Verdidebatt

Kall til samling

Vi må bryte opp frustrasjonenes små fellesskap med mer inkluderende lokalsamfunn og et rausere storsamfunn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det har vært valg i Sverige. Det endelige resultatet er fortsatt noe uklart. Valget, og ulike grupperingers markeringer i opptakten, har imidlertid dominert mediebildet lenge. Biler har brent på nyhetene og politikere har sanket stemmer i reklamepausene. «Stopp asylsøkerne ved grensen. Utlendinger som bryter våre lover skal ut.»

Ond sirkel. 

Det er menneskelig å reagere med frykt når flammene brer om seg, både på parkeringsplassene og i det offentlige ordskiftet. Frykt og frustrasjon gjør ungdommen sintere og politikerne krassere på hver sin tue. Vi er inne i en ond sirkel.

I 2006 trykket Aftenposten en kronikk jeg hadde skrevet om muslimske menn og hva disse tenkte om å være menn i Norge. Min tittel «Hva vet vi om den muslimske mannen?» ble endret av desken til «Muslimske menn misforstås», og jeg forventet at både overskrift og innhold kunne skape reaksjoner. I en epost fra en anonym avsender fikk jeg vite at vedkommende visste hvor jeg bodde, ikke som en direkte trussel, men likevel. Kronikken hadde blitt brukt til å plukke opp hundebæsj med, la avsenderen til. Nå i 2018 må enhver som ytrer seg i offentligheten forvente langt hardere medfart.

Språk som for tolv år siden ville vakt reaksjoner i offentlig debatt, har nå blitt dagligdags, også fra avsendere i maktens formelle sentrum. Et offentlig ordskifte om hvilket samfunn og fellesskap vi ønsker er helt nødvendig, men premissene og tonen er nødt til å gi plass til et mangfold av meninger, posisjoner og erfaringer.

Frykten splitter. 

Mennesker som føler seg sett, hørt og verdsatt som en del av fellesskapet, trer ikke på seg finlandshetter og setter fyr på biler. Mennesker som føler trygghet og fremtidsoptimisme fyller ikke nettdebatten med hatytringer og demoniserende konspirasjonsteorier. Det er frykten vi føler for hverandre som splitter og truer samholdet i samfunnet, ikke ulikhetene mellom oss.

«Det er lettere å ta avstand fra eller hate noe eller noen du ikke kjenner», sa en psykolog i et debattpanel om radikalisering nylig. Altså må vi bli kjent for å få bukt med frykt, forebygge utenforskap og kunne leve bedre sammen. Vi må samles, finne felles møtepunkt og bryte opp frustrasjonenes små fellesskap med mer inkluderende lokalsamfunn og et rausere storsamfunn.

I arbeidet med å vinne tilbake en mer menneskelig tone i det offentlige ordskiftet og erstatte frykt med forståelse i våre store og små fellesskap, kan humanismen være til god hjelp. Verdier nedtegnet i Grunnloven som en del av grunnmuren i den norske kulturarven, utfordrer oss til å ta utgangspunkt i alle menneskers unike verdi og bidrag når vi inngår i dialog og bygger våre fellesskap.

Humanismen utfordrer oss. 

Mitt humanistiske livssyn krever av meg at jeg tar på alvor det ukjente mennesket som brukte kronikken min til å plukke hundebæsj – og som kanskje gir dette innlegget samme skjebne. Selv når våre opplevelser av virkeligheten og tanker om løsninger for samfunnet vi deler er så forskjellige at vi sliter ordentlig med å forstå hverandre, må jeg anerkjenne at vår verdi som mennesker er den samme og at vi har lik rett til å bli hørt og inkludert i fellesskapet.

Jeg må møte de som hater dette innlegget med samme forståelse og raushet som de som støtter det. Om ikke vil frykten kunne fortsette å vokse og skape større avstand mellom de enkeltmenneskene vi kan bygge et rausere, mer inkluderende og mer menneskelig Norge med.

Trykket i Vårt Land 13. september 2018.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt