Ole Jakob Filtvedt

5

Paulus, Luther­ og ­Barclay

Om man kommer til Paulus for å få et klinkende klart svar på hvor lite man kan gjøre og likevel bli frelst til slutt, blir man fort skuffet.

Publisert: 11. sep 2018

Skrevet av Karl Olav Sandnes Professor, MF og Ole Jakob Filtvedt Postdoktor i NT.

Denne uken holdt paulusforskeren Barclay et foredrag på MF basert på boka Paul and the Gift. På denne bakgrunn laget Vårt Land en sak 5. september med etterfølgende reaksjoner dagen etter. Lesere som ikke kjenner til Barclay kan kanskje få inntrykk av at han er kontroversiell fordi han hevder at Paulus og Luther ikke har samme nådeforståelse. Dersom Barclay er kontroversiell, er det vel heller fordi han av noen oppfattes som for luthersk. Selv om Barclay også kritiserer visse lutherske standpunkt, bidrar han samtidig til at grunnleggende lutherske innsikter rehabiliteres. Barclays Paulus er blant de «mest lutherske» som finnes blant moderne forskere, og som samtidig anerkjennes bredt.

Tolkingsrevolusjon. 

Barclays prosjekt må forstås på bakgrunn av at det har skjedd en aldri så liten tolkningsrevolusjon innenfor paulusforskningen. Toneangivende forskere har i tiår hevdet at Paulus verken var spesielt opptatt av tradisjonelle lutherske spørsmål, eller gir tradisjonelle lutherske svar på disse spørsmålene. Barclay bidrar faktisk til å nyansere dette bildet. Samtidig kan verken han eller vi ganske enkelt kan se bort fra den kritikken mot visse lutherske tolkninger av Paulus som har kommet de siste tiårene.

Det er i dag stor enighet blant forskere om at det bildet mange har hatt av jødedommen som en «gjerningsreligion» der mennesker gjør gode ting for å fortjene sin frelse, er en karikatur. Det gir derfor liten mening å lese Paulus sine brev som et oppgjør med en slik gjerningsreligion. Det er i det hele tatt problematisk å generalisere fra de tingene Paulus sier om «loven» og «lovgjerninger» til «ting som mennesker gjør for å oppnå fortjeneste fremfor Gud».

Det som primært reiser spørsmålet om verdien av lovgjerninger for Paulus er ikke en teori om hva mennesker kan gjøre for å fortjene frelse, men spørsmålet om hvorvidt hedninger skal la seg omskjære – og holde hele ­loven – for å kunne få del i pakten. Dette situasjonsbestemte problemet er for Paulus et selvstendig anliggende, og ikke bare en anledning for å diskutere det han egentlig er opptatt av – hvor mye eller lite mennesker må gjøre­ for å fortjene sin frelse. Samtidig er evangeliet for Paulus noe mye mer enn et redskap for å løse sosiale problemer, det er også et svar på et grunnleggende­ menneskelig problem, nemlig syndens makt.

Tro og gjerninger.

Om vi så spør om Paulus likevel har noe å si om forholdet mellom «tro og gjerninger», møter vi et komplekst bilde. Spørsmålet om frelses­visshet, som var så sentralt for Luther, har ikke samme­ betydning for Paulus. Om man kommer til Paulus for å få et klinkende klart svar på hvor lite man kan gjøre og likevel bli frelst til slutt, blir man derfor fort skuffet. Som Moxnes riktig hevder i Vårt Land 6. september så finner du ingen klar tanke i Paulus om at mennesket er «samtidig synder og rettferdig». Frelse skildres i noen få tilfeller som tilgivelse (jf. Rom 4), men tanken om et tilbakevendende behov for å motta tilgivelse, er det vanskeligere å finne belegg for hos Paulus. Det man derimot finner mye av, er beskrivelser av hvordan troende er gått over fra døden til livet, fra slaveri til frihet, fra å drives av sitt «kjøtt og blod» til å drives av Ånden.

Selv om kristne ikke er syndfrie, og selv om de fortsatt kjemper mot sitt «gamle jeg», vil de vinne denne kampen fordi de har fått Ånden. Paulus forkaster ikke tanken om en siste dom ­etter gjerninger. Han tror at kristne kan «oppfylle» loven, selv om de ikke er «under» den. Paulus kan likevel ikke tas til inntekt for tanken om at kristne blir syndfrie. Hans gjentatte formaninger om å leve det nye livet, vitner indirekte om at Paulus visste at troende ikke alltid gjorde det, og derfor måtte formanes. Selv om Paulus aldri sier noe i retning av «samtidig synder og rett­ferdig», skildrer han likevel det å bli likedannet med Kristus som en stadig pågående og ikke ennå fullendt prosess.

Hvor ble det av nåden? 

Har vi glemt at Guds nåde er større enn menneskers synd, at frelsesgaven gis nettopp til de som i utgangspunktet manglet Guds herlighet, eller at Gud rettferdiggjør de ugudelige? På ingen måte! Og det er her boka til Barclay er så verdifull. Den gir oss en mer mangefasettert forståelse av Guds nåde. På den ene siden fremholder Barclay at Guds nåde gis uavhengig av alle menneskelige verdihierarkier – det være seg etnisitet, kjønn, sosial status eller moralsk fortreffelighet. Guds gave i Kristus gis til nettopp de som ikke fortjener den.

På den andre siden vektlegger Barclay at Guds gave transformerer den som tar den imot, slik at man blir det man ikke i utgangspunktet var – nemlig passende mottakere av Guds nåde. For Barclay er det altså ikke noe ved mennesker som gjør at de fortjener Guds nåde. Men når og såfremt mennesket er blitt en ny skapning, så begynner det også å leve et liv som korresponderer med Guds vilje. Dette transformerte livet kan man vanskelig hevde at «ikke har noe med frelse å gjøre», for Paulus.

Klarhet og kompleksitet.

Vi synes Barclays lesning av Paulus i det store og hele er overbevisende, men har forståelse for at andre kan komme til andre konklusjoner enn oss. Det vi derimot har vanskeligere for å forstå, er hvordan noen kan hevde, som Petter Olsen gjør i Vårt Land 6. september, at «hvis man ser på det Paulus skriver i sin helhet, tenker jeg det er klart at …»

Så lenge temaet er forholdet mellom tro og gjerninger, hva vi gjør og hva Gud gjør med henblikk på den endelige dom og frelse, strever vi med å se at noen har grunnlag for å hevde at deres egen lesning fremgår med klarhet av det Paulus skriver. De lutheranere som insisterer på å gjenta slagord om at de har skriftens klare vitnesbyrd på sin side i spørsmål som dette, står i fare for å gjøre seg selv irrelevante som samtalepartnere for den som faktisk vet noe om hvor kompliserte disse spørsmålene er i paulusforskingen.

Problemet er ikke primært at Paulus formulerer seg uklart, men at nettopp helheten, hva Paulus også sier, gjør bildet så sammensatt. Dette kan illustreres med Fil 2,12-13 hvor Paulus formaner mottakerne til å «arbeide på deres egen frelse», for så å si at Gud er virksom i denne prosessen. Slike tekster kan man ikke bare se bort i fra, om det er Paulus man tolker.

Luthersk innstilling. 

Debattene innenfor paulusforskingen har betydelig økumenisk potensial. Lutheranere burde være de første til å ønske en nylesning av Bibelen velkommen. Vi kan vanskelig tenke oss en mindre luthersk innstilling enn i praksis melde seg ut av debatten som foregår, fordi man er tilfreds med å gjenta tradisjonelle lutherske slagord.

Trykket i Vårt Land 11. september 2018.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

18 innlegg  2003 kommentarer

Samme sinn og samme mening?

Publisert 11 måneder siden
Ole Jakob Filtvedt. Gå til den siterte teksten.
Lutheranere burde være de første til å ønske en nylesning av Bibelen velkommen.

Veldig godt råd.

Men hvorfor har vi slike navn overhode?

Hvorfor kaller kristne seg noe annet enn «Jesu venner».  Dere har jeg kalt «venner», sier Jesus!

«Jeg kaller eder ikke lenger tjenere; for tjeneren vet ikke hvad hans herre gjør; men eder har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Fader, har jeg kunngjort eder.»
‭‭Johannes‬ ‭15:15‬ 

Og det Jesus ikke rakk å undervise disiplene skulle Ånden gi dem når Han kom.

«Ennu har jeg meget å si eder; men I kan ikke bære det nu; men når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten; for han skal ikke tale av sig selv, men det som han hører, skal han tale, og de tilkommende ting skal han forkynne eder.»
‭‭Johannes‬ ‭16:12-13‬ 

Paulus bekrefter dette.

«men vi har ikke fått verdens ånd, vi har fått den Ånd som er av Gud, forat vi skal kjenne det som er gitt oss av Gud, det som vi også taler om, ikke med ord som menneskelig visdom lærer, men med ord som Ånden lærer, idet vi tolker åndelige ting med åndelige ord.»
‭‭1 Korinter‬ ‭2:12-13‬ ‭

Ut fra disse Ordene vil alle disipler som vandrer med Gud, er korsfestet med Kristus og lytter til Åndens stemme være enige i lære og gå sammen i et lokalt fellesskap

Å kalle seg Baptist eller Metodist eller Lutheraner blir ut fra dette ugudelig.

Det er synd.  Kommer da ufrelste til tro?

«Men jeg formaner eder, brødre, ved vår Herre Jesu Kristi navn at I alle må føre den samme tale, og at det ikke må være splid iblandt eder, men at I må være fast forenet i samme sinn og i samme mening.»
‭‭1 Korinter‬ ‭1:10‬ ‭

Lær det utenatt:  «Jeg går med Jesus»

 

Kommentar #2

Petter Olsen

50 innlegg  144 kommentarer

Svar på tiltale

Publisert 11 måneder siden

Mitt svar - ikke minst foranlediget av avsnittet under mellomtittel "Klarhet og kompleksitet" - kan leses her.

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 3303 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2425 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2362 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
28 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
14 dager siden / 1812 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
11 dager siden / 1641 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
27 dager siden / 1494 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
8 dager siden / 1393 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere