Liv Osnes Dalbakken

lektor
12

Telen under tunga

Det tyngste ved demens er ikke å miste hukommelsen, men å miste seg selv.

Publisert: 13. sep 2018  /  856 visninger.

Det er en sår prosess for både far og datter når rollene byttes om. Den som før var sterk, blir den svake, og den som før hadde alle svarene, mangler ord. Dette tenker jeg mens jeg snører skoene til faren min og tar på han hansker. Det er vanskelig å få tommelen på rett sted for den som ikke forstår instruksen. Slik har jeg blitt påkledd­. Nå er det jeg som kler på.

Famlet etter ord. 

Rollebyttet gikk gradvis, ja, umerkelig i starten. Praktikeren og logikeren klarte ikke å lære spille-
reglene på nye spill, og strevde med å legge­ sammen tall i enkle regnestykker. Han famlet etter ord. Første gang forandringen ble påfallende, var i konfirmasjons-talen til det eldste barnebarnet. Historien om birkebeinerne som faren min fortalte, fikk aldri noe sluttpoeng. Dette var helt uvanlig for han, som var en stor forteller. Ordene som alltid hadde­ spilt på lag med ham, lurte seg unna og ble vanskelige å finne. Fortellegleden ble overskygget av en frykt for å glemme de verdifulle skattene som ordene alltid hadde­ vært.

Til sykehjemmet fikk han med seg bøker­, og særlig diktbøker, som han var spesielt glad i. Om han ikke hadde egne ord, skulle han få ha med seg andres. En dag jeg skulle lese Hans Børli for ham, slo boka seg opp av seg selv, der pappa hadde laget eseløre på sida. I diktet «Duften av fersk ved» hadde han streket under vers fire, der Børli setter ord på kampen for å finne ordene, som min far hadde kjempet:

Duften av fersk ved

er noe av det du seinest vil glømme

når slørene trekkes for.

Duften av hvit, fersk ved

i savatida om våren:

Det er som sjølve Livet går forbi

barbeint

med dogg i håret.

Den underlige nakne angen

kneler kvinnemjuk og blond

i stillheten inne i deg,

spiller siljufløyte

på knoklene dine.

Med tæle under tunga

leiter du etter ild til

et ord.

Og du veit, mildt som

sønnavind gjennom sinnet,

at ennå finnes det ting

å stole på i verden.

Kjent på frykten

Det ble umulig å lese høyt, jeg måtte stoppe midt i. Det var som om Børli satte ord på en eksistensiell frykt fra min fars nære fortid. Hvor lenge var det siden han hadde streket under dette verset? Når laget han eseløre på sida? Hvor lenge hadde han kjent på frykten for at Livet skulle gå forbi?

I ei av favorittbøkene hans, Fuglane av Tarjei Vesaas, har hovedpersonen Mattis dyp respekt for de skarpe og de sterke. Selv er Mattis den evneveike, som man tidligere sa. Han er en det går sakte for, og som det fort blir kluss for når han skal sette ord på de store opplevelsene han har med «fuglane», som kommuniserer med ham om natta. Mattis har alltid hatt det slik, likevel er det vanskelig. Hvordan er det da for en mann som har vært blant de skarpe og sterke, å skulle bli en Mattis som folk ikke regner med? En som ikke kan klare det han før har klart, men som sier til datteren: «Du er så sterk, du.» Denne prosessen har vært en sakte sorg for meg som datter, men hvor skremmende må den ikke ha vært for ham?

Det er mer enn 70.000 mennesker med demens i Norge. Tapet av hukommelse er nok ikke det tyngste for alle disse. En ekstra byrde er tap av verdighet, tap av rolle, og det å måtte definere seg selv på nytt som en det ikke blir forventet noe av. En som ikke klarer å prestere, men som hele tiden må ta imot. Mange relasjoner blir også utfordret når det må defineres på nytt hvem som må være sterk for den andre.

Sløret er trekt for

Nå har tommelen kommet på rett sted i hansken til faren min. De gjenstridige skoene har havnet på rett fot, og det er klart for tur. Vi har som en slags samtale, men det er jeg som prater for oss begge. For sløret er trekt for, og telen under tunga har tatt ordene.

Vi går forbi et oppslag om demensaksjonen som arrangeres kommende uke: «En vakker dag har vi glemt demens», står det løfterikt på plakaten. Men foreløpig er vi mange som husker altfor godt.

Trykket i Vårt Land 13. september 2018 i spalten Tendenser. 

4 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

186 innlegg  1811 kommentarer

Språk har mange former og veier

Publisert 10 måneder siden

Som den danske filosofen Knud E. Løgstrup skrev: «Den enkelte har aldrig med et andet menneske at gøre uden at han holder noget af dets liv i sin hånd». Vi har altså alle ansvar for det av vår nestes liv. Et liv med et hjerte som vi har i våre hender, om enn bare i et lite øyeblikk. Det øyeblikket kan dog være nok til å ødelegge liv eller hjelpe. Bare en replikk, et visst blikk... kan være nok.

Nestekjærlighet, tillit og håp er livsytringer eller fenomener som alltid er tilstede i mellommenneskelige møter. Den ofte tause lidende, den som trenger vårt nærvær, dvs den viktige livskvaliteten kan sees i sammenheng med hvordan nærværet og livsytringene realiseres i møtet. Her har vi alle alltid ansvar.

Det er virkelig en utfordring å ha en forelder med demens; man mister så og si mor eller far to ganger. Første gangen er det den langsomme forvirrende og vanskelige vei inn i demensen. Forvirrende og vanskelig også for alle rundt den som rammes. Andre gangen man mister den demente er ved den fysiske død. Min mor er dement på 10.året (!). Og er nå dessverre svært redusert og forandret mentalt; hun er heller ikke helt til å gjenkjenne fysisk. Det har skjedd radikale endringer også her. Hun kan ikke lenger gå. De indre bildene jeg bærer i minnearkivet av mor og tar frem når det er avstand mellom oss stemmer ikke overens med det som møter meg. Og merkelig nok, så tids-justeres ikke alltid det indre arkivets bilde etter å ha sett henne på nytt. Noe holder fast i det som var.

Dog er ikke hennes hjerte dement; hun er like vel den samme på det viktigste nivået. Kristus er i høyeste grad levende og virkende også der. 

Som du sier, så er den demente utlevert og sårbar, hjelpeløs og avhengig. Nå handler det for oss andre om å være til stede på alle nivåer; gi videre av den kjærlighet man selv en gang har fått, ennå får og lever av. Både fra Gud, familie og andre. Den ordinære interaksjonen er bare et minne. Dog er hjertets øye der. Hos henne og hos meg. Samværet i seg selv er en levende virkende hendelse uansett mangel på velkjente og trygge dialogformer og rammer. Når jeg snakker med (dvs til) henne, så er det noe usynlig, men svakt merkbart som skjer. Hjertespråket har mange former og veier.  Samtalen går også via det nonverbale, sjelelige og åndelige som lever i oss begge.

Og en stor takk til de ansatte på sykehjemmet, de gjør virkelig en flott jobb! Jeg ringer f.eks. til min mor to ganger daglig: Da legger de telefonen ved min mors øre slik at jeg gjennom beskrivelse av ting&tang fra hverdagen kan gi en levende puls og nærvær av min stemme som hun forhåpentlig tar til seg. 

Vi lever begge av den samme levende kilde. Så ser vi frem til neste gang vi «snakkes». Livet er rart. Det mest givende og utviklende finnes ofte der en selv må gi slipp på all kontroll og begi seg prøvende inn i det ukjente. En gang mister jeg kanskje selv taket, og kanskje jeg da selv trenger seende hjerter og hjelpende hender fra den barmhjertige samaritans søstre og brødre. Vi er alle ledd i samme fellesskap. Det er både godt å erkjenne og en levende fordring.

3 liker  
Kommentar #2

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

Sangen

Publisert 10 måneder siden
Pål Georg Nyhagen. Gå til den siterte teksten.
Min mor er dement på 10.året (!). Og er nå dessverre svært redusert og forandret mentalt; hun er heller ikke helt til å gjenkjenne fysisk. Det har skjedd radikale endringer også her. Hun kan ikke lenger gå. De indre bildene jeg bærer i minnearkivet av mor og tar frem når det er avstand mellom oss stemmer ikke overens med det som møter meg. Og merkelig nok, så tids-justeres ikke alltid det indre arkivets bilde etter å ha sett henne på nytt. Noe holder fast i det som var.

Dette kunne ha vært en beskrivelse av min mor, Pål Georg.  Jeg kunne, slik sett, ha skrevet det selv.  

Blant noe av det som fremdeles er levende hos mor, er sangen.  Hun kan fremdeles mange skole- og bedehussanger utenat.  Sangen er ofte noe av det siste som blir borte.

2 liker  

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
21 dager siden / 8247 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
22 dager siden / 6205 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
16 dager siden / 3336 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
11 dager siden / 2584 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
19 dager siden / 2136 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 1879 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
9 dager siden / 1686 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
5 dager siden / 1622 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
5 dager siden / 1506 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere