Så er tiden kommet for KRIK og KrF. Enkjønnete ekteskap er et potensielt splittende tema som skaper engasjement. De neste miljøene som står for tur er mest sannsynlig fri- og lavkirkeligheten.
I kristne kretser er det tradisjon for å tenke i et «helhetlig perspektiv», men i visse saker synes dette helt fraværende. For 20 år siden kunne man med en viss troverdighet snakke om homofile parforhold som et avgrenset fenomen (les: uten barn). I 2018 kan man ikke det.
Banalt delspørsmål.
Daniel Kahneman (Thinking fast and slow) har lært oss at mennesker som møter et vanskelig problemkompleks har tilbøyelighet til å velge ut ett delproblem som det er enkelt å besvare med ja eller nei – for derved å tro at saken er avklart. Når vi konfronteres med hele HLBTIQ+-tenkningen, så kan man fort miste oversikten. Da er det enklere å velge seg ut et banalt delspørsmål som vi alle kan besvare: Er du for – eller imot – kjærligheten?
De fleste svarer at man er for, og dermed er problemet løst? For meg er det utrolig at man i kristne kretser prøver å avgrense denne problematikken vedrørende enkjønnete ekteskap. I beste fall er dette naivt, i verste fall tilslørende for de faktiske forhold.
Enkjønnet ekteskap har begrenset (om noen) forankring i teologi og klassisk kristen tro og tanke. I det alt vesentlige er dette basert på en omfattende vestlig ideologisk nyorientering. Foreningen FRI (Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold) er i denne ideologiske frontlinjen og er blant annet arrangør av Pride-festivalen. FRI har også samarbeid med Den norske kirke hvor man avholder kurs for å øke den såkalte «rosa kompetanse».
Snøen som falt.
Jeg vil anbefale alle å lese gjennom Prinsipprogrammet for FRI. Inntrykket vil da være at mange kristne snakker om snøen som falt i fjor. Jeg tror flertallet av kristne vil oppleve at denne ideologien er på kollisjonskurs med klassisk kristen tro og tanke. Dette dreier seg om en ny kjønns- og frihetsideologi hvor alt som hemmer oss er skadelig og hvor livet (spesielt kjønnsidentiteten) presenteres som et selv-valgsprosjekt.
En cubansk biskop uttalte forleden at denne nye ideologien er et dekadent rikmannspåfunn fra de vestlige land, og at man misjonerer for denne ideologien i beste kulturimperialistiske tradisjon. Skoler og barnehager er for lengst utpekt som prioriterte målgrupper.
Et hvert århundre har sine ideologiske blindflekker, slik de også hadde det i forrige. Tør vi tenke tanken at denne nye vestlige ideologien er vår tids blindflekk? Dette forsøket på demontering av klassisk kristen samlivsetikk og kjønnsforståelse har skjedd i løpet av få år. Det man driver på med er et gedigent sosialmedisinsk eksperiment som ingen i dag kan se de fulle konsekvensene av.
Motepregete ideologier.
Kanskje vil historikere om 100 år, i likhet med vårt kritiske syn på forrige århundre, se tilbake på vår tid å spørre seg: Hva var det egentlig de drev på med? En reaksjonsdannelse vil komme, slik det gjør ved alle motepregete ideologier. En gryende motstand kan allerede fornemmes, ikke minst i feministkretser.
Det er mitt håp at både KRIK og KrF makter å unngå kulturrelativ nærsynthet og har mot til å tenke langt og i et større perspektiv. Klassisk kristen kjønnsrolleforståelse og samlivsetikk har hatt bærekraft i århundrer, den kan sikkert fornyes, men bør ikke avkiltes.
Trykket i Vårt Land 8. september 2018.