Elise Skarsaune

Generalsekretær
5

Kall til samling

Vi må bryte opp frustrasjonenes små fellesskap med mer inkluderende lokalsamfunn og et rausere storsamfunn.

Publisert: 13. sep 2018

Det har vært valg i Sverige. Det endelige resultatet er fortsatt noe uklart. Valget, og ulike grupperingers markeringer i opptakten, har imidlertid dominert mediebildet lenge. Biler har brent på nyhetene og politikere har sanket stemmer i reklamepausene. «Stopp asylsøkerne ved grensen. Utlendinger som bryter våre lover skal ut.»

Ond sirkel. 

Det er menneskelig å reagere med frykt når flammene brer om seg, både på parkeringsplassene og i det offentlige ordskiftet. Frykt og frustrasjon gjør ungdommen sintere og politikerne krassere på hver sin tue. Vi er inne i en ond sirkel.

I 2006 trykket Aftenposten en kronikk jeg hadde skrevet om muslimske menn og hva disse tenkte om å være menn i Norge. Min tittel «Hva vet vi om den muslimske mannen?» ble endret av desken til «Muslimske menn misforstås», og jeg forventet at både overskrift og innhold kunne skape reaksjoner. I en epost fra en anonym avsender fikk jeg vite at vedkommende visste hvor jeg bodde, ikke som en direkte trussel, men likevel. Kronikken hadde blitt brukt til å plukke opp hundebæsj med, la avsenderen til. Nå i 2018 må enhver som ytrer seg i offentligheten forvente langt hardere medfart.

Språk som for tolv år siden ville vakt reaksjoner i offentlig debatt, har nå blitt dagligdags, også fra avsendere i maktens formelle sentrum. Et offentlig ordskifte om hvilket samfunn og fellesskap vi ønsker er helt nødvendig, men premissene og tonen er nødt til å gi plass til et mangfold av meninger, posisjoner og erfaringer.

Frykten splitter. 

Mennesker som føler seg sett, hørt og verdsatt som en del av fellesskapet, trer ikke på seg finlandshetter og setter fyr på biler. Mennesker som føler trygghet og fremtidsoptimisme fyller ikke nettdebatten med hatytringer og demoniserende konspirasjonsteorier. Det er frykten vi føler for hverandre som splitter og truer samholdet i samfunnet, ikke ulikhetene mellom oss.

«Det er lettere å ta avstand fra eller hate noe eller noen du ikke kjenner», sa en psykolog i et debattpanel om radikalisering nylig. Altså må vi bli kjent for å få bukt med frykt, forebygge utenforskap og kunne leve bedre sammen. Vi må samles, finne felles møtepunkt og bryte opp frustrasjonenes små fellesskap med mer inkluderende lokalsamfunn og et rausere storsamfunn.

I arbeidet med å vinne tilbake en mer menneskelig tone i det offentlige ordskiftet og erstatte frykt med forståelse i våre store og små fellesskap, kan humanismen være til god hjelp. Verdier nedtegnet i Grunnloven som en del av grunnmuren i den norske kulturarven, utfordrer oss til å ta utgangspunkt i alle menneskers unike verdi og bidrag når vi inngår i dialog og bygger våre fellesskap.

Humanismen utfordrer oss. 

Mitt humanistiske livssyn krever av meg at jeg tar på alvor det ukjente mennesket som brukte kronikken min til å plukke hundebæsj – og som kanskje gir dette innlegget samme skjebne. Selv når våre opplevelser av virkeligheten og tanker om løsninger for samfunnet vi deler er så forskjellige at vi sliter ordentlig med å forstå hverandre, må jeg anerkjenne at vår verdi som mennesker er den samme og at vi har lik rett til å bli hørt og inkludert i fellesskapet.

Jeg må møte de som hater dette innlegget med samme forståelse og raushet som de som støtter det. Om ikke vil frykten kunne fortsette å vokse og skape større avstand mellom de enkeltmenneskene vi kan bygge et rausere, mer inkluderende og mer menneskelig Norge med.

Trykket i Vårt Land 13. september 2018.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

17 innlegg  2003 kommentarer

Publisert 10 måneder siden
Elise Skarsaune. Gå til den siterte teksten.
Jeg må møte de som hater dette innlegget med samme forståelse og raushet som de som støtter det. Om ikke vil frykten kunne fortsette å vokse og skape større avstand mellom de enkeltmenneskene vi kan bygge et rausere, mer inkluderende og mer menneskelig Norge med.

Ja, mellommenneskelig dialog og forståelse er viktig.

Du åpner med forholdene i Sverige.   Norge har ikke slike forhold, så de er ikke særlig relevante.

Hovedproblemet er ikke hat, men at Islam har en kultur der mennesker har ulik verdi.  Det er ikke lett å endre ettersom det er skrevet ned i Koran.

Unge som brenner biler hater ikke.  De gjør det fordi de hverken får utdannelse eller jobb i de gettoene de bor i. Så er de muslimer, - og de ser ned på vestlig kultur og frihet.  

Din gode humanisme kommer da til kort om den brukes mest i debatter.  Om vi derimot flytter inn i en Svensk getto og påvirker fra innsiden som lærer i skolen eller ungdomsklubber o.l, da kan vi endre holdninger.

Norge er inkluderende og rause takket være en god innvandringspolitikk.  Våre innvandrere bor blant oss, ikke i gettoer.

Kommentar #2

Elise Skarsaune

5 innlegg  7 kommentarer

Politikk, debatt og handling

Publisert 10 måneder siden

Først av alt, takk for kommentaren Daniel Krussand. Noen ting opplever vi åpenbart likt, andre ting ikke. Og det er vel nettopp dette jeg mener dialog og diskusjon er nyttig for å skape - møtepunkter og nyansering.


