Salvet med olje?

I slutten av august ble oljemessen ONS arrangert her i Stavanger. ONS samlet i år mer enn 70.000 deltagere, og som vanlig satte den sitt preg på byen – både i bybildet og i lokale medier. Temaene som tas opp på messen er med på å sette agendaen for oljenæringen internasjonalt. Årets tema var innovasjon, og fornybar energi fikk også plass på programmet. Men ONS er først og fremst et sted der bransjen feirer seg selv og befester sin posisjon.

Samtidig, i Glasgow, møttes en internasjonal gruppe forskere til en konferanse om petrokultur. De var ikke like mange, og de har ingen pengesterk bransje i ryggen, men de stiller noen helt sentrale spørsmål som vi som samfunn trenger å tenke gjennom: Hvordan har oljeindustrien formet kulturer og lokalsamfunn globalt? Hvordan har petrokultur påvirket vårt syn på verden? Oljeindustrien har ikke bare hatt en effekt på miljøet, den har skapt enorme samfunnsendringer, med globale migrasjonsstrømmer, velstandsvekst noen steder og fattigdom og utnytting andre steder. Videre har den også skapt fortellinger, myter og forestillinger om hvem vi er.

Fra lusekofte til Nordsjøjakke. 

For oss som vokste opp i Stavanger på sytti- og åttitallet er ikke det noen bombe. Vi var vel kjent med fortellingene om forandringen som skjedde da «oljå» kom. Mens foreldrene våre gikk i lusekofter hele oppveksten, var det kuleste plagget i min oppvekst Nordsjøjakken, den blå forete vindjakken med fuskepels på hetta. «Oljeeventyret» er en merkelapp vi har brukt i Norge om forandringen som kom med oljen, og som har skapt en forestilling om nordmenn som i Espen Askeladden-stil har vært litt heldige og litt smarte. Og den har skapt en forventning om evigvarende velstandsøkning.

Økning i levestandard i andre deler av verden vil i årene som kommer føre til et økt behov for energi. Det er fortsatt over en milliard mennesker i verden som ikke har tilgang til moderne energikilder. Hvordan skal vi løse denne utfordringen? Er det olje nok til alle?

Oljekrise eller miljøkrise? 

Da den såkalte oljekrisen rammet regionen i 2014 og 2015, var det en reell krise for mange. Men det var også en vekker for regionen, en påminnelse om hvor avhengige vi er av olja og oljepengene her, enten vi selv jobber i bransjen eller ikke. Men i et globalt perspektiv var det ikke denne nedgangen i oljeprisen som var krisen, men den bakenforliggende totale avhengigheten av olje som hele vårt moderne samfunn er bygget på, og den miljøkrisen olja har skapt.

Forskere som jobber med petrokultur vil ikke bare kartlegge oljas effekt på samfunnet, men også bidra til å tenke rundt det som kommer etter olja. Overgangen til fornybar energi som vi vet må komme, handler ikke bare om å implementere en ny teknologi. Den handler om holdningsendringer, om å skape nye fortellinger, om å finne andre måter å være samfunn på. Da trenges kunnskap fra både humaniora, samfunnsfag og naturvitenskap.

Du salver mitt hode. 

Også fra kirkens side har den norske petromanien blitt kritisert. Et kirkelig «grønt» engasjement har vi hatt lenge, men da biskoper og andre kristne ledere tok til orde mot oljeutvinning i nord, ble det bråk. Tina Bru, stortingsrepresentant fra Høyre, meldte seg i 2015 ut av Den norske kirke i protest mot biskopenes utidige innblanding. Hvorfor er de så provoserende når kirken pirker i dette? Kanskje det er nettopp fordi olja er noe mer enn energi, den er også identitet, kultur, del av den norske fortellingen.

«Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over», står det i Salme 23. Professor Marion Grau ved MF bruker denne bibelteksten til å stille det selvkritiske spørsmålet: Hva slags makt er det petroleumsindustrien har salvet oss med? Og hvordan kan vi få til en endring til mer bærekraftige energier, i både materiell og åndelig forstand? Disse spørsmålene er betimelige å stille. Vi trenger både de kritiske og de kreative stemmene for å finne ut hva vi skal gjøre og hvem vi er «itte oljå».

Trykket i Vårt Land 11. september 2018 i spalten Overblikk.