Flere sykehus-prester i psykiatrien

Statistikken viser at altfor mange tar livet sitt årlig, også blant dem som allerede har fått helsehjelp. Erfaringen viser at det ligger et stort potensial i det akutte hjelpe-
tilbudet for å kunne gjøre noe med dette.

Videre i systemet. 

En person som kommer på legevakta eller legges inn på sykehus etter selvmordsforsøk, vil mest sannsynlig bli vurdert av en psykiater. Mest sannsynlig får hun (eller han) spørsmål om hva som har skjedd, om egenomsorg, om sosialt nettverk og om hun har gjort det før eller har konkrete planer om å gjøre det igjen. Er det første gang, vil hun mest sannsynlig sendes videre i systemet. Er hun heldig, får hun kanskje en poliklinisk samtale uken etter. Eller hun reiser hjem med en henvisning til poliklinisk utredning om seks-åtte uker.

Har det skjedd tidligere, blir hun mest sannsynlig skrevet ut neste dag – dersom hun (av medisinske grunner) måtte innlegges på sykehus. Kanskje blir hun vurdert av psykiater. Hvis det ikke er snakk om psykose eller umiddelbar fare for gjentakelse, blir hun mest sannsynlig skrevet ut uten noen endring i det behandlingstilbudet hun kanskje måtte ha. Og uten noen å snakke med om det som har vært vanskelig.

Det er trist, men kanskje ikke så underlig at noen pasienter forsøker igjen. Noen etter få dager. Andre etter flere måneder. Mest sannsynlig var det en grunn til det første selvmordsforsøket. Ensomheten på sykehuset eller legevakta gjør det sjelden særlig bedre.

Stein til byrden. 

På samme måte som alminnelige «døden nær»-ulykker, kan selvmordsforsøk oppleves traumatiserende for den det gjelder. Når personen verken får snakket om hendelsen eller det som utløste den, blir det som å legge en ny stein til byrden. Ettersom vedkommende allerede har funnet ut at selvmord kan være en mulig løsning, kanskje den eneste, er veien tilbake relativt kort. Da burde det ikke forbause noen om vedkommende kommer inn igjen allerede samme uken.

Selv de som er så «heldige» at de får et par dagers opphold på akuttpsykiatrisk avdeling, opplever at ingen snakker med dem.

Lena-Maria Haugerud, leder for Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS), kan fortelle om innlagte pasienter som ringer og ber om samtale fordi de ikke har noen å prate med. Andre ringer andre hjelpetelefoner. Det som er felles for dem, er at de føler seg ensomme og engstelige, usikre på hva som skal skje og hva de skal gjøre.

LFSS blir stadig kontaktet av kvinner og menn, jenter og gutter, som opplever at tilbudet i den offentlige psykiatrien ikke treffer dem som mennesker. Mange opplever møtet med helsevesenet som mer krenkende enn legende. Hvis man ikke får hjelp til å løse aktuelle problemer eller hjelp til å håndtere dem bedre, er det lett å ende opp i en negativ spiral. Som for noen kan ende fatalt.

Snakke ordentlig. 

Sykehusprester og sjelesørgere har ofte god kompetanse på å snakke med mennesker i krise. I somatikken har jeg ofte henvist pasienter til dem – og jeg har aldri opplevd at noen har vært misfornøyd med tilbudet. Uavhengig av om Gud og religion trekkes inn i samtalen eller ei, opplever mange pasienter det godt at noen tar seg tid til å snakke ordentlig med dem.

Den kompetansen som her ligger hos sykehusprestene, er sterkt undervurdert i psykiatrien. Men for en person i eksistensiell krise, hjelper det sjelden å fortelle hvordan hun gjennomførte selvmordsforsøket eller besvare andre kartleggingsspørsmål. Det kan hjelpe psykiateren til å vurdere hvor akutt selvmordsfaren nå er, men det hjelper ikke nødvendigvis pasienten videre i livet.

Det er sårt behov for flere prester og sjelesørgere i psykiatrien. Disse har kompetanse til å gå inn på eksistensielle spørsmål – og de våger å ta denne samtalen. Og det som er like viktig: De klarer å vise at de ser pasienten som menneske.

Livreddende forskjell. 

På en akuttpsykiatrisk avdeling kan en suicidal pasient få ro og bli fratatt muligheter for å skade seg. Men dette hjelper lite mot ensomhet, tankespinn og eksistensielle kriser. Her kan en sykehusprest eller sjelesørger utgjøre en stor forskjell. Kanskje en livreddende forskjell.

Mens slike avdelinger har stort potensial for å hjelpe mennesker i alvorlig krise, er det viktig å fylle de hullene som dessverre finnes med god og riktig kompetanse. Sykehusprester og sjelesørgere har denne kompetansen, og det er rett både i et samfunnsøkonomisk og individfokusert perspektiv å utnytte denne muligheten for å gjøre noe med selvmordsproblematikken.

Tilsvarende bør suicidale pasienter på legevakta og somatiske sengeposter få tilbud om å snakke med prest eller sjelesørger. Når alternativet oftest er å sendes ut igjen i ensomheten, bør det ikke være vanskelig å se hva et slikt tilbud kan utrette.

Trykket i Vårt Land 6. september 2018.