Verdidebatt

Oslo-avtalen er død; leve Oslo-prosessen

Oslo-avtalen, mellom Israel og palestinerne, var som en vakker regnbue over et stormfullt landskap. Det er nå 25 år siden, og er verdt en liten feiring. Den ga håp om bedre dager og en bedre fremtid. I dag råder likevel håpløsheten, i alle fall på palestinsk side. Men AS Norge skal ha ros for å ha lagt til rette for fredsprosessen. Det er ikke vår skyld at den mislyktes.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

«Alle» har en eller annen formening om Israel-Palestina konflikten. Hele solidaritetsinstitutt er bygd opp rundt narrativet om jødene som fikk sitt hjem, om landet uten folk, om de arabiske aggressorene og om Israel som det eneste demokratiet i et hav av despoter. Allianser er smidd i disse fortellingenes lange tråder.

Den nye bølgen historikere

Det er kanskje ikke så rart at Oslo-prosessen har havarert. Det er i alle fall inntrykket jeg sitter igjen med etter at jeg for en stund siden leste israeleren Ilan Pappes siste bok Ti Myter om Israel (Solum Bokvennene, 2018).

Pappe tilhører en generasjon kjent som de ny historikerne, sammen med Avi Shlaim og Benny Morris. Shlaim hevdet i 1988, med kilder, at historiene om at alle araberstater hadde vært samlet om å ødelegge den nye israelske staten som så dagens lys i 1947, ikke var sant. Morris var om mulig enda tøffere, da han samme år, igjen med solide kildebelegg, beviste at israelerne selv hadde drevet palestinerne på flukt under den første krigen, og at det ikke var palestinernes egne ledere som hadde oppfordret dem til å flykte.

En aktivistisk professor

Også Ilan Pappe ga ut bok i 1988. Han gikk et skritt lenger enn Morris, og skrev at Israel aktivt egget til krig i 1948. Og det som videre skjedde var etnisk rensing. I ettertid har Morris og Pappe skilt lag. Morris mener at det som historisk skjedde kan forsvares og forklares. Pappe, derimot, har blitt mer aktivistisk og har klart valgt et politisk ståsted. Han mener det Israel gjorde og gjør, var galt og er galt. Pappe er historiker, og aktivist. Det ble umulig å fortsette som forsker ved universitetet i Haifa, og Pappa holder i dag til ved University of Exeter.

Pappe slår i sin siste bok fast at det er en myte at Palestina var et folketomt land, da jøder begynte å strømme til landet. Pappe siterer fra en delegasjon med tidlige sionister: «Bruden er vakker, men gift med en annen mann.»

Nådeløs historieforteller

Pappe mener at under seksdagers krigen i 1967 fikk israelske strateger endelig oppfylt det opprinnelige målet fra 1948, å få innlemmet resten av det historiske Palestina. Men det skjedde uten at palestinere fikk noen som helst rettigheter. Og slik akter Israel å holde situasjonen, ifølge Pappe.

Pappe mener derfor at det er en myte at tostatsløsningen er eneste veien videre. Selv går han inn for en stat for alle, basert på allmenn stemmerett. Realpolitisk er noe slikt sannsynligvis lysår unna.

En ny Oslo prosess?

Når jeg leser Pappes bok i dag, og ser på de lange historiske linjer, virker Oslo-avtalen som en totalt urealistisk idé, da den ble fremforhandelt. Israel gikk rett og slett ikke ordentlig inn for den. Gitt historien og den nasjonale selvforståelsen kan en spørre seg om de egentlig hadde forutsetninger for å gjøre det. Da statstminister Yitzhak Rabin ble skutt i 1995, falt kanskje den viktigste kraften på israelsk side bort.

Siden den gang har det vært flere trefninger mellom Gazza og Israel, og israelske bosettere har befestet stillingen på Vestbredden. Hizballah og Irans innflytelse i regionen har økt, mens Israel i dag står på bedre fot med flere av de sunnimuslimske aktørene i Midtøsten.

I Washington har President Donald Trump blitt Israels nåværende statsminister Netanyahus nærmeste våpendrager. Flytting av den amerikanske ambassaden og struping av finansieringen av FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten er en klar indikasjon på palestinernes svake posisjon.

Israelske indrepolitiske forhold og en sterk drøm om et stor-Israel, samt en del ukloke palestinske valg, er medvirkende årsaker til at Oslo-prosessen ble knust. Det er likevel ingen grunn til at ikke Norge igjen skal kunne stille ressurser til rådighet for nye prosesser. Det er i alles interesse at det blir en permanent fredsavtale mellom israelere og palestinere.

Oslo-prosessen er knust til historisk pinneved. Det vil likevel ha en plass i historien ved å vise at også bitre fiender kan snakke samme. Det er i det minste noe. For alle som er glad i Israel og Palestina er det fortsatt å håpe på at en ny regnbue kan dukke opp på himmelen igjen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt