Marit Vikan Sævareid

9    10

En etikk for levende skapninger

I 2000 år har vi i vesten hadt en etikk sentrert rundt den rasjonelle aktøren og hens behov . Det vår tid trenger er en menneskelig etikk som setter den levende og relasjonssøkende skapningen i sentrum og lar en grunnleggende respekt for denne være retningsgivende for hva vi skal tillate oss og ikke tillate oss å gjøre.

Publisert: 13. sep 2018 / 309 visninger.

Når begynner fosterets rett til liv ? kanskje er spørsmålet feil stilt i utgangspunktet for hvordan kan det å leve være en rettighet ? I kristen sammenheng er livet en gave, enten det gjelder mennesket eller skaperverket som hele. I vestlig sivilisasjon har vi vært heller dårlige til å ivareta dette aspektet ved den kristne tradisjonen. Vi har i beste fall begrenset det til å gjelde vår egen art. Den ekstreme objektiveringen av dyr der vi i forskning og industrielt landbruk kynisk har tillatt oss å utnytte de som rene midler til våre formål burde tale for seg.

Det rasjonelle livet, fornuften, er det vi gjennom de siste  2000 årene har lært oss å verdsette. Dess mindre fornuftig, dess mindre verdifull er skapningen. Så langt har den kristne ideen om at mennesket er skapt i Guds bilde forhindret oss å ta i bruk denne verdivurderingen på oss selv. Dette er nå i ferd med å forandre seg.

Et moralsk fremskritt de senere årene er at vi begynner å forstå at dyr har egenverdi. Samtidig gir vi ikke slipp på den opprinnelige ideen om at det er graden av fornuft og bevissthet som er avgjørende. I praksis fører dette til at mennesker i deler av livsfasen sin, eller kanskje noen hele livet blir på linje med dyr og at den etikken vi nå utvikler for dyrene også skal gjelde for de. Vi skal unngå  å påføre de unødig fysisk smerte. Bortsett fra det står de  til fri disposisjon for sine mer rasjonelle medskapninger og er objekter for deres autonomi.  Humaniseringen av dyr skjer slik parallelt med en tilsvarende dehumanisering av mennesket og vi har fått store problemer med å si noe om hva som skiller et menneskefoster fra et kjæledyr. Debatten om abortgrensa skal flyttes til 24 uker er bare det siste eksemplet her.

 Ethvert forsøk på å tenke differensen mellom mennesker og dyr i andre begreper enn grad av fornuft og bevissthet ser ut til å ende i ubegrunnet specisisme hvor vi arrogant plasserer oss selv som den overlegne rasen og jordas ubestridte herskere. Dette på trass i at Bibelen alltid har vært tydelig her på at vi kun er forvaltere og derfor burde ha all grunn til å være ydmyke ovenfor  andre skapninger og  bevisst på at vi har et ansvar for de.

Hvis vi er enige om at de største goder er den rasjonelle aktørens selvbestemmelse og fravær av fysisk smerte for alle som er i stand til å føle noe slikt er det kanskje greit å abortere fostre inntil 24 uker forutsatt selvsagt  at grensen flyttes om nevrovitenskapen skulle komme frem til at menneskefostre føler smerte lenge før den tid. Dette siste er paradoksalt da forslaget opprinnelig ble fremmet for å forhindre at abortgrenser blir relative i forhold til teknisk utvikling og de muligheter som måtte finnes for at fostre skal kunne overleve utenfor en kvinnes livmor. Vi kan spørre oss om det er så mye bedre å gjøre den relativ i forhold til forskning på nervesystemet.

Selv om vi liker å tro det, det er ikke så sikkert at idealene om selvbestemmelse og fravær av fysisk smerte står  på egne bein. Med mindre vi legger til grunn at levende skapninger er verdifulle i seg selv blir det meningsløst å legge så stor vekt på at de skal spares for smerte eller sikres utfoldelse i form av selvbestemmelse. Et 18 eller 24 uker gammelt foster er åpenbart en levende skapning som gjennom spark og bevegelser har gitt seg til kjenne for kvinnen som bærer det og ofte også for andre personer rundt henne. Det samme kan vi si om (de fleste) dyr, de viser seg for oss både som levende og  relasjonssøkende skapninger.

 I 2000 år har vi i vesten hadt en etikk sentrert rundt den rasjonelle aktøren og hens behov . Det vår tid trenger er en menneskelig etikk som setter den levende og relasjonssøkende skapningen i sentrum og lar en grunnleggende respekt for denne være retningsgivende for hva vi skal tillate oss og ikke tillate oss å gjøre.

 

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 6 timer siden / 297 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 7 timer siden / 297 visninger
Kjell G. Kristensen kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 8 timer siden / 297 visninger
Bjørn Rasmussen kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 9 timer siden / 1383 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
To veier ligger foran deg, på en må du gå
rundt 11 timer siden / 206 visninger
Trond Bollerud kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 11 timer siden / 1383 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 11 timer siden / 297 visninger
Greta Aune Jotun kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 12 timer siden / 1383 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 12 timer siden / 297 visninger
Per Steinar Runde kommenterte på
Komplisert søskenforhold
rundt 12 timer siden / 1383 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Nådens evangelium
rundt 13 timer siden / 1526 visninger
Roald Øye kommenterte på
“Etter oss kommer syndfloden ?”
rundt 13 timer siden / 297 visninger
Les flere