reformen et storstilt informasjonsprogram på 100 millioner canadiske dollar for å advare mot bruken av cannabis.
Skitt fra kanel.
I dag har halve den voksne befolkningen i Oslo hatt befatning med cannabis. Stadig flere ungdommer bruker det jevnlig. Stadig sterkere kjemisk cannabis kommer på gaten. Ingen distributør har mulighet for å utstede kvalitetsbevis, ingen klarer å skille skitt fra kanel i det illegale markedet. Dette er trender som har pågått lenge før legaliseringsdebatten blomstret opp – en debatt som KrFs nestleder mener, i seg selv, er med på å øke det illegale forbruket. Mine holdninger i ruspolitikken er i stedet knyttet til farlighetsgraden på de omsettelige substansene.
Jeg er for en reduksjon av rus i samfunnet vårt, jeg er for at vi forsterker en alkoholdebatt fordi normaliseringen av stort daglig inntak av alkohol i alle samfunnslag beviselig er skadelig for folkehelsen. Jeg er for å beskytte yngre mennesker og for å tilby rusfrie arrangementer i langt større grad enn i dag. Dette er mitt verdisett. Det er verdier jeg setter høyt. Jeg mener det er sosial-liberale verdier. Ikke ta dem fra meg ved å kalle meg rusliberaler!
Trykket i Vårt Land 14. september 2018.