Fundament for åpenhet

Skrevet av Roger Jensen, Dr.theol., pilegrimsprest og Birgitte Lerheim, PhD, førsteamanuensis ved Det teologiske fakultet

I sitt innsteg i debatten om bilder og kunst i Vårt Land, fremhever Trond Bakkevig (VL, 7. september) at han ble vaksinert mot Luther allerede i studietiden ved MF. At den Luther han møtte ble opplevd som lite livskraftig eller relevant, har vi forståelse for. Men til forskjell fra Bakkevig mener nok vi at vi fortsatt kan lære av Luther.

Det er uklart for oss hvilken alternativ posisjon Bakkevig med sitt innlegg søker å etablere. Utover å korrigere ­myter og misforståelser, og gi et oppdatert blikk på pedagogikk, har vi i våre innlegg understreket behovet for en ­dialogisk teologi, både med tradisjon og samtid, og å se kirken som en edelsten i alt sitt mangfold. Altså en ganske annen posisjon enn hva Bakkevig påstår: «å fortelle hverandre hva den lutherske eller den katolske lære egentlig er».

Evangeliets sak. 

Slik vi ser det ­roper vår postkonfesjonelle virkelighet ­etter en teologi som evner å romme mer enn seg selv og sin egen tradisjon. Men fremfor både tilfeldig og historieløst bare å plukke det vi til enhver tid har lyst på, som på et supermarked, søker vi et teologisk fundament som muliggjør denne åpenhet. Nettopp her mener vi arven fra Luther er en ressurs, gjennom hva han så som evangeliets sak.

I Luthers teologi er det ett punkt, en kjerne, rett forstått en sak: trosrettferdigheten. Den handler om hva mennesket­ dypest sett er, menneskets egentlige identitet, som Luther fremholder er skjult for det menneskelige øye. Den ligger til grunn for den unge Luthers vilje til radikal nytenkning, hvor tradisjonen kommer i spill.

Slik vi ser det er oppgaven for ­dagens kirke(r) å solidarisere seg med det ­meningssøkende post­moderne menneske.­ Å gå ut over egen historie­ og tradisjon, ta inn en globalisert ­virkelighet og spørre om man kan gi rom for mer enn egen kultur, praksis og ritus. Vi peker på trosrettferdig­heten som et punkt som muliggjør denne type teologi og kirke.

En slik posisjon stiller krav til ­bearbeidelse av egen tradisjon og arv, seriøst teologisk arbeid. Vi vil mene at dette ikke skal gjøres for å gjenta, men for å komme til rette med, å hente frem glemte perspektiv, og spørre om tanker som tidligere ikke lot seg tenke likevel kan begrunnes og få rom.

Eies kirken av de «kristne»? 

Fremfor å kokettere med å være «vaksinert mot Luther», vil vi mene at Bakkevig gjør klokt i å lytte til Luther. Et konkret punkt gjelder Bakkevigs tale om at kirken «eies av alle kristne.» Bakkevig representerer her et syn på kirken hvor alle som bekjenner seg som kristne, uavhengig av konfesjon, er kirke. Luther­ kunne tenke enda større om kirken.

Studerer vi Luther på 1520-tallet, så ser vi hvordan kirken for Luther er forsamlingen av de troende, men ikke uten videre forstått som fysisk eller­ konkret forsamling. I striden med ­Erasmus fremholder Luther at kirken er skjult, og at ingen vet hvem som er de troende – for hvem som eier trosrettferdigheten er kun synlig for Guds øye. Embete, råd og utvalg, alle som samles til gudstjeneste i den verdensvide kirke, «de kristne» – ikke noen av disse har eierrett på kirken. Om ikke Bakke­vig var vaksinert mot Luther ville han her oppleve en ressurs til å tenke større om kirke.

Helt til slutt: Gustaf Wingrens posisjon som Bakkevig fremhever, både veksling og kontinuitet, er nettopp kommet til i inspirasjon fra Luther, noe Wingren selv var mer enn tydelig på. Og å korse seg, som Bakkevig mener vi har lært av katolikkene, var noe Luther sa alle kristne skulle gjøre, hver morgen og kveld – les katekismen! På tide med litt «mot»-vaksine …?

Trykket i Vårt Land 12. september 2018.