Verdidebatt

Litt om helheten i Paulus’ frelseslære

Mitt inntrykk er at Filtvedt og Sandnes tenderer mot å gjøre det enkle relativt komplisert/vagt, og noe som er litt vanskelige hos Paulus, spesielt det vi ikke har lyst til å innse, fremstilles misvisende lett

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ole Jakob  Filtvedt, postdoktor i NT og Karl Olav Sandnes, professor ved MF har kommentert forholdet mellom Paulus, Luther og Barclay (11. september, VL). Jeg innrømmer at jeg er mer interessert  i Paulus enn i Luther, selv om jeg er medlem i Dnk.  Jeg ser ikke bort fra at Barclay har forstått noe om Paulus som vi vanlige bibelleser  ikke har fått med oss.  Imidlertid, ettersom Filtvedt og Sandnes også blander inn egne synspunkter i deres kommentar, og fordi jeg ikke har lest boka til Barclay, så forholder jeg  meg til noe  av det Filtvedt og Sandnes skriver om Paulus.

Mitt inntrykk er at Filtvedt og Sandnes tenderer mot å gjøre det enkle relativt komplisert/vagt, og noe som er litt vanskelige hos Paulus, spesielt det vi ikke har lyst til å innse, fremstilles misvisende lett. Før jeg forsøker å begrunne denne min oppfatning, tar jeg utgangspunkt i Skriften.  For Skriften forklarer seg selv.

Forfatteren av andre Peters brev har forstått mye av essensen i Paulus sitt budskap: «Derfor, mine kjære, …så legg vinn på å bli funnet uten flekk og lyte, i fred, og akt vår Herres tålmodighet som frelse! Slik har også vår kjære bror Paulus skrevet til dere, etter den visdom som er ham gitt. Dette har han gjort i alle brev der han taler om dette. I dem er det noe som er vanskelig å forstå, og som de ulærde  og ubefestede vrangtolker  … til sin egen undergang … ta dere i vare så dere ikke blir revet med av de lovløses villfarelser… Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus. Kristus. Ham tilhører æren nå og til evighetens dag! Amen» (2 Peter3, 14-18).

Ordene «voks i nåde og kjennskap til vår Herre»   referer til helliggjørelsen, og deres åndelige innhold    kan sammenfattes med ordene «hellige Kristus som Herre i deres hjerter» (jfr. 1 Peter 3, 15), hvilket er åndelig ekvivalent med Paulus’ ord: så arbeid på deres frelse med frykt og beven … for det er Gud som virker i dere og ville og å virke til hans gode behag  … så dere kan være uklanderlige og rene, Guds ulastelige barn …» (jfr. Phil 2, 12-15; sml. Ef 2, 10; og 2 Peter 3, 14).

Filtvedt og Sandnes nevner at Phil 2, 12-13 kan man ikke se bort fra, om det er Paulus man tolker. Så sammensatt er helheten i Paulus lære, mener de, og hevder at  Paulus med formaning «arbeide på deres egen frelse» mener å si at Gud er virksom i denne prosessen. Her gjør de det enkle, kompliser/vagt, etter min oppfatning.

Det har aldri falt meg inn at en kan se bort fra Fil 2, 12-13. Ser en mer enn bokstavene (det er vel der forskerne har problemer), så er forståelsen av  Phil 2, 12-13  nærmest umiddelbart innlysende:  Åndsinnholdet i «arbeid på deres frelse» er at en må delta aktivt i sin helliggjørelse, samarbeide med Gud, være lydig m.a.o.. Jeg jager etter det, sa Paulus. Jag etter det! Sa han til andre.

En arbeider på sin frelse ved aktivt å stå kjødets («det gamle jegets») gjerninger imot ved Ånden hjelp. Det er essensiell dynamikk i Paulus lære om å bli bevart som frelst! Vanskeligere er det ikke teoretisk. Hva kjødets gjerninger er, ramser Paulus opp flere steder.

Helliggjørelse er åndelig ekvivalent med å bære frukt til Kristi ære.  Gud virker i oss ved Helligånden (sml. Phil 2, 12-13), som utøser Guds kjærlighet i våre hjerter. Om vi drives etter omvendelse og mottakelsen av Ånden av Ånden (Rom 8), så helliggjøres vi; og den som drives av Ånden er m.a.o. (stort sett) lydig mot Ånden, av kjærlighet og takknemlighet for frelsens nåde.

Men Filtvedt og Sandnes skriver: «Selv om kristne ikke er syndfrie, og selv om de fortsatt kjemper mot sitt «gamle jeg», vil de vinne denne kampen  fordi de har fått Ånden»  Det er en illegitim forenkling, idet Filtvedt og Sandnes her kommer i skade for å tillegge Paulus bl.a. en tro han ikke hadde; for Paulus trodde at frafall var mulig, også etter at en hadde fått Ånden. Essensen i Paulus lære er Ikke  «selv om de fortsatt kjemper mot sitt «gamle jeg» men fordi en  kjemper utholdende mot «sitt gamle jeg» og dets kjødelige  gjerninger, og derfor omvender seg om/når en faller i synd, så blir en permanent frelst. Uten troens gode strid, frelses ingen på endelig vis, en faller ifra! Det er for øvrig også ånden i evangeliene. Den som har ører, høre!

Således:  Begynt frelse ved nåde alene, er ikke nødvendigvis endelig frelse. Uten frukt:  frafall! Åndens frukter er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, ydmykhet, avholdenhet. (Gal, 5, 22-23). «De som høre Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lidenskaper og lyster» (Gal 5, 24).

Paulus advarte mot å gjøre Ånden sorg. Men noen galatere falt fra etter at de hadde fått Ånden; derfor måtte  Paulus omvende dem på nytt, slik at Kristus atter kunne vinne  skikkelse i dem.  Evangeliene formidler med klare, advarende ord at frafall er mulig. Og mange steder i brevene advares det mot frafall og fortapelse. Men det er det visst ikke verken faglig eller sivilisert å tro på?

Paulus var en særdeles travel misjonær, den største av alle, spør du meg. Han måtte uttrykke seg relativt enkelt, idet menighetene Paulus dannet nokså sikkert besto av relativt få lærde og intellektuelle. Han ville gjøre seg forstått ovenfor alle i menighetene, og lyktes nok med det ovenfor alle de som virkelig ville tilhøre Kristus, de som ville være sannheten tro i kjærlighet.  De som seiret og seirer!

Magne Kongshaug, Risør.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt