Verdidebatt

Sykdom, lidelse og tro

Vi skal leve i en personlig relasjon med Ham. Noen ganger er det vanskelig når man opplever at Gud ikke gjør noe for å ta bort vår sykdom eller lidelse. Det er som å komme til din bestevenn som kunne lånt deg en livsnødvendig medisin, men han vil ikke gi den til deg.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi skal leve i en personlig relasjon med Ham. Noen ganger er det vanskelig når man opplever at Gud ikke gjør noe for å ta bort vår sykdom eller lidelse. Det er som å komme til din bestevenn som kunne lånt deg en livsnødvendig medisin, men han vil ikke gi den til deg.

Jeg begir meg ut på et vanskelig tema fordi jeg har et behov for å tenke over det og søke svar som kan gi meg større tilfredsstillelse og fred i min relasjon med Gud. Det er kjente fenomen blant oss alle, kristen eller ei. Både sykdom og lidelse. Et ekstremt vanskelig tema, og jeg ber deg inderlig om å lytte til magefølelsen dersom den sier “ikke les dette”. Noen ganger så har vi gått gjennom så mye vondt, at vi orker ikke å grave ned i det. Eller å snakke om det, eller tenke på det. Jeg ønsker å ta deg med på en tankereise. Min hensikt er ikke å ta fra deg håp, tro eller dine egne tanker. Noen ganger trenger vi å grave dypere ned i tvil og tro, uredde og modige.

Mange av oss kristne har en måte å forstå sykdom og lidelse på i forhold til vår tro. Når vi ber og blir helbredet, da er det ganske deilig, egentlig fantastisk. Når vi ber og ikke blir helbredet skal vi tro at vi er helbredet, eller vi skal fortsette å be om helbredelse, eller vi skal ikke miste troen for da blir vi kanskje ikke helbredet. Muligens har vi for lite tro slik at vi ikke blir helbredet, eller den som ber for oss har for lite tro eller er ikke åndelig nok. Eller de har ikke en nådegave for helbredelse. Eller det må være flere kristne som ber for oss for at vi skal bli helbredet, og de må be lenge nok. Vi har vel alle vært innom mange av disse tankene, det har hvertfall vært tanker som har gått gjennom mitt hode. For meg så virker det som om vi har en dogme som kan formuleres slik: “Vi har en rett til å bli helbredet.”

Det her er min forståelse av teologien i mange trosforkynnende, karismatiske miljøer. Mitt tankesett kan ha blitt påvirket av mitt kristne miljø. Jeg går ikke ut og sier at disse trosoppfatningene er felles for alle kristne som er en del av disse miljøene. Det er ikke min hensikt å sette et negativt lys på slike miljøer. Jeg har vært en del av en selvstendig frimenighet fra oppveksten, og en del av pinsebevegelsen. I tillegg har jeg vært med i Hillsong et år og deltatt på deres bibelskole. Det har gitt meg mye, og mitt liv har blitt beriket og meningsfylt på så mange måter. Tilbake til utsagnet og kanskje også en dogme: “Vi har en rett til å bli helbredet.” Da ønsker jeg å stille spørsmålet: Har vi rett til å bli helbredet?

Jeg kjenner mange kristne som ikke har blitt helbredet etter å ha blitt bedt for. Jeg har gått i noen begravelser der det ikke skjedde helbredelse selv om de ble bedt for. Selv har jeg vært syk lenge, og har ikke opplevd å bli helbredet når jeg ble bedt for. Forklaringer som; du har ikke nok tro eller du er ikke åndelig nok fører meg ikke til noe annet enn utilfredshet i min tro. Å tro på Ham er noe jeg har bestemt meg for, og jeg har flere grunner til å holde fast på Jesus enn jeg har grunner til å slippe tak. Allikevel hadde jeg et behov for å forstå Gud.

Vi skal leve i en personlig relasjon med Ham. Noen ganger er det vanskelig når man opplever at Gud ikke gjør noe for å ta bort vår sykdom eller lidelse. Det er som å komme til din bestevenn som kunne lånt deg en livsnødvendig medisin, men han vil ikke gi den til deg. Skal man da bruke tid sammen som om ingenting hadde hendt? Når din bestevenn har evnen til å redde ditt liv, eller kvaliteten av livet ditt? Og så gjør han det ikke. Hvordan ville jeg ha ansett en slik venn? Når han ikke gir meg noen svar på hvorfor. Det blir vanskelig. Relasjonen blir anspent. Skal man være helt ærlig blir det vanskelig å være glad i bestevennen din, og bruke tid med ham.

Det første som trakk meg til en relasjon med Gud igjen var sannheter om ham. Han elsker meg som skrevet i Johannes 3:16, eller slik som Jesus uttrykker i Johannes 15:9: “Som Far har elsket meg, har jeg elsket dere(…)”(N11BM). Eller slik Paulus beskriver hvordan han lever livet i troen på Gud, som elsket ham, og ga sitt liv for ham(Gal 2:20, N11BM). Eller i det gamle testamentet der det står så bra i NIV, engelsk bibeloversettelse: “(…)The Lord, the Lord, the compassionate and gracious God, slow to anger, abounding in love and faithfulness, maintaining love to thousands, and forgiving wickedness, rebellion and sin(…)”(Ex 34:5-6). Salmene 89:2, Romerne 8:37-39, Romerne 5:8 er andre vers som stadfester Guds kjærlighet. Hvordan Jesus vil gi oss livet med stor L(Joh 10:10, Joh 14:6, Matt 11:28-20).

Sykdom og lidelse er ikke fra Gud. Det er ikke han som gir oss disse tingene. Vi lever i en verden som opplever konstante angrep fra mørkets makter, og djevelens plan om å ødelegge det Gud har skapt(Ef 6:12 og Joh 10:10, N11BM). Det høres heftig ut, kanskje virkelighetsfjernt i det 21. århundre. Allikevel tror jeg dette er sant. Jeg tror dette etter hva jeg har lest i Bibelen, de historiene jeg har hørt fra den virkelige verden og mine egne erfaringer.

Etter å ha erklært disse sannhetene, så står jeg igjen med flere spørsmål. Er det slik at Gud er en passiv tilskuer? At i visse tilfeller så kan han ikke gripe inn? Er det et slags sjakk matt spill, der Gud må følge visse regler for når han kan gripe inn? Jeg har fortsatt et behov for å tenke og søke svar som kan gi meg større tilfredsstillelse og fred i min relasjon med Gud. Ikke bare for å prøve å finne Guds kjærlighet i min egen sykdom, men også den smerten som jeg ser andre går gjennom. Den tar tak i hjertet mitt, og noen ganger, drar meg bort fra Gud.

Historien om Job er ganske surrealistisk. Den har vakre ord, sammensetninger og underlig handling, men den har også elementer som vekker avsky og frykt hos meg. For Gud lar Job gå gjennom ekstremt mye lidelse på grunn av et “veddemål” med djevelen. Kanskje litt satt på spissen å beskrive det slik. Djevelen mener Job ikke elsker Gud på grunn av den Han er. Fienden sier at Job elsker Gud på grunn av alt Han gir ham(Job 1:6-12, N11BM). “Anklageren” som han kalles her tror ikke Job vil elske Gud dersom han lider og har det vanskelig. Gud tillater at djevelen ødelegger Job sitt liv. Nesten som et sjakk matt spill der Gud synes å være en passiv tilskuer. Vennene til Job prøver å forsvare Gud ved å diskutere hvordan lidelsen hans er et resultat av synd i hans liv. I slutten av historien forklarer ikke Gud hva lidelsen til Job kommer av, men han påpeker at meningene til Jobs venner var feil.

La oss hoppe fra disse refleksjonene til spørsmålet i starten “Har vi rett til å bli helbredet?” Sier Jesus til disiplene i misjonsbefalingen: “Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, helbredet fra sine sykdommer og ikke erfare noe lidelse.“? Matteus og Markus er de to bøkene der misjonsbefalingen blir uttrykt i siste kapittel: “Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler: Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt der jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.” (Matteus 28:18-20, N11BM). Eller så kan vi lese dette “Og han sa til dem: ´Gå ut i all verden og forkynn evangeliet for all skapningen! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst, men den som ikke tror skal bli fordømt. Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder. De skal tale med nye tungemål. De skal ta slanger i hendene, og om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem. På syke skal de legge sine hender, og de skal bli helbredet.`” (Markus 16:15-18, N11BM)

I Matteus sier Jesus at disiplene skal gå ut og lære opp folk til disipler som holder alt det Jesus har befalt. Man kan da si at Jesus befalte disiplene å be for de syke, og dette er rett og bra. Allikevel leser jeg ikke betydningen “helbredelse er vår rett” i denne misjonsbefalingen. Når jeg ser på Markus forstår jeg det heller ikke sånn at helbredelse er disiplenes rett. Ja, helbredelse skal være et tegn som i denne sammenhengen skal først og fremst overbevise ikke-troende.

Nå til et annet spørsmål. Hvor kommer tanken fra? Den tanken om at vi har en rett til å bli helbredet? Verset fra Jesaja 53 blir ofte sitert i forbindelse med denne dogmen: “Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet.”(vers 4-5, N11BM) Dette verset er fra det gamle testamentet, og det taler om Jesus og hans verk. Kan vi si at Jesajas profeti i disse versene uttaler helbredelse som en rett i den nye pakten? Mitt inntrykk er at Jesus forklarer frelsesverket veldig tydelig. En dogme som var så viktig ville vel ha vært påpekt flere ganger i evangeliene. Jeg har ikke tenkt å komme med konklusjoner, men jeg har selv behov for å stille spørsmål fordi jeg vil forstå mer.

Slik som jeg forstår det er det ikke slik at Jesus eksplisitt nevner vår rett til helbredelse etter innstiftelsen av den nye pakten. Han er tydelig på at dere skal be i mitt navn, og da skal dere få (Mat 7:7, Joh 14:13, N11BM). Noen ganger har tanken slått meg at konteksten her er at Jesus sier dette til sine disipler, og at de hadde en spesiell autoritet som gjorde at alle bønnesvar kunne bli besvart. Det er kun en forbigående tanke, og jeg er ikke sikker på om jeg tror dette. Jesus sier i Matteus 16:24: “Om noen vil følge etter meg, må han ta sitt kors opp og følge meg.” (N11BM). Hvordan skal vi tolke disse versene når vi ser dem sammen. Jesus sier vi skal be og så får vi, men lidelses-aspektet er også en klar del av det å være en disippel og tro på Gud.

Nicholas Vujicic er en mann fra vår tid som er en kristen og som har opplevd mye lidelse. Da jeg gikk på bibelskole var jeg på en gudstjeneste der “Nicholas Vujicic” prekte. Han er en mann uten armer og bein, og han reiser rundt og oppmuntrer andre mennesker til å ikke se begrensninger, men heller muligheter. I sin preken snakket han om hvordan han ikke opplevde å bli helbredet fra sitt syndrom. Syndromet gjorde at han ble født uten armer og ben. Han fortalte at han ble bedt for av misjonærer og predikanter som var kjent for å ha helbredelsens nådegave.Han deltok på vekkelsesmøter i håp om å bli helbredet. Igjen og igjen så ba ham om å få armer og bein. Det skjedde ikke, og han forteller at han opplevde at Gud sa “nei” til bønnen hans. Han fulgte dette opp med; “If you don´t see the miracle, be the miracle.”

Livet hans kan definitivt bli beskrevet som et mirakel. Han er en begavet taler, han har en familie med kone og barn. Stadig reiser han rundt over hele verden, og han driver med mange aktiviteter man ikke ville ha forventet av en slik funksjonsevne. Ville han noen gang kunne ha hjulpet andre mennesker, og vært den han er, dersom han hadde blitt helbredet?

Så, når det ikke skjer en helbredelse. Hva gjør vi da? Skal vi fortsette å be om å bli friske? Skal vi leve i tro om at Gud har et bestemt tidspunkt der han vil helbrede oss? Skal jeg tenke at troen min ikke er tilstrekkelig for å bli helbredet? Den er ikke stor nok?

Jesus sier i Matteus 17, vers 20: “Sannelig, jeg sier dere: Om dere har tro som et sennepsfrø, kan dere si til dette fjellet: `Flytt deg herfra og dit!´ - og det skal flytte seg, og ingenting skal være umulig for dere(…)” Basert på det Jesus sier her så handler det ikke om hvor mye tro du har, eller hvor stor troen din er. Til og med liten tro, et sennepsfrø er veldig lite, har stor kraft. Så kan man si at dersom vi ikke hadde hatt noe tro, så ville vi aldri ha blitt kristne. Dersom vi ikke har tro for helbredelse ville vi aldri bedt om forbønn, og vi kan gå glipp av muligheten til å bli helbredet.

Det er også det aspektet å forholde seg til som Jesus nevner i verset som kommer etter 17:20 i Matteus: “(…)Men dette slaget drives bare ut ved bønn og faste.” Konteksten her er at disiplene ba for en gutt, men han ikke ble frisk. Teksten beskriver hvordan gutten ble frisk etter at Jesus hadde bedt for ham.

Jesus hadde gjennomgått en lang faste da han ble drevet ut i ødemarken av Den Hellige Ånd. Det er beskrevet flere ganger at han tok tid for seg selv der han ba. Som jeg forstår det ut ifra teksten var det ikke slik at Jesus brukte lang tid på å be og faste for denne gutten. Han ba og gutten ble helbredet. Jesus hadde tidligere brukt masse tid på bønn og faste, men kanskje ikke først og fremst for å helbrede denne gutten, heller for å være nær Gud, søke Ham, og gjøre det Han ville at han skulle gjøre(Johannes 5:19). Han var opptatt av relasjonen med Gud. Det var ikke relasjonen som middel for å oppnå helbredelse som var motivasjonen hans.

Jeg har opplevd å be for noen som ble helbredet. Da jeg var på outreach med en liten gruppe fra min menighet ba jeg for en gutt som var der. Han skadet beinet da han spilte fotball, og jeg ba en kort bønn. En liten stund senere løp han omkring med de andre barna. I et annet tilfelle var romkameraten min veldig dårlig, og de intense smertene lot henne ikke gjøre annet enn å ligge på sofaen. Da ba jeg for henne om at hun skulle bli frisk, og kanskje 5 minutter senere sang hun i dusjen.

Kanskje du er en av dem som aldri har opplevd helbredelser, men som har hørt helbredelses historier eller sett videoopptak av vekkelses- og misjonsmøter der det skjer mange mirakler. Reinhard Bonnke er en misjonær som har sett mange helbredelser. Første gangen jeg hørte om ham var da jeg så ham på tv, der han stod på en stor scene. Det var tusenvis av mennesker som deltok i møtene, og han inviterte flere opp til scenen for å be om helbredelse. Så utrolig mange ble friske, og det var fantastisk.

Ofte så hører vi om misjonærer som ser utallige helbredelser, og det er gjerne i et annet land enn Norge. Hvorfor er det slik?

Mange misjonærer ser massevis av helbredelser på store møter i utviklingsland. Jeg tenker på utgangspunktet til mange mennesker som lever i utviklingsland. Dersom vi blir syke i Norge, har vi sykepenger og uføretrygd, vi har systemer som danner et redningsnett. Om du blir syk i et utviklingsland uten velferdsordninger har de ikke noe de kan falle tilbake på. Det er heller slik at dersom du blir syk kan du ikke jobbe og mister tilgang på livsnødvendigheter.

I Norge så er vi samtidig i en slik posisjon at vi kanskje ser oss selv som mindre avhengig av overnaturlig hjelp og inngripen. Vi får pengene som vi trenger når vi trenger det, og behovene våre, ihvertfall de fysiske, er dekket. På denne måten er det mulig at vi også ikke evner å se eller leve i sannheten om at Gud er kilden til vårt liv. Helsen er noe vi ikke kan ha fullstendig makt over. Det eneste som kanskje ville ha fått oss til å stoppe opp og tenke i en travel verden, der vi er midtpunktet, er kanskje sykdom eller lidelse.

Så, når det ikke skjer en helbredelse og lidelsen ikke forsvinner, hva gjør vi da? Skal vi fortsette å be om å bli friske? Skal vi leve i tro om at Gud har et bestemt tidspunkt der han vil helbrede oss?

Vi er heldige som får ha tilgang til så god helsehjelp som vi har i Norge. Kirurger, ernæringsfysiologer, fysioterapeuter, psykologer, spesialleger og mye annen helsebringende kompetanse. Mennesker som valgte å utdanne seg i yrker som har til mål å hjelpe andre mennesker. Kunnskap blir i Bibelen beskrevet som noe verdifullt: “Med visdom blir huset bygd, og med innsikt blir det reist. Med kunnskap blir rommene fylt av kostbare, vakre skatter. En mann som er vis, har styrke, den som har kunnskap er full av kraft.”(Ord 24:3-5, N11BM) La oss få tak i  medisinsk hjelp så fort vi kan når vi blir syke enten fysisk eller psykisk.

Selv har jeg sett det som viktig å være proaktiv i å søke helsehjelp og finne måter å bli bedre på. Jeg har hatt kronisk spenningshodepine i 2 år nå, og jeg har blitt bedt for flere ganger av forskjellige mennesker. Ingen av disse gangene har jeg opplevd helbredelse eller forbedring. Min sykdom er ikke mye i forhold til hva mange andre har opplevd, men det har vært en uttærende opplevelse med mye søvnmangel, utmattelse, relaterte helseproblemer og begrensninger. Når jeg har levd i tro på helbredelse så har jeg blitt dypt skuffet mange ganger, noe som ble etterfulgt av dager med depresjon og nedstemthet.

I stedet for å forvente helbredelse har jeg begitt meg på en helsebringende reise som har lært meg mye om meg selv og andre. Hvordan ta vare på seg selv og hvilken livsstil jeg ønsker å leve. Jeg har lært meg å tenke veldig praktisk rundt tid og prioriteringer, siden jeg ikke har energi nok til å gjøre mye. Dermed har jeg virkelig måtte velge hva som er viktig for meg. Jeg benytter alle potensielle kilder til energi, deriblant humor, trening, sunn mat, søvn og musikk. Jeg er veldig bevisst på hva som opptar meg og hvilke tanker som går gjennom hodet mitt. I tillegg har jeg lært å være sensitiv ovenfor mine egne behov, og finne ut de mest effektive måtene å hvile på. For meg er det slik at å fortsette å be eller forvente en overnaturlig helbredelse på et fremtidig tidspunkt stagnerer mine egne initiativ til å finne ut hva jeg kan gjøre for å bli bedre.

Kanskje Gud ser en fordel i sykdom og lidelse som vi ikke ser. Det er vanskelig for oss å se hva som skjer med sjelen vår når vi går gjennom smerte. Sjelen er usynlig, og vi kan i teorien ikke vite om den er syk eller om den er frisk, eller hvilken utviklings-retning den er i. Når vi går gjennom sykdom og lidelse så har vi kanskje en større tendens til å ønske tilfredsstillende svar på viktige spørsmål som: “Hva skjer etter døden?”, “Hvordan ble jeg til?”, eller “Hva er hensikten med livet mitt?”, “Har livet mitt en hensikt?”, “Finns det noe mer enn det jeg fysisk kan se, finnes det en Gud?”.

Noen av de spørsmålene som er nevnt ovenfor er vel kanskje heller spørsmål som en ikke - troende ville ha stilt seg selv. Der er også spørsmål som kristne kan stille når livet ikke er hva vi trodde livet med Gud skulle bli. Jesus sier i Johannes 10 vers 10: “(…)I have come that they may have life, and have it to the full.”(engelsk bibeloversettelse, NIV). Gud utfordrer oss til å søke ham i Jeremia 29:13: “Dere skal søke meg, og dere skal finne meg. Når dere søker meg av et helt hjerte.”(N11BM) Kanskje vi aldri har tenkt over hva som er viktig for oss, kanskje vi ikke har satt av tid til å virkelig bli kjent med Gud, til å bli kjent med oss selv, tid til stillhet. Tid til å ta vare på oss selv, og lære å elske oss selv slik at vi kan få en enda større evne til å elske andre. Vi kristne kan noen ganger leve et liv som ikke føles ut som “Livet” med stor “L”. Jesus sier mye om hvordan vi kan leve livene våre på en slik måte at vi ikke bygger på sand, men på stein som beskrevet i bergprekenen, Matteus 5-7.

En skotsk prest, poet og forfatter, George MacDonald(1824-1905), hadde noen interessante perspektiver på smerte som kom igjennom i et av hans verk. Det er ikke en forklaring på smerte, men et uttrykk for at Gud alltid er god: “(…)that he will not only bring good out of evil at last, but will be with the sufferer all the time, making endurance possible, and pain tolerable(…)(The Seaboard Parish, 1868, E-bok versjon publisert i 2005, Volum 1, Kapittel 2:Constance´s Birthday).Dette sitatet fra det aktuelle utdraget som omtaler temaet er bare en liten smakebit av fantastiske ord som ikke kan gjenfortelles, men som leseren selv må smake. Trykk følgende link så kan du lese resten av utdraget(anbefales sterkt): https://docs.google.com/document/d/1dMyptcTrEvcBFcLCx2aRH6jMdAkumhlvbd4RqHP5rXs/edit?usp=sharing

Jesus, hjørnesteinen/grunnsteinen for vår tro, visste godt hva smerte er. Han gikk gjennom tortur ved å bli pisket på ryggen og fikk en tornekrone presset ned i hodebunnen. For deretter å måtte bære noe veldig tungt, sin egen dødsdom, før han måtte henge i sine egne sår, som hadde blitt gjennomtrengt av metall. Denne historien har vi hørt igjen og igjen, kanskje ikke akkurat i de ordene. Det er et perspektiv her som jeg føler kanskje ikke blir nevnt så ofte; var det nødvendig at Jesus måtte dø på en slik grusom måte? Ja, det var nødvendig at han skulle dø. Han visste dette på forhånd, han visste hva som skulle skje. Allikevel, var det nødvendig at han skulle dø på denne måten?

Hva om han hadde dødd ved å steines? Det hadde kanskje vært en anelse bedre enn å henge på trestokker i flere timer. For da hadde det i det minste gått kjappere. Jesus ba inderlig i Getsemane står det om å “la dette begeret gå meg forbi”(Matteus 26:39, N11BM) Kanskje man kan tenke seg at han spurte Far om å kunne dø på en annen måte som ikke var like smertefull? Om en slik bønn tok sted, vet vi at han ikke unngikk smerten.

De fleste av oss opplever smerte på et eller annet punkt i livet, langvarig eller kortvarig smerte. Når vi går gjennom dette, eller står i det, kan vi tenkte at vi kan bedre forstå Jesus sin lidelse. Det er lettere å forestille seg hvordan han kan ha følt seg, eller hvilke tanker som kan ha gått gjennom hodet hans. Ikke bare kan vi forstå bedre forstå den fysiske smerten, men også indre smerte han kan ha følt. Vennene hans stilte ikke opp da han trengte det mest i Getsemane(Matteus 26:36-46, N11BM). Eller når folk fra hans egen hjemby ville steine ham(Matteus 8:59). Fra fariseerne fikk han mye hets, og de gnagde på sitt hat mot ham. Det var mennesker han var glad i som hatet ham.

I en relasjon har det stor betydning at man har felles erfaringer som gjør at man kan forstå følelser, tanker og utfordringer hos en annen. Det gjør relasjonen sterkere, og det er lettere å vite hvordan du kan hjelpe en person med behov eller vise kjærlighet. På samme måte kan vår evne til å elske Jesus, menigheten og vår neste, bli lengre og dypere.

Jesajas 53. kapittel forteller om hvordan Jesus bar våre sykdommer i vers 4-5, men i vers 11 står det også noe kraftfullt: “Etter sin nød skal han se lys, han skal mettes ved sin innsikt(…)”(N11BM) Man kan også tenke seg at Jesus muligens ikke forstod hvorfor han måtte dø på en slik smertefull måte. Kanskje han ikke forstod hvordan dette skulle tjene han som konge. Vi vet idag at vi har en konge som var villig til å gå gjennom så mye for å nå oss, at hans kjærlighet er stor, at han kan forstå vår lidelse fordi han har opplevd noe av det samme selv.

I dette, en av de siste avsnittene, ønsker jeg å bli mindre teologisk. Du er advart på forhånd slik at du kan vurdere, og avveie i større grad det som blir sagt her. I Johannes åpenbaring 20 står det om tusenårsriket og hvordan de troende skal “herske som konger og dronninger sammen med ham”. Jesus ble forberedt på sin rolle som konge blant annet gjennom lidelsene han gikk gjennom. Kanskje det er ting vi ikke vet om, i en annen tid, i en annen virkelighet, som Gud forbereder oss til? Jeg ser ikke noe i veien for å la en porsjon fantasi og en god porsjon håp lyse opp hverdagen.

Skal vi da gå rundt og si at vi skal få heder og ære etter sykdom og lidelse? Det ville vært usunt å ikke da forstå at en slik virkelighetsoppfatning ville kanskje temme vår lyst til å bli friske. Det ville vært usunt å ikke samtidig forstå at det kan bli et egoistisk fokus, noe som ikke stemmer overens med det livet Jesus ville at vi skulle leve (Matteus 22:37-39, N11BM). Det var Jesus som ble utvalgt til et spesielt oppdrag. Han sier ikke at vi skal plage oss selv slik som han ble plaget, han sier at vi skal være forberedt på at plager kan komme (Matteus 16:24-25, N11BM). Jesus gikk gjennom sine lidelser for at vi skulle få livet ved å bli gjenforent med livskilden; Abba, Far.

Denne teksten er ord som blir malt opp på et lerret, ikke nødvendigvis et ryddig og presist maleri. Igjen spør jeg; “Er helbredelse vår rett?”. Hva tenker du? Hva tenker du om andre spørsmål rundt helbredelse, sykdom og tro? Jeg syns ikke vi skal være redde for å be Gud om innsikt, og svar på spørsmål. Dersom sykdom og lidelse drar deg bort fra Gud, prøv å være proaktiv. Dersom vi opplever at vi ikke får svar på en bønn, prøv å be en annen bønn. Be de bønnene du klarer å be, i de mengdene du klarer. Det går fra: “Jeg ber om at jeg skal bli frisk i Jesu navn” til “Gud, vis meg hva jeg skal gjøre for å bli frisk. Veiled meg til de riktige legene, eller gi meg ideer til hva jeg kan gjøre, behandlinger jeg kan anskaffe.” og “Gud, vis meg hvor du er i dette. Dersom du utvikler noe godt i meg gjennom denne lidelsen, hjelp meg å se det slik at jeg ikke fortsetter å være like skuffet med mine forventninger som ikke møtes.” Jeg håper at disse refleksjonene kan ha gitt deg noe. Fremfor alt mer håp.

Kilder:

MacDonald, George. 1868. (e-bok publisert i 2005). The Seaboard Parish. Urbana, Illinois: Project Gutenberg. Hentet 26.August, 2018, fra http://www.gutenberg.org/files/8562/8562-h/8562-h.htm -

Formatet på e-boken har ikke sidetall, men teksten som er sitert kan bli gjenfunnet ved å søke gjennom siden(Command+F) med ordene: “that he will not only bring good out of evil at last, but will be with the sufferer all the time, making endurance possible, and pain tolerable.”

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt