Redaktør kultur og idé Alf Kjetil Walgermo

Vi er eit ord med himmel i

Det er stor forskjell på eit raust vi og eit fryktande vi. Måten vi tenker «vi» på, vil definere verda framover. I Sverige allereie på søndag.

Publisert: 7. sep 2018 / 3370 visninger.

‘Det som byrjar med manglande respekt for eitt enkelt menneskeliv, ender altfor ofte opp som ein katastrofe for heile nasjonar.’ Sitatet tilhøyrer Kofi Annan, FNs tidlegare generalsekretær, som døydde i heimen sin i Sveits for tre veker sidan og skal gravleggast i Ghanas­ ­hovudstad, Accra, på torsdag. Annan vaks opp i Ghana, studerte mellom anna i USA og var sidan 1984 gift med ei svensk kvinne – juristen og kunstnaren Nane Maria Lagergren. Då hadde han allereie jobba to tiår først i Verdas helseorganisasjon og deretter i FN. Generalsekretær i FN blei han i 1996, og var det i ti år.
Kofi Annan var ein sann verdsborgar, og ein forkjempar for det globale fellesskapet. I 2001 mottok han Nobels fredspris på vegner av FNs arbeid for fred i meir enn 50 år. I botnen for arbeidet han la ned gjennom mange år, var nettopp respekten for enkeltmennesket – ein respekt som er ein viktig føresetnad i arbeidet for menneskerettar og fred.


Valet i Sverige. I morgon er det val i Sverige, eit land som betydde­ mykje for Kofi Annan, og som han ofte besøkte. Mitt håp for morgondagen er at arven­ ­etter Annan får nedfelle seg i konkrete valresultat. Om respekten for enkeltmennesket blir valvinnaren, er det til gagn for heile Sverige. Dersom framandfrykt og beinhard retorikk vinn fram, går vi vanskelege ­tider i møte.
Det gjer vi kanskje uansett.
Valet i Sverige er ikkje noko som går føre seg ein stad der vi med lett hjarte kan snu ryggen til, dra nisselua over hovudet og tenke at dette ikkje angår oss. Vi er alle ein del av det globale­ fellesskapet, og i vår tid blir det viktigare enn nokon gong å utvide det store vi-et, der alle ­enkeltmenneske i verda til sjuande og sist inngår.
Det tyder ikkje at alle skal få plass innanfor Noregs grenser. Vi har ein velferdsstat å halde ved like, som kan få alvorlege knekkar ved kommande utfordringar dei nærmaste tiår. Men måten vi tenker «vi» på, vil definere verda framover.


Raust eller fryktande. Det er stor forskjell på eit raust vi og eit fryktande vi. Med eit fryktande vi er det logisk om vi forskansar oss i vår eigen pengebinge og rettar kanonen mot skurkar frå B-nasjonar i sør. Då er det til og med logisk å sette opp piggtrådgjerde ved Svinesund, så vi unngår svenske tilstandar i norske byar og bygder.
Med eit raust vi er det logisk å jobbe for å finne ut korleis vi kan spele kvarandre gode. I det rause vi-et finst enkeltmennesket. I det fryktande vi-et forsvinn enkeltmennesket av syne.
Sverigedemokraterna synes dessverre å vere bygd på eit fryktande vi. Det er lov å vere usamde om innvandringspolitikk – det må òg vere lov å stå for ein restriktiv politikk. Men respekten for enkeltmennesket må ligge i botnen. Og det verkar som om denne i mange tilfelle er på vikande front.
Ein generell skepsis til muslimar er eit døme på dette – då ser ein ikkje enkeltmenneska med si religiøse tru, men eit kollektiv av potensiell fare. Det same gjeld skepsisen som veljarane til Sverigedemokratarna har overfor feministar og journalistar, ­eller overfor miljøforkjemparar og vegetarianarar.
I botnen for alt dette ligg det fryktande vi-et, og uroa over alt ein sjølv ikkje kjenner seg komfortabel med. Dette vi-et er aukande i Europa, til ein slik grad at det europeiske fellesskapet fort kan nærme seg eit brestepunkt.


Populistisk framgang. Den ikkje-europeiske innvandringa til Europa har på grunn av det fryktande vi-et skapt grobotn for den framgangen vi fleire stader ser for den ytste politiske høgresida. Marine Le Pen i Front National gjekk vidare til andre valomgang i det franske presidentvalet i fjor, og for fire år sidan blei partiet størst i lokalvalet. På ståande fot kan eg nemne at høgre­ekstreme parti har gjort store innhogg i veljarmassen i land som Ungarn, Hellas og Neder­land. Og i Tyskland blei det høgrepopulistiske partiet AfD («Alternativ for Tyskland» det tredje største partiet ved valet i fjor.
I morgon er det Sveriges tur til å velje. Kva slags samfunn og kva slags politikk ønskjer svenskane seg? Somme ferske meinings­målingar indikerer at Sverigedemokratarna kan få ei oppslutning på rundt 20 prosent.
Det store spørsmålet er kva slags «vi» som får oppslutning i tida framover, det rause eller det fryktande. Det finst ein song som har denne verselinja: «Vi er eit ord med himmel i». Eg tenker ofte på denne songen. Det er ikkje alltid like lett å sjå himmelen blant menneska. Men der vi alle har respekt for enkeltmennesket, kan vi saman jobbe vidare for ei betre verd.

3 liker  

Bli med i debatten!

Direkte kommentering er avviklet. Du har mulighet til å svare på innlegg ved å skrive et selvstendig debattinnlegg.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

10 innlegg  2003 kommentarer

Sverigedemokratene

Publisert 3 måneder siden

Jeg fulgte debatten i kveld med partilederne.

Alle unntatt Jimmy Åkeson var uhøflige og nedverdigende.

SD står for det samme som FrP i Norge.  Om Siv Jensen hadde blitt behandlet tilsvarende ville det være skandale i Norge.

Hverken «sossarna» eller «alliansen» kan redde Sverige ut av krisen:

23 områder i Sverige er lukket for svensk politi.

Mange hundre skudd-vekslinger i året, ofte med dødelig utgang.  Hundrevis av biler settes i brann.  

Det blir ikke 20% til SD, det blir langt mer!

At de øvrige partiene ikke vil samarbeide med SD er direkte smålig, svært uhøflig og arrogant. 

Hadde jeg vært svensk ville Jimmy fått min stemme.

 

10 liker  
Kommentar #2

Johan Rosberg

20 innlegg  444 kommentarer

Publisert 3 måneder siden

Hvis man er høyst nøytral kan man si at SD bare bringer kaos til torgs. Og det hylles og stemmes på. Kaos, herr Kryssand. SD har ingen lysende portfolio. Det er den moderne tids form form for egg og tomater. Som Trump. 

Hyllerne og jublerne vet faktisk ikke hva de stemmer på. Det er bare en slags protest - og den synes ikke å være fundamentert i noe annet enn frykt. Kaos m.a.o.

1 liker  
Kommentar #3

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Sverige overlever SD

Publisert 3 måneder siden
Johan Rosberg. Gå til den siterte teksten.
Hvis man er høyst nøytral kan man si at SD bare bringer kaos til torgs. Og det hylles og stemmes på. Kaos, herr Kryssand. SD har ingen lysende portfolio. Det er den moderne tids form form for egg og tomater. Som Trump. 

Den største frykten har de socialdemokratiske politikerene  som ser sim makt og blekne.  Da hjelper det ikke å fremmane spøkelser fra 30-åra  eller 'kapitalismens' fordervende makt . Jeg sikter da selvsagt ikke til den helliggjorte statskapitalismen som visstnok kan redde ethvert land fra undergangen.

Spørsmålet blir heller om sociademokratiet vil overleve med sin nåværende arkaiske ideologi og fortsette sin ferd i en byråkratisk og  Habermansk tåkeverden

5 liker  
Kommentar #4

Ørnulv Dahl

0 innlegg  23 kommentarer

I samme dur som i dag

Publisert 3 måneder siden

Enten SD får 15 eller 25 prosents oppslutning, så vil nok utviklingen i Sverige fortsette som i dag  med innvandring, økte klasseskiller, segregering og uløselige sosiale problemer. En ny regjering må ta til seg innvandringsmotstanden og omkostningene ved den. Ellers vil regjeringspartiene bli straffet enda mer ved neste valg. Men jeg er redd det ikke vil skje. Til det er det for mange svenske politikere som forbinder innvandringsmotstand med nazisme. Som igjen skyldes at svenske politikere ikke tok et oppgjør med egen holdning til Nazi-Tyskland under krigen.

4 liker  
Kommentar #5

Bjørn Blokhus

0 innlegg  975 kommentarer

Rettelse

Publisert 3 måneder siden
Bjørn Blokhus. Gå til den siterte teksten.
Spørsmålet blir heller om sociademokratiet vil overleve med sin nåværende arkaiske ideologi og fortsette sin ferd i en byråkratisk og  Habermansk tåkeverden

Habermask ikke Habermansk

Kommentar #6

Pål Georg Nyhagen

181 innlegg  1811 kommentarer

Avsporende dikotomier. Og vi er tanke, følelse og vilje:

Publisert 3 måneder siden

Og vi fungerer best når disse kvalitetene og ressursene opptrer i samklang.

Sitater: «Om respekten for enkeltmennesket blir valvinnaren, er det til gagn for heile Sverige. Dersom framandfrykt og beinhard retorikk vinn fram, går vi vanskelege ­tider i møte.» Alf Kjetil Walgermo understreker sitt enkle svart/hvitt-poeng videre gjennom følgende: «Valet i Sverige er ikkje noko som går føre seg ein stad der vi med lett hjarte kan snu ryggen til, dra nisselua over hovudet og tenke at dette ikkje angår oss. Vi er alle ein del av det globale­ fellesskapet, og i vår tid blir det viktigare enn nokon gong å utvide det store vi-et, der alle ­enkeltmenneske i verda til sjuande og sist inngår». Og for virkelig å understreke den svært dårlig skjulte forenklede dikotomien, så presenteres denne bredsiden hvor valget mellom Walgermos gode ståsted eller det dumme alternativet er tydeliggjort  «Med eit fryktande vi er det logisk om vi forskansar oss i vår eigen pengebinge og rettar kanonen mot skurkar frå B-nasjonar i sør. Då er det til og med logisk å sette opp piggtrådgjerde ved Svinesund»  

Også Walgermo faller altså like vel i den grøft han tilsynelatende advarer mot gjennom generaliserende påstander, selv om han skriver at det er lov å være uenig og stå for en restriktiv politikk. Det er m.a.o. altså lov å velge annerledes, men det er  temmelig teit om man skal ta hans tekst alvorlig. Valget vårt er enkelt og oversiktlig om vi da altså ennå vil plasseres i den humane og gode sektoren av landskapet: 

Det står visst mellom to oversiktelige motsatte ytterligheter om man skal tro Alf Kjetil Walgermo. Men det behøver vi jo egentlig ikke. Man har nok heller ikke nisselue tredd ned over hodet om man velger andre ståsteder enn ham.  

En virkelig vesentlig feil som svenskene har begått er den larmen taushet og fortiende tale som har preget innvandrerdebatten i ca tre tiår. Dette kommer muligens av at de som ikke berøres av det som skjer helst ikke vil tro det de hører eller ser, og andre som kunne ønske at problemene og det kritikkverdige forblir i det skjulte. Men forsøker man å tie noe ihjel, så forsvinner det oftest ikke. De krefter som føler seg forbisett og tilsidesatt søker andre kanaler for å få komme til orde. Og da kommer ikke engasjementet alltid frem på måter som gavner noen. Det vi ser i dag i Sverige, Sverigedemokratenes posisjon, er nemlig en konsekvens av de andre politikernes bortvendthet og stigmatisering av meninger. Slik Trump er en frukt av amerikanske politikeres ditto for øvrig gjennom flere tiår. Deres suksess er nærmest symptomer på en sterk vegringsstrategi hos resten av politikerne som har fått virke alt for lenge. 

Walgermo vet for øvrig like godt som alle oss andre at nedsettende generaliseringer om en gruppe mennesker som man ikke deler syn med ikke nødvendigvis utelukker at påstandene kan være legitime og sanne ang. noen av deltagere i den og den gruppen. Eksisterende negative mindre forhold kan dessverre forsterkes hvis man ikke ser problemene i hvitøyet og setter navn på det som skjer i rimelig tid. 

I Sverige, så strir de dessverre med en rekke utfordringer og problemer som vi har sluppet her i landet. Både hva gjelder kriminalitet, mengden av bilbranner, voldtekter, gjenger, trakasserende adferd, bydeler hvor det rår andre normer enn de tradisjonelt svenske, etc. Dette har vi sluppet langt på vei her hos oss; ikke minst fordi man endelig åpnet for drøfting av utfordringene. Og med «vi» her mener jeg selvsagt samtlige innbyggere, uansett tro etc.  Årsaken til bedre sosiale forhold er at den praktiske politikken vi gjennomfører fungere bedre. Dvs man har sett hva som foregår og satt i verk virkende tiltak. Viser for øvrig som et aptropos til denne artikkelen av Hanne Skartveit i VG:  "Politiet selv definerer 61 områder i Sverige som utsatte, og 23 av dem som særlig utsatte. Dette innebærer blant annet at politiet har problemer med å gjøre jobben sin der, og at innbyggerne ikke er villige til å bistå i rettsprosesser. Det er parallelle samfunnsstrukturer, og det finnes voldsforherligende religiøs ekstremisme i disse særlig utsatte områdene. Men i den offentlige debatten er det mange som benekter at det finnes parallellsamfunn. Og det er mange som nekter å innse at den store flyktningstrømmen inn i Sverige høsten 2015 har skapt problemer."

Ja, vi er alle en del av det globale­ fellesskapet, og i vår tid blir det viktigere enn noen gang å utvide det store vi-et, der alle ­enkeltmennesker i verden til syvende og sist inngår. Men det er ingen motsetning mellom dette og det å forsvare de sentrale verdier som demokratiet er tuftet på. Å stille seg opp og synge Kumbaya når fungerende praktiske løsninger etterspørres pgs vold,økende kriminalitet, bilbranner, voldtekter, undertykkelse og trakkaseringer skjer er ikke helt tilstrekkelig. 

Det er som nevnt ikke enten-eller. Virkeligheten har alltid vist at det finnes noe av det ene og noe av det andre. Sågar noe av det tredje, fjerde og femte også. Samtidig. Det er ikke svart-hvitt slik Walgermo tilsynelatende vil ha det til. Men denne grunnholdningen av enten/eller minner fornøyelig nok mer om et grunnleggende luthersk syn, hvor man enten lever under syndenes forlatelse og på Kristi side eller er enøyet, dum og fariseisk under lovreligionen... - eller for øvrig også som ortodokse muslimer forfekter: Enten lever man under sharia eller så er man grunnleggende fortapt. Dikotomier lever alle vegne; de legges dog best merke til utenfra; på avstand. 

At man uttrykker seg ut fra andre politiske ståsteder innebærer selvsagt ikke at basale menneskelige faktorer ikke blir med som nissen på lasset også der. Selv om man identifiserer seg med det gode og sanne. Videre fra Walgermos tekst: «Det store spørsmålet er kva slags «vi» som får oppslutning i tida framover, det rause eller det fryktande». Kanskje skal man strekke seg til et langt mer omfattende vi: Jeg minner om at ordet "kritikk" betyr "sondre", "sortere", "avveie". Vi  tilhører et VI som inkluderer alle dem som landet kan motta, pluss alle dem som er skeptiske til det som er fremmed og annerledes, og andre som anser seg som de egentlig rause og gode, osv. Alle som er her. Et ideelt mål, ja vel. Men ikke verre enn alternativene. Den innvandrerskeptiske skal få høre at de demokratiske verdier vi har her i landet er uangripelige, de skal forvares og styrkes (!). Verdiene og normene har dog både goder og fordringer. Men de som da er kritiske skal også få høre at tilsvarende krav stilles til enhver som vil bo her. 

Da bør alle parter tenke gjennom at den påfølgende virkelighet blir den øverste dommer. 

Alle burde nå kunne enes om - utover den ressurstilgang innvandring også er -  at det også legitimt og nødvendig å snakke om de utfordringer og problemer som følger med innvandringen og kulturforskjellene som hører med. Vi lever ikke i en monokultur; der gror det for øvrig lite uansett. Men dog: Noen av de som kommer hit kommer fra land og kulturer hvor våre internaliserte og gitte verdier langt fra anses som selvfølgelige; og de som kommer skifter dem ikke like lett ut som de gjør med adressen. Ikke alle våre verdier anses som gode heller. 

Selvsagt skal man i et fungerende demokrati kunne snakke om det som av noen blir oppfattet som negative forhold og problemer. Der det råder ytringsfrihet har man også lov til å ytre seg spissformulert og sågar kategoriserende så lenge det holder seg innenfor de lover vi har. Men det kan selvsagt være dumt; det ødelegger en fornuftig debatt og slår gjerne tilbake på en selv. Man bør uansett evne å se bak spissformuleringer også hva som er innholdet som kan ligge bak. Men dessverre, så ser vi at den etablerte og evige polariseringen hvor som nevnt et tredje og fjerde osv alternativ helt utelukkes. Nettopp slik bygges det opp under de emosjonelt ladete dikotomier som ofte rår arenaene. Men her hvor fantasien ikke strekker til for andre nyanser enn svart/hvitt, her har fornuften gått i situasjonsbetinget dvale. Og her har man så samtidig skjøvet enhver form for fornuftig dialog og debatt fra hovedsporet. Demoniseringen  beskyldninger og antydninger om de andres motiver gjør det hele enda verre. Og her trekker alle de involverte seg desto mer ut i egne meningsgettoer. 

Generelt: Opplysningstiden er for øvrig ikke en ensidig god referanse slik det ofte kan virke som fra enkelte. Også den førte til guiljotiner, henrettelser i mengder, forfølgelser av de «onde, urettferdige og overtroiske». En sekulær hellig fanatisme, enøyet selvrettferdighet, åndelig undertrykkelse og elendighet ble nok ikke bedre om dette hele ble ikledd de beste gevanter hentet fra rettferdighetens- og demokratiets flotteste kostymelager. Heller ikke blir det det i dag. Det er nemlig ikke slik at enkelte av de problemene som vi har sett ene og alene med matematisk nødvendighet og utelukkende skyldes sosiale og samfunnsmessige årsaker her hos oss her. Noe som altså skyldes vår kultur generelt og noen nordmenns holdninger generelt: Alt skyldtes altså vårt miljø, våre holdninger og vår kultur? Man kan en og annen gang ane en underliggende skyldfølelse ang. vestlig imperialisme og kolonialisme historisk sett

Det er like greit som nødvendig med gode og rause holdninger; dvs være bevisst hvilke verdier som bør impregnere de politiske beslutningene som gjøres. Man bør for øvrig la de gode normer man forventer å se i den politiske debatten også prege beskrivelsene av den man er uenig med; også disse er medmennesker. Å fordømme de andres utsagn som moralsk forkastelige er ofte en langt lettere metode enn å argumentere for egne standpunkter. Å tillegge den andre parten meninger og holdninger han ikke har er dessverre vanlig; her hentes ikke sjeldent det sterke stigmatiserende ordet «rasisme» frem for virkelig å ramme og dermed annullere den andres posisjoner i debatten. Slik hindres den, og slik skremmes uenighet bort fra arenaen. Bruk av stråmenn og generaliseringer ang. de som ønsker andre politiske løsninger er ikke mer legitimt enn den type uakseptable generalisering man selv berettiget påpeker. Mange er uenige om løsninger og gir uttrykk for dét. Men dette oppleves ikke sjeldent av enkelte som angrep på deres verdier og intensjoner. Mer feil kan det ikke bli. De fleste har nemlig de samme verdier innbakt i engasjementet, men de velger andre løsninger for å få realisert dem. Dikotomier og logiske kortslutninger skjer selvsagt også i de miljøer hvor man anser det egne politiske fortegnet som det egentlig korrekte. Og det å mistenkeliggjøre den andres motiver følger her som halen på hunden. Det avsløres m.a.o. ikke sjeldent en imponerende klarsynthet og innsikt i et medmenneskes indre. 

I morgen, så skal man nettopp stemme for hvilken praktisk politikk som kan fungere bedre sett i forhold til de store utfordringene som allerede rår i Sverige. Ingen er der uenige om at det er mangt å gripe fatt i.  Jeg er ganske så sikker på at de grunnleggende verdier man er oppvokst med i Sverige ligger under alle riksdagspartienes program for praktiske løsninger. Men de ser forskjellige løsninger på samme utfordringer og problemer. Og dét er legitimt; det er dette som er demokrati i praksis. I alle disse partiene finnes dog velgere og støttespillere som ødelegger en hver sunn debatt pga av demonisering av motparten og annen elendighet. At det finnes ekstremister på høyresiden er gammelt nytt. Men ekstremisme finnes i alle religiøse og politiske leire: Jimmie Åkesson i SD og hans 4 år gamle sønn har f.eks. mottatt drapstrusler. 

Vi behøver altså ikke la oss prege av denne åndsformørkende dikotomi og velge mellom to posisjoner hvor de gode og onde endelig er godt plassert som to ytterligheter. Begge representerer nemlig en temmelig dum posisjon. Denne fordummende polariseringen har for lengst også vist at begge parter anser seg selv som den egentlig gode; hvor de spør: «Har VI rett, eller tar dere feil?» og iklér det hele verdipregede argumenter som klart viser hvor man bør stille seg om man da ennå fremdeles vil betraktes som et tenkende og følende individ med Kristus på sin side. Oppfatter man det som foregår slik, så spørs det om det ikke er en idé å trekke seg tilbake for ny og bedre ettertenkende virksomhet før nytt engasjement, og la de velformulerte og forførende dogmatikere i alle leire drive med sitt substansløse og lettbente spinn.

9 liker  
Kommentar #7

Kåre Kvangarsnes

5 innlegg  932 kommentarer

Protest basert i realiteter og kunnskap.

Publisert 3 måneder siden
Johan Rosberg. Gå til den siterte teksten.
Hyllerne og jublerne vet faktisk ikke hva de stemmer på. Det er bare en slags protest - og den synes ikke å være fundamentert i noe annet enn frykt. Kaos m.a.o.

 

Den svenske  kultureliten og de svenske politikerelitene representert ved sossarnas Løfven og tidligere Reinfeldt for Moderaterna har spent den "humanistiske" buen for høyt etter sine ønsker om å gjøre Sverige til et verdensledende mini-FN for alle som ønsker å bo der og for alle kulturer - men   mest ukulturer-  som de kunne gi boplass til  i sitt land.

 Selv har svenskene blitt et drivende  kraft i utviklingen av menneskefiendtlige ideologier som ekstrem kjønnsnøytralitet og annen  venstrevridd identitetspolitisk  sprøyt og aktivisme som gjennomsyrer kommune og stat, barnehager og skoleverket. 

 I sin hensynsløse  og umoralske higen  etter å bli best i verden i "medmenneskelighet" og  slik sørge for sitt eget  narsisistiske selvbilde, glemte de sin første (kristen)plikt og oppgave: sørge for sikkerhet og trygghet for sitt eget folk.  

Det ligger en grunnleggende menneskelig( kristen) lærdom i dette: Hovmod står for fall. Det er lett å rive ned de verdier som generasjonene har skapt før oss, men verre å bygge opp igjen.

 Forhåpentligvis blir fallet stort og hardt. Uten det, fortsetter Sverige trolig som før. SD representerer  nå det eneste håp for at elitene i Sverige skal våkne mens Sverige ennå kan kalles et land og ikke bare en  konfliktsone.

 

5 liker  
Kommentar #8

Tove H. Beck-Berntsen

2 innlegg  69 kommentarer

Det store "VI"

Publisert 3 måneder siden

Artikkelforfatteren glemmer å si at eks.generalsekretær  Annan selv bodde i et miljø med stort sett samme kultur-gruppe boende rundt omkring seg og dermed ikke kjente på kroppen det mange svensker kjenner. Da er det lett å snakke romantisk om det store VI. 

3 liker  
Kommentar #9

Daniel Hehir

1 innlegg  299 kommentarer

... and the vision, that was planted in her brain, still remains

Publisert 3 måneder siden

https://www.youtube.com/watch?v=Myi9jMj4dFo

 

https://www.expressen.se/nyheter/loof-lat-bilbrannare-jobba-hos-polisen/

Kommentar #10

Arne D. Danielsen

312 innlegg  5691 kommentarer

Vi

Publisert 3 måneder siden
Alf Kjetil Walgermo. Gå til den siterte teksten.
Vi er alle ein del av det globale­ fellesskapet, og i vår tid blir det viktigare enn nokon gong å utvide det store vi-et, der alle ­enkeltmenneske i verda til sjuande og sist inngår.

Da jeg leste Walgermo's innlegg, fikk jeg assosiasjoner til den kjente og debattglade sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen. Han med postulatet – og drømmen om – "det store vi". Det er avlyst. I hvert fall har Hylland Eriksen gått tilbake på at det er en god idé å dekonstruere majoriteten.

Det er mange "vi". Det er familie-vi'et, arbeidsplass-vi'et, nabolags-vi'et, by og bygd-vi'et, landsdels-vi'et, og det nasjonale vi'et. Og så har vi også et globalt vi. Å mene at vi skal avlyse alle de andre vi'ene og kun forholde oss til et globalt vi, er kan hende en vakker tanke, men det er naturligvis like utopisk som mye annet som lanseres og forfektes under "barn-av-regnbuen"-banneret og "inni er vi alle like"-mantraet, noe vi naturligvis ikke er.

De ytre forskjellene er ofte mindre forskjellige enn de indre. Gener, kultur, religion og annet gjør befolkningsgrupper ofte så ulike hverandre at noen velger å drepe de som ikke er lik seg selv – inni. Og det er jo dramatisk, og ikke minst må det være et tankekors når de "vakre" og idealistiske tankene og ideene sitter løst.

Vi'et er limet i familien, lokalsamfunnet og i nasjonen. Det er derfor vi stiller opp for hverandre, driver med dugnader og engasjerer oss i andre mennesker. Dette gjelder også i større skala – når det kommer til det globale vi'et – der vi stiller opp hver høst i TV-aksjonen og ellers hver for oss gir litt nå og da gjennom hele året. Og så yter felleskapet flere titalls milliarder hvert år til det globale vi'et. Vi møter fremmede med tilbørlighet. Men så viser det seg, at langt fra alle fremmede møter oss med tilbørlighet. Slik er det. Men vi aksepterer det på sett og vis. For vi vet jo at inni er vi slett ikke like.

Å problematisere f.eks. det nasjonale vi'et, vår egen identitet og selve limet i nasjonen, og å forfekte et stort, diffust og altomfattende vi, er farlig og destruktivt. Like tøysete og destruktivt som å lansere ideen om å dekonstruere majoriteten.

Når selv Thomas Hylland Eriksen kan komme til en slik erkjennelse, bør det være håp – også for andre.

3 liker  

Siste innlegg

Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 73 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 2 timer siden / 220 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 3 timer siden / 45 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 3 timer siden / 14 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 3 timer siden / 40 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 3 timer siden / 19 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 12 timer siden / 50 visninger
Evolusjon – hvorfor er det så skummelt ?
av
Morten Andreassen
rundt 12 timer siden / 76 visninger
Evolusjon – hvorfor er det så skummelt ?
av
Morten Andreassen
rundt 12 timer siden / 65 visninger
Tvangsdigitalisering av Bærumsskolen
av
Ole Jørgen Anfindsen
rundt 12 timer siden / 72 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77439 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43475 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34853 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27813 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22445 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22152 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20057 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19061 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 2 timer siden / 220 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 3 timer siden / 45 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 3 timer siden / 14 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 3 timer siden / 40 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
1 dag siden / 172 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 377 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 140 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 124 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 180 visninger
Les flere

Siste innlegg

Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 1 time siden / 73 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 2 timer siden / 220 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 3 timer siden / 45 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 3 timer siden / 14 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 3 timer siden / 40 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 3 timer siden / 19 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 12 timer siden / 50 visninger
Evolusjon – hvorfor er det så skummelt ?
av
Morten Andreassen
rundt 12 timer siden / 76 visninger
Evolusjon – hvorfor er det så skummelt ?
av
Morten Andreassen
rundt 12 timer siden / 65 visninger
Tvangsdigitalisering av Bærumsskolen
av
Ole Jørgen Anfindsen
rundt 12 timer siden / 72 visninger
Les flere