Jeg er enig i at Norge ikke har “svenske tilstander” hva gjelder marginalisering av innvandrerbefolkninger, og at dette er en følge av at vi faktisk har gjort mye riktig i velferdspolitikken vår, også når det gjelder å ta imot flyktninger og innvandrere. Blant annet er boligpolitikken i Norge en helt annen enn i Sverige, og en god bolig i et godt nabolag er på mange måter et nødvendig utgangspunkt for å få til resten av velferdspolitikken. Det var imidlertid retorikken og tonen i den offentlige samtalen som var mitt poeng med å innlede med den svenske valgkampen, for her opplever vi i Humanistforbundet at det er en viss “smitteeffekt” over grensen. Det er vel heller ikke så rart når  presidenten i USA tidligere har trukket opp Sverige som et skremselsbilde på “hvor galt det kan gå” når et land tar imot flyktninger. 


Ghetto er forøvrig et begrep som bør brukes med stor forsiktighet, da de områdene vi her snakker om oftest bebos av mennesker med opphav i en rekke ulike nasjonaliteter, etnisiteter, religiøse- og språklige minoriteter. Ved å bruke et begrep som ghetto, som har sitt opphav i homogene bosetninger, tilslører vi det store mangfoldet og bidrar til å ytterligere stereotypisere bildet av “de andre”.


Så er vi enige om at unge som ikke får en god utdanning og har dårlige utsikter på arbeidsmarkedet kan bli frustrerte, og at dette kan gi seg uheldige utfall enkelte ganger. Vi må her ikke glemme at marginaliserte unge oftest ikke går til så drastiske skritt som å brenne biler eller liknende. Men noen få gjør det, og det er disse hendelsene som når frem i nyhetsbildet. Jeg tror heller ikke dette handler om hat, men at det kan handle om frykt for fremtiden og frykt for at det samfunnet en lever i ikke ser en, verdsetter og har rom for den man er - med hele seg.


Kjernen i våre ulike opplevelser av verden er nok tolkningene våre av hvilken rolle religionen spiller eller kan spille i muslimske minoriteters syn på og relasjon til storsamfunnet. Hvis jeg forstår deg rett, hevder du at islam som religion har et uforanderlig syn på mennesket, særlig relasjoner mellom muslimer og ikke-muslimer, og at dette bunner i at Koranen og forståelsen av denne ligger fast. Samt at muslimer leser Koranen bokstavelig og forholder seg til verden gjennom den “linse” dette gir. Dette ville mange muslimer, inkludert muslimske lærde, være uenige med deg i. Nytolkning av Koranen og religiøs diskurs om hvordan de religiøse kildene (både Koranen, hadithene og prinsippene for utledelse av religiøs veiledning) skal forstås og anvendes i moderne tid, foregår både i Norge og globalt. Flere eksempler på dette løftes blant annet frem i antologien “Islamsk humanisme” (Moment forlag og Minotenk, 2016). Disse prosessene kjenner de fleste av oss ikke så godt til, blant annet fordi de ofte foregår på språk vi ikke behersker og på arenaer hvor vi ikke ferdes. Jeg ville derfor være varsom med å være for bastant når det gjelder hvordan muslimer forholder seg Koranens bokstav, og hva dette har å si for hvordan de ser på “oss andre” og samfunnet vi lever sammen i. 


Når det gjelder din påpekning om at humanismen må anvendes på andre arenaer enn i debatt, er jeg både enig og uenig, slik jeg forstår ditt utsagn. Humanisme i debatt er på ingen måte tilstrekkelig - men jeg mener allikevel det er viktig. Vi må snakke om alle våre medborgere på en måte som opprettholder deres menneskeverd og likeverd - og ikke reduserer dem eller stereotypiserer dem til noe mindre enn de mangfoldige menneskene vi alle er.  


Samtidig er humanisme i handling vel så viktig som i ord. Hadde jeg vært lærer kunne jeg, som du sier, antakeligvis gjort bedre nytte for meg på en skole hvor barn og ungdom ikke får den samme gode utdannelsen og har de samme gode arbeidsmarkedsutsikter som sine jevnaldrende. Jeg er imidlertid ikke lærer, og må komme med de bidrag jeg kan, der jeg kan. Når jeg nå er så heldig å få lede det daglige arbeidet i et humanistisk livssynssamfunn, betyr det at jeg blant annet må sette fokus på hva humanismen har å bidra med i samfunnet. Jeg, og Humanistforbundet, mener en inkluderende og raus humanisme nettopp kan utgjøre et felles møtepunkt for ulike mennesker i våre samfunn, på tvers av religiøs eller annen bakgrunn. Humanismens kjerneverdier er oftere noe vi har til felles enn ikke, og dette kan gi et godt utgangspunkt for å bygge ned frykt og skape gode fellesskap. Både jeg og alle humanister er ansvarlige for etter beste evne å leve ut våre verdier i handlinger til beste for menneskene vi lever sammen med, på de arenaer vi ferdes og ut ifra våre unike evner og forutsetninger. Det er ikke alltid lett, men alltid viktig. Takk for din påminnelse om å gjøre holdning til handling! 

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
21 dager siden / 8247 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
22 dager siden / 6205 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
16 dager siden / 3336 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
11 dager siden / 2584 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
19 dager siden / 2136 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 1879 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
9 dager siden / 1686 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
5 dager siden / 1622 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
5 dager siden / 1506 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere