Verdidebatt

Etikk, samliv og bekjennelse

Knut Alfsvåg tilkjennegir en rekke antakelser om mine synspunkter i etterkant av min kronikk om likekjønna ekteskap, «Ikke et bekjennelsesspørsmål». Disse antakelsene krever noen kommentarer.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Noen av Alfsvågs antakelser kan det være betimelig å rydde opp i, andre blir såpass fantasi­fulle at jeg velger å la dem forbli ukommentert. At «Thomassen med sin nedskrivning av kjernefamiliens betydning mener det er etisk uproblematisk å oppløse den biologiske forbindelse mellom barn og foreldre og erstatte den med ulike former for reproduksjonsteknologi, inkludert eggdonasjon og surrogati» får stå som et av de mange eksemplene på den mistankens hermeneutikk Alfsvåg har valgt å anlegge på teksten min.

Hadde han satt seg inn i hva jeg har jobba med faglig de siste åra, ville han kanskje sett at jeg har et svært kritisk perspektiv på transhumanisme, gen­teknologi og ­reproduksjonsteknologi. Men dette passer kanskje ikke inn i ­Alfvågs mange antakelser om meg?

Lik argumentasjon.

Min kronikk handler om noe annet enn den biologiske relativismen Alfsvåg mener at jeg skriver om. Den handler om at det har vært en påfallende lik argumentasjon helt siden debatten om kvinners adgang til utdanning og yrkesliv på 1880-tallet, fram til den debatten vi har i dag om ­likekjønna ekteskap.

Det er de samme argumentene som har vært løfta fram i kampen mot dette: Brudd på skaperordningen, normoppløsning, frafall, gudløshet og anarki. Men når kvinnene fikk utdanning og gikk ut i yrkeslivet, viste det seg at det ikke gjorde samfunnet så mye mer normoppløst og gudløst likevel. Ofte tvert i mot.

Mitt poeng var at dette kan vise seg å være tilfelle også med hvordan like­­-
kjønna ekteskap vil oppfattes om kort tid: Trolig vil det vise seg at det ikke forårsaka gudløshetens og sekulariseringas gjennombrudd likevel, som mange har frykta. Sekulariseringas gjennombrudd har riktignok skjedd for lengst, men det kan vi ikke gi de homofile og lesbiske skylda for. Det skyldes adskillig større strømninger enn likekjønna seksualitet.

Presiserende svar. 

Et par andre av Alfsvågs antakelser skal få noen presiserende svar. For lutheranere har ekteskapet aldri vært et sakrament. Derimot har det vært et ordningsspørsmål. At foreldreskap og ekteskap er omtalt i vår kirkes bekjennelsesskrifter, blant annet i Luthers lille katekisme som Alfsvåg refererer til, gir likevel ikke et uttømmende svar på hva som er et luthersk syn på familie og ekteskap.

Bispemøtets utredning «Kirkens ­enhet og troens fundamenter» fra 1997 er et viktig dokument der ­forholdet mellom etikk, bekjennelse og samliv gir et ­interessant utgangspunkt for en videre samtale om disse spørsmåla. I høringsuttalelsen fra Det teologiske ­fakultetet finner vi noen resonnementer som ­rydder i forholdet mellom etiske spørsmål og bekjennelsesspørsmål. I ­Confessio Augustana står det om «perpetua ­voluntas evangelii», evangeliets blivende vilje eller evige vilje. Det er kjærligheten og ivaretakelsen av ­nesten som er evangeliets blivende vilje for våre liv. Følgelig må vi til enhver tid være åpne for å tenke nytt om de verdslige forhold, også om de som står omtalt i Bibelen, så som samliv og familie.

Tida var moden. 

Det er evangeliets blivende vilje som utgjør kirkens identitet, og som viderefører den gjennom historien. Evangeliet er sterkt nok og ­levende nok til stadig å iføre seg nye klesdrakter i form av kirkelig orden og regler og ­retningslinjer. Disse retningslinjene kan føre til at vi må åpne ekte­skapet for andre enn heterofile par. Når etikken utfordres, er kirken kalt til å ­reflektere atter en gang over sine ­regler og retningslinjer. Det er det som har skjedd når den likekjønna vigselsliturgien ble vedtatt. Den etiske utfordringa fra ­homofile og lesbiske førte til at mange mente at tida var moden for dette.

Like fullt er ikke etiske spørsmål ­bekjennelsesspørsmål. Vår kirkes ­bekjennelsesgrunnlag er Bibelen, våre tre trosbekjennelser og to bekjennelses­skrifter, Luthers lille katekisme og ­Confessio Augustana. Dette er store og omfattende skrifter som gir rom for tolkninger. De inneholder også mye om ­familie, kjønn og samliv som må for­tolkes. Men summen av bekjennelsesskriftene ender uansett ikke opp med at det er bekjennelsen av kjernefamilien som er det kristne bekjennelsesspørsmålet. Bekjennelsesspørsmålet er troen på den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Trykket i Vårt Land 12. september 2018.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt