Hanne Amanda Trangerud

6

Flere sykehus-prester i psykiatrien

Det er et skrikende behov for flere prester og sjelesørgere i helsevesenet, ikke minst i psykiatrien.

Publisert: 6. sep 2018

Statistikken viser at altfor mange tar livet sitt årlig, også blant dem som allerede har fått helsehjelp. Erfaringen viser at det ligger et stort potensial i det akutte hjelpe-
tilbudet for å kunne gjøre noe med dette.

Videre i systemet. 

En person som kommer på legevakta eller legges inn på sykehus etter selvmordsforsøk, vil mest sannsynlig bli vurdert av en psykiater. Mest sannsynlig får hun (eller han) spørsmål om hva som har skjedd, om egenomsorg, om sosialt nettverk og om hun har gjort det før eller har konkrete planer om å gjøre det igjen. Er det første gang, vil hun mest sannsynlig sendes videre i systemet. Er hun heldig, får hun kanskje en poliklinisk samtale uken etter. Eller hun reiser hjem med en henvisning til poliklinisk utredning om seks-åtte uker.

Har det skjedd tidligere, blir hun mest sannsynlig skrevet ut neste dag – dersom hun (av medisinske grunner) måtte innlegges på sykehus. Kanskje blir hun vurdert av psykiater. Hvis det ikke er snakk om psykose eller umiddelbar fare for gjentakelse, blir hun mest sannsynlig skrevet ut uten noen endring i det behandlingstilbudet hun kanskje måtte ha. Og uten noen å snakke med om det som har vært vanskelig.

Det er trist, men kanskje ikke så underlig at noen pasienter forsøker igjen. Noen etter få dager. Andre etter flere måneder. Mest sannsynlig var det en grunn til det første selvmordsforsøket. Ensomheten på sykehuset eller legevakta gjør det sjelden særlig bedre.

Stein til byrden. 

På samme måte som alminnelige «døden nær»-ulykker, kan selvmordsforsøk oppleves traumatiserende for den det gjelder. Når personen verken får snakket om hendelsen eller det som utløste den, blir det som å legge en ny stein til byrden. Ettersom vedkommende allerede har funnet ut at selvmord kan være en mulig løsning, kanskje den eneste, er veien tilbake relativt kort. Da burde det ikke forbause noen om vedkommende kommer inn igjen allerede samme uken.

Selv de som er så «heldige» at de får et par dagers opphold på akuttpsykiatrisk avdeling, opplever at ingen snakker med dem.

Lena-Maria Haugerud, leder for Landsforeningen for forebygging av selvskading og selvmord (LFSS), kan fortelle om innlagte pasienter som ringer og ber om samtale fordi de ikke har noen å prate med. Andre ringer andre hjelpetelefoner. Det som er felles for dem, er at de føler seg ensomme og engstelige, usikre på hva som skal skje og hva de skal gjøre.

LFSS blir stadig kontaktet av kvinner og menn, jenter og gutter, som opplever at tilbudet i den offentlige psykiatrien ikke treffer dem som mennesker. Mange opplever møtet med helsevesenet som mer krenkende enn legende. Hvis man ikke får hjelp til å løse aktuelle problemer eller hjelp til å håndtere dem bedre, er det lett å ende opp i en negativ spiral. Som for noen kan ende fatalt.

Snakke ordentlig. 

Sykehusprester og sjelesørgere har ofte god kompetanse på å snakke med mennesker i krise. I somatikken har jeg ofte henvist pasienter til dem – og jeg har aldri opplevd at noen har vært misfornøyd med tilbudet. Uavhengig av om Gud og religion trekkes inn i samtalen eller ei, opplever mange pasienter det godt at noen tar seg tid til å snakke ordentlig med dem.

Den kompetansen som her ligger hos sykehusprestene, er sterkt undervurdert i psykiatrien. Men for en person i eksistensiell krise, hjelper det sjelden å fortelle hvordan hun gjennomførte selvmordsforsøket eller besvare andre kartleggingsspørsmål. Det kan hjelpe psykiateren til å vurdere hvor akutt selvmordsfaren nå er, men det hjelper ikke nødvendigvis pasienten videre i livet.

Det er sårt behov for flere prester og sjelesørgere i psykiatrien. Disse har kompetanse til å gå inn på eksistensielle spørsmål – og de våger å ta denne samtalen. Og det som er like viktig: De klarer å vise at de ser pasienten som menneske.

Livreddende forskjell. 

På en akuttpsykiatrisk avdeling kan en suicidal pasient få ro og bli fratatt muligheter for å skade seg. Men dette hjelper lite mot ensomhet, tankespinn og eksistensielle kriser. Her kan en sykehusprest eller sjelesørger utgjøre en stor forskjell. Kanskje en livreddende forskjell.

Mens slike avdelinger har stort potensial for å hjelpe mennesker i alvorlig krise, er det viktig å fylle de hullene som dessverre finnes med god og riktig kompetanse. Sykehusprester og sjelesørgere har denne kompetansen, og det er rett både i et samfunnsøkonomisk og individfokusert perspektiv å utnytte denne muligheten for å gjøre noe med selvmordsproblematikken.

Tilsvarende bør suicidale pasienter på legevakta og somatiske sengeposter få tilbud om å snakke med prest eller sjelesørger. Når alternativet oftest er å sendes ut igjen i ensomheten, bør det ikke være vanskelig å se hva et slikt tilbud kan utrette.

Trykket i Vårt Land 6. september 2018.

6 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Jorunn Hagen

0 innlegg  13 kommentarer

Hvorfor prester?

Publisert rundt 1 år siden

I 2018 bør pasienter i Norge kunne være trygge på at de som primært møter dem, behandler dem/ blir stilt til deres rådighet er kompetente på sitt fagfelt, utøver sitt yrke profesjonelt, og at de blir møtt på en respektfull og livssynsnøytral måte. 

Når dette tilbudet foreligger kan helsevesenet tilby (og gjøre pasientene kjent med tilbudet) at pasientene kan få samtale med en imam, prest eller andre mennesker som har en religiøs dimensjon/tilnærming - om det er ønskelig.


Kommentar #2

Hanne Amanda Trangerud

6 innlegg  7 kommentarer

Hvorfor prester?

Publisert rundt 1 år siden
Jorunn Hagen. Gå til den siterte teksten.
I 2018 bør pasienter i Norge kunne være trygge på at de som primært møter dem, behandler dem/ blir stilt til deres rådighet er kompetente på sitt fagfelt, utøver sitt yrke profesjonelt, og at de blir møtt på en respektfull og livssynsnøytral måte. 

Helt enig i dette! Problemet nå er at det ikke er slik det fungerer. Noen vil nok oppleve at alle de punktene du nevner, blir oppfylt. Men for alt for mange er det ikke slik.

Hvorfor (sykehus)prester?

- Sykehusprester finnes allerede som en del av helsevesenet. De er ikke en del av standardtilbudet til noen pasienter, men de er en mulighet som alle kan benytte seg av. Ikke alle pasienter er klar over denne muligheten, og ikke alle tør be om den. Helsepersonell kan med fordel bli flinkere til å koble pasienter sammen med sykehusprestene - og etter min mening bør det også ansettes flere sykehusprester og sjelesørgere slik at flere kan få dette tilbudet.

- Sykepleiere og leger har sjelden tid til gode samtaler, og ikke alle føler seg heller komfortabel med å snakke om eksistensielt vanskelige temaer. Det kan derimot sykehusprestene.

- Jeg nevnte også kompetansen i innlegget: prester har ofte mot til å gå inn på vanskelige temaer, samt kompetanse og erfaring i å håndtere mennesker i ulike kriser.

- Temaet trenger absolutt ikke være Gud og religion. I slike kriser kan det viktigste være å ha noen å snakke med, noen å dele vanskelige tanker med, noen å tenke problemløsninger med og noen som viser vennlighet, omtanke og respekt for en som menneske. 

- Noe bør gjøres for å bedre det psykiatriske tilbudet til pasientene, og jeg mener det er riktig å satse på et bedre og tettere samarbeid med andre aktører som har kompetanse og kan gi viktige bidrag her. Det trenger ikke være prester, men ettersom disse allerede er i systemet, burde det være naturlig å bruke disse mer. Og det er ingenting i veien for å involvere andre aktører også.


3 liker  
Kommentar #3

Jorunn Hagen

0 innlegg  13 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Jeg har forstått hele tiden hva du mener, men vi er dypt uenige. 

Min mening er at f.eks. psykologer eller annet spesialisert helsepersonell skal fylle de rollene. Etter min mening har ikke prestene noe der å gjøre. Jeg har forståelse for at i visse situasjoner og faser i livet så ønsker noen en prest, men det skal aldri gå på bekostning av helsepersonell - og om det tilbys prest, bør det også tilbys mennesker som representerer andre religioner. 

At pasienter og/eller pårørende spør etter en prest har veldig mye med historie og tradisjoner å gjøre...Blir man kun presentert for et tilbud uten alternativer, kan man ikke velge noe annet. Det er her jeg primært finner det problematisk.

For noen mennesker vil det å få tilbud om en prest i en livskrise virke direkte provoserende. 

Kommentar #4

Hanne Amanda Trangerud

6 innlegg  7 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Jorunn Hagen. Gå til den siterte teksten.
men det skal aldri gå på bekostning av helsepersonell - og om det tilbys prest, bør det også tilbys mennesker som representerer andre religioner. 

Jeg tror heller ikke det er fruktbart å se på sykehusprester og sjelesørgere som noen som skal erstatte spesialisert helsepersonell eller at en samtale med disse skal "gå på bekostning av helsepersonell". Men når systemet ikke fungerer optimalt, kan det være lurt å tenke på praktiske og gjennomførbare løsninger. Sykehusprester og sjelesørgere har kompetanse og er ofte mindre fordomsfulle enn spesialisert helsepersonell. 

Jeg tror også, som du skriver, at noen vil kunne oppleve det provoserende å få tilbud om samtale med prest. Men her kan man forebygge mye gjennom måten man spør på. Dessuten, hvis tilbudet blir mer kjent og vanlig, vil det nok ikke heller virke så skremmende. Da kan man takke nei til det på samme måte som man takker nei til svinekjøtt, hvis man av religiøse grunner ikke ønsker det til middag (og kanskje finner det støtene å bli spurt).

4 liker  
Kommentar #5

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Problemet

Publisert rundt 1 år siden

er vel at blir man innlagt i helsevesenet som psykiatrisk pasient (som jeg antar er temaet her), så blir man både av omgivelsene og av helsepersonell oppfattet som syk. Friske blir ikke innlagt. Dette kan med rette oppleves som et overgrep av "pasienten", etter mitt syn fullt forståelig. Hvis da helsevesenets personell skal "behandle" vedkommende, må jo det ligge en diagnose til grunn. Dette blir for meg et paradoks på grunn av systemet, og det som da skulle være til hjelp, kan lett oppleves som det motsatte og byrdene blir større for pasienten. Dette gir da også mange som har vært i systemet uttrykk for. Jeg tror problemet kun kan løses ved at helt nøytrale personer, ikke tilsatt og lønnet gjennom helsevesenet, kan være løsningen. Men å få til dette i helsesystemet anser jeg for umulig, på grunn av systemet. Det er mulig en løsning kan være at kommunene ved hjelp av frivillige organisasjoners støttegrupper eller næringsliv kan få til en nøytral løsning.  Jeg er enig at noe må gjøres, men hva og hvordan må jeg innrømme uansett ser håpløst ut. 

Tenke "nytt"?:

På tv så jeg nettopp en gruppe unge mennesker som hadde hatt store problemer, kuttet ut all skolegang og falt totalt utenfor alt og havnet i isolasjon og depresjon. Veivesenet (?) tilbydde da noen av disse å få delta i et stort veiprosjekt som lærlinger kombinert med at de fikk utdanningstilbud på arbeidsplassen. De ble lovet gode lønninger etter endt opplæring. Prosjektet spurte ikke etter hvilken fortid og utdanning de hadde, det eneste de la vekt på var hvordan deltakerne klarte seg i jobbsituasjon der og da. Ungdommene synes det var helt topp. De fikk en enestående mulighet til å tenke på andre ting enn sine egne problemer og så på prosjektet som et enestående tilbud og en ny mulighet. Uten dette tilbudet ville de sannsynligvis ha blitt varige klienter innen helsevesenet og Nav. Dette kan jo også være et tilbud som langt overgår helsevesenets tilbud. Kanskje man må begynne å tenke i nye baner, at mulighetene for "behandling" er langt enklere enn man skulle tro blant fagfolk. Sunt bondevett er ikke å forakte. Tør noen i helsevesenet ta opp hansken og få til samarbeid med næringslivet, eller er systemet så firkantet at ikke noe kan gjennomføres uten man har forskningsmessig empiri å bygge på? Kanskje man da kan komme i fare for å undergrave egne fagfolk? Kanskje heller LFSS kunne ta opp hansken? Eller kanskje kommunene selv. Men lett blir det dessverre ikke, tror jeg, men ikke umulig, kanskje. Lignende tiltak med gode resultater har jo blitt gjort før, dessverre mister vel noen av dem  offentlig økonomisk støtte og må legge ned, det er uforståelig.

Dette var bare noen helt spontane tanker i medfølelse for de som ikke får hjelp. 

3 liker  
Kommentar #6

Jorunn Hagen

0 innlegg  13 kommentarer

Årets beste :)))))

Publisert rundt 1 år siden

Selvsagt går ansettelser av sykehusprester på bekostning av annet helsepersonell, prestene jobber ikke der på dugnad. 

Jeg registrerer at du enda ikke forstår hva jeg mener og hvorfor. Dette handler verken om svinekjøtt, raspeballer eller andre religioner. Etter mitt syn har ikke prestene eller andre religiøse ledere noe der å gjøre i det hele tatt. For mange som er i en krisesituasjon vil det oppleves provoserende i seg selv bare å få tilbud om å få snakke med en prest. 

Etter mitt syn burde man i Norge kjenne seg trygg på at når en beveger seg inn på et offentlig sykehus/helseinstitusjon - skal og bør man utelukkende bli møtt med mennesker som overfor pasientene opptrer livssynsnøytralt. 

"Sykehusprester og sjelesørgere har kompetanse og er ofte mindre fordomsfulle enn spesialisert helsepersonell. « Hahahaha...Det må være årets beste :)) 


2 liker  
Kommentar #7

Daniel Krussand

21 innlegg  2002 kommentarer

Ja!

Publisert rundt 1 år siden
Åge Kvangarsnes. Gå til den siterte teksten.
På tv så jeg nettopp en gruppe unge mennesker som hadde hatt store problemer, kuttet ut all skolegang og falt totalt utenfor alt og havnet i isolasjon og depresjon. Veivesenet (?) tilbydde da noen av disse å få delta i et stort veiprosjekt som lærlinger kombinert med at de fikk utdanningstilbud på arbeidsplassen.

Veldig bra forslag.  Ingenting helbreder psykisk lidelse bedre enn å oppleve at man er ønsket og at man mestrer et arbeid.

Ungdom i dag er svært utsatt fordi hjemmene er utrygge,  mor og far ser dem ikke.  

1 liker  
Kommentar #8

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

0 innlegg  231 kommentarer

Å "bli sett som menneske"

Publisert rundt 1 år siden

Men hva vil det egentlig si "å se pasienten som menneske"? Mennesker er forskjellige, og det er like mange måter å være menneske på som det er mennesker. Likevel virker det for meg som om mange av de som klager mest over at de ikke "blir sett som mennesker" egentlig bare ønsker å få bekreftet sine egne illusjoner og livsløgner. Kanskje fører det til en subjektivt opplevd bedring hos pasienten - ihvertfall på kort sikt. Det er imidlertid ikke unison enighet blant fagfolkene om at subjektivt opplevd bedring nødvendigvis er det beste kriterium for å vurdere pasientens tilfriskningsprosess. Vi har heller ingen garanti for at behandleren - uansett hvilken profesjon h*n tilhører - ikke selv lever i den samme illusjon og livsløgn som pasienten, og derfor ikke er i stand til å lære pasienten effektive metoder for å bryte ut av den. Bertram D. Brochmann kalte det "den organiserte uvitenhet". Hans Skjervheim påpekte at man egentlig aldri kan forstå Den Andre fullt ut, fordi når man setter seg selv i Den Andres sted, er det likevel seg selv man setter i Den Andres sted. Jeg er derfor i tvil om at en prest vil være bedre (eller dårligere) egnet enn andre profesjoner innenfor helsevesenet til å diskutere ekstistensielle spørsmål med pasienten.

1 liker  
Kommentar #9

Hanne Amanda Trangerud

6 innlegg  7 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Sølve Nicolay Thobro Lauvås. Gå til den siterte teksten.
Men hva vil det egentlig si "å se pasienten som menneske"? Mennesker er forskjellige, og det er like mange måter å være menneske på som det er mennesker. Likevel virker det for meg som om mange av de som klager mest over at de ikke "blir sett som mennesker" egentlig bare ønsker å få bekreftet sine egne illusjoner og livsløgner.

Hvis man vurderer en pasient basert på statistikk og likhetstrekk med hva man kan ha lest i en lærebok en gang, ser man ikke akkurat pasienten som menneske. Og hvis man kun ser pasienten som 'pasient', gjør man det ikke nødvendigvis heller.

Jeg vet ikke hva du sikter til når du skriver "egne illusjoner og livsløgner", men jeg kan i hvert fall gi et eksempel på hva jeg mener ikke er god behandling av mennesker:

Arendals Tidende 25.04.17: "Hun ble voldtatt. En uke senere ble hun tvangsinnlagt. I samtale med lege ble det vurdert at hun ikke trengte videre innleggelse. Da hun sa hun tenkte på å ta sitt eget liv og gjerne ville bli innlagt for å føle seg trygg var kommentaren fra legen at hun bare fikk gjøre det." (https://arendalstidende.no/nyheter/fikk-beskjed-av-legen-om-a-ta-sitt-eget-liv/)

Jeg skjønner deg hvis du mener at man ikke må gjøre pasienten avhengig av helsepersonell for å takle hverdagen (at subjektiv bedring varer helt til neste utfordring oppstår, og så er man i gang med samme runden på nytt). Men jeg tror ikke ufine kommentarer (som i eksempelet jeg lenket til her), ignorering eller manglende hjelpetilbud vil løse det problemet. Jeg tror derimot man kan unngå kronisitet og tilbakevendende problemer ved å gjøre en god jobb og gi god hjelp tidlig (ellers vil man jo bare bli traumatisert av møtet med helsevesenet).

2 liker  
Kommentar #10

Hanne Amanda Trangerud

6 innlegg  7 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Åge Kvangarsnes. Gå til den siterte teksten.

Tenke "nytt"?:

På tv så jeg nettopp en gruppe unge mennesker som hadde hatt store problemer, kuttet ut all skolegang og falt totalt utenfor alt og havnet i isolasjon og depresjon. Veivesenet (?) tilbydde da noen av disse å få delta i et stort veiprosjekt som lærlinger kombinert med at de fikk utdanningstilbud på arbeidsplassen.

Veldig godt poeng. Når noe ikke fungerer, må man tenke nytt :)

Kommentar #11

Magrethe Rud

8 innlegg  31 kommentarer

Hvorfor prester?

Publisert rundt 1 år siden

Jeg tror mange ansatte i offentlig psykiatri, kanskje særlig de med lang utdanning (psykiatere, psykologer), kan lære mye fra prester og deres måte å arbeide på.

I et ideellt samfunn, en slags drømmeverden, kan man nok tenke seg at det ville vært fint om det fantes helsepersonell som ivaretok alle med behov for hjelp på en perfekt måte. Men det er ikke slik det fungerer nå. 

Det å spille på andres kompetanse er bare en fordel. Kanskje vil det utfordre yrkesstoltheten noe, men hvis man setter pasientene i sentrum, bør det ikke være noen grunn til ikke å søke samarbeid med flere aktører.

3 liker  
Kommentar #12

Erik Dahl Hansen

0 innlegg  4 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Jorunn Hagen. Gå til den siterte teksten.
"Sykehusprester og sjelesørgere har kompetanse og er ofte mindre fordomsfulle enn spesialisert helsepersonell. « Hahahaha...Det må være årets beste :))

Jeg vet ikke om du faktisk sitter hjemme i godstolen og humrer, eller om du bare bruker dette som et retorisk grep for å svekke en som har andre meninger enn deg.

Hvis det er det første, vil jeg si at det er veldig upassende med tanke på dette temaets alvorlighetsgrad og omfang. I går var det verdensdagen for forebygging av selvmord, og over 600 lys ble tent her i Oslo til minne om alle de som i 2016 tok livet sitt. Det er langt flere enn det omkommer i trafikken, og det er nødvendig å tenke nytt for å gjøre noe med dette. Det er ingen tvil om at psykiatrien ikke fungerer optimalt, selv om vi alle skulle ønske det. Jeg synes det er svært upassende om du sitter hjemme i din egen stue og ler av at noen forsøker å ta tak i dette og løfte opp en så viktig debatt, og enda mer upassende at du deler din latter offentlig.

Hvis det er det andre, vil jeg si at du fremstår som en representant for en gruppe mennesker som faktisk er årsak til at andre får et vondt og vanskelig liv, og i noen tilfeller også ender opp med å ta livet sitt fordi de ikke orker mer. Mobbing, trakassering og netthets ER årsak til altfor mye ulykke. Jeg synes det er svært upassende at du sitter hjemme i din egen stue og latterliggjør andre som du verken kjenner eller har møtt, bare fordi de ikke deler ditt syn. 

Ett ledd i forebyggingen av selvmord og psykiske lidelser, må være at man i hvert fall kan behandle hverandre pent og diskutere ulike problemstillinger saklig.

3 liker  
Kommentar #13

Jorunn Hagen

0 innlegg  13 kommentarer

Drømmeverden?

Publisert rundt 1 år siden
Magrethe Rud. Gå til den siterte teksten.

Jeg tror mange ansatte i offentlig psykiatri, kanskje særlig de med lang utdanning (psykiatere, psykologer), kan lære mye fra prester og deres måte å arbeide på.

I et ideellt samfunn, en slags drømmeverden, kan man nok tenke seg at det ville vært fint om det fantes helsepersonell som ivaretok alle med behov for hjelp på en perfekt måte. Men det er ikke slik det fungerer nå. 

Det å spille på andres kompetanse er bare en fordel. Kanskje vil det utfordre yrkesstoltheten noe, men hvis man setter pasientene i sentrum, bør det ikke være noen grunn til ikke å søke samarbeid med flere aktører.

Med mindre det foreligger ytterligere videreutdanning, har psykologer og prester ca. like lang utdanning, psykiatere dobbel så lang som disse.

Helsepersonell har sikkert mye å lære av mennesker i andre yrker, slik prester har mye å lære av mennesker i andre yrker. Disse kunnskapene mener jeg imidlertid de bør få/tilegne seg på en annen arena enn inne på et offentlig sykehus, da spesielt ikke på en avdeling som behandler psykisk syke mennesker.   

Jeg har aldri uttrykt at det utelukkende er helsepersonell som skal ivareta «alle med behov for hjelp», men innenfor offentlige helseinstitusjoner mener jeg det utelukkende bør være helsepersonell som opptrer 100% livssynsnøytralt som bør møte og behandle pasienter når det kommer til det helsefaglige/medisinske. 

«Perfekt» har aldri vært et ord jeg har benyttet i denne sammenheng og er ikke relevant i denne debatten. Ingen tjenester som blir utført av mennesker vil noen gang bli perfekt, uansett yrke. 

.."Spille på andres kompetanse»? Om du mener å utveksle erfaringer, spille ball med aktører og samarbeide på tvers med andre faggrupper enn man selv tilhører, gjør helsearbeidere dette allerede. Prestene gjør også nå heldigvis dette i større grad enn før - men arenaen for prestene bør ikke være inne på et offentlig sykehus (og spesielt ikke i psykiatrien).

I 2018 bør en kunne føle seg 100% trygg på at når en setter bena innenfor en offentlig helseinstitusjon (enten som pasient eller pårørende), skal man bli møtt med - og bli behandlet profesjonelt  - av mennesker som utøver sitt yrke 100% livssynsnøytralt, uten at man med det skal beskrive det som en slags (uoppnåelig og urealistisk) «drømmeverden» :)  

1 liker  
Kommentar #14

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Drømmeverden 2?

Publisert rundt 1 år siden

Nå foreslår Ap i fullt alvor å sende sykemeldte på kurs! "På tide å ta grep!" 

Mange psykiatriske pasienter er vel sykemeldte vil jeg tro. Send dem på kurs! På tide å ta grep! …...Man skal høre mye dumt før ørene faller av! 

Kommentar #15

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Evig runddans om kompetanse

Publisert rundt 1 år siden

Så nettopp på Dagsrevyen, fikk ikke med meg alt, ikke sikker jeg oppfattet det rett heller, men det var et innslag om psykiatrien...og at noe må gjøres. Det kom frem at det er veldig viktig at alle "hjelpere" i helsevesenet vet hva "neste skritt er". Dermed ble det også stilt tvil til lavterskeltilbudet mange kommuner har, det er ikke nok spesialkompetanse. Det må vel utstrakt samarbeid og kompetanseheving til, det er viktig at alle vet hva "neste skritt er". Erna Solberg var enig i dette. Så er det egentlige problemet "hjelperne", det settes nok inn mer økonomiske midler. En evig runddans som ikke tar slutt. Jeg tør ikke tenke på hva dette koster samfunnet. Hadde de midlene blitt satt inn på et samarbeid med næringslivet for å få psykiatriske pasienter ut av sitt vonde "tankespinn" ved å gi dem praktisk tilbud i form av lærlingeordninger og utdanning samtidig, som jeg viste til i en annen kommentar her, så tror jeg vi hadde fått strålende resultater. Sunt bondevett. Men prisen å betale blir jo at noen kan få sin fagkompetanse innen helsevesenet underkjent, men det burde ikke være noe problem. Det er nok av oppgaver å ta for seg i helsevesenet. Dessverre tror jeg ikke det går. Helsevesenet får bare dure i vei, til tross for at empirien sier sitt, men det er visst ikke viktig. Den evige runddansen er visst en diagnose som ikke lar seg helbrede, ser det ut til. Nå velsignes det at det er mer åpenhet om psykiatriske lidelser. Erna Solberg mente det er flott så vi får mer eierskap til det.  Jeg sier bare: Stakkars pasienter. La dem få noe praktisk å gjøre så de får glemme seg selv litt og se nye muligheter og mål for seg. Men praktisk kreativitet er visst totalt fraværende. Før i tiden lagde de visst kobberstikk på psykiatriske avdelinger for å holde pasientene i aktivitet, tviler på om noen ble friske av det.

Spontane hjertesukk. 

Kommentar #16

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

"Jeg mot meg"

Publisert rundt 1 år siden

Denne serien går nå for minst 2. gang på NRK. En gruppe ungdommer som har gruppeterapi. Å få dele sine historier med andre i lignende situasjon skal visst være godt, samtidig som de mottar respons fra de andre i gruppa. Det virker nesten på meg som man dyrker problemene og det kan nesten se ut som det er poenget. For mange år siden las jeg tilfeldig i et blad om Mental Helse, som inviterte folk som slet med problemer om å delta på deres tilbud om gruppeterapi, hvor viktig det var å få dele sine problemer med andre i samme situasjon. Senere kom jeg over en uttalelse om noen som hadde deltatt. De skrev at det ikke hjalp i det det hele tatt, tvert imot ble bare problemene forsterket og konservert, og man kom seg aldri ut av dem, for de ble nærmest "dyrket" i det uendelige, og de vonde tankene fikk aldri fred og hvile. 

Jeg tenker det samme om ungdommene på "Jeg mot deg". Serien roses for åpenhet, og vi skal få "eierskap" til alle som sliter og til problemene deres. Det høres jo fint ut det, og tanken er nok god. 

I går så jeg tilfeldigvis litt på et av disse programmene. Jeg har foreslått praktiske lærlinge- jobbtilbud i samarbeid med næringsliv som en løsning for å få tankene bort fra sine problemer. Altså sunt bondevett, noe som tydeligvis blir for enkelt for den faglige ekspertise, for dem er det "behandlingen"  samtaler og medisiner som skal være mirakelkuren. I går fulgte vi en av ungdommene i dette programmet. Han måtte erkjenne til slutt at han i daværende situasjon også hadde fått kjærlighetssorg. Han hadde tidligere tenkt mye på å ta seg utdanning og få seg jobb for å komme seg ut av sin situasjon. Men da legger psykologen i gruppa føringen: "Ditt dypeste problem er at du vil bli likt av noen. Håpet om at det er mulig skal du klamre deg til, og det skal gi deg styrke. Da blir det mindre viktig dette med jobb, det blir underordnet. Først må du få orden på følelsene dine" (ikke  ordrett, men slik jeg husker det). Dermed gikk han stikk imot det ungdommen selv mente var viktig! Sannelig skulle ikke denne ungdommen få oppleve på nytt at hans tanker og meninger ikke var verdt noe.  klart han måtte være syk, når til og med psykologen nærmest insinuerte det.

Jeg synes synd på disse ungdommene i dette programmet som nærmest nå "prostituerer" sine liv og indre følelser i all offentlighet....i den gode tro at det er godt for allmuen å få eierskap til deres problemer. Jeg regner ikke med en eneste en av dem vil komme noe lenger med sine problemer på grunn av dette. men Erna Solberg og helseministeren har i alle fall hørt om problemene i psykiatrien og kommer med kvasiuttaleser om at "eierskap" er viktig, og at alle hjelpere i helsevesenet vet hva de gjør, sikkerhet om "neste skritt" er viktig. 

Så får helsepersonell diskutere videre om det er prester man trenger, eller ikke, mens pasientene ligger på sykehusene, "innelukket" på en "avdeling" med lange kalde korridorer som de kan sparere frem og tilbake i, få tiden til å gå til neste måltid, og kanskje en kort konsultasjon med fagpersonell en gang i uken, få så å bare få tiden til å gå videre og få konservert problemene sine. Slik går no dagan. Man kan lure på om man er en del av system for systemets skyld....jeg tror ikke det er en kamp mot "Jeg mot meg". Jeg synes det er uverdig og trist å være vitne til.

Jeg oppfordrer helsepersonell å tenke nytt, ikke om dere selv, men om de som sliter med problemer. Det vil egentlig si at det er ikke noe nytt at arbeid og aktivitet er godt for sjel og helse, jeg antar alle med traumer etter 2. verdenskrig vil kunne skriver under på det. Å konservere problemer har vi ikke bruk for...eller?

Kommentar #17

Magrethe Rud

8 innlegg  31 kommentarer

Prester, hijab og turban...

Publisert rundt 1 år siden
Jorunn Hagen. Gå til den siterte teksten.
I 2018 bør en kunne føle seg 100% trygg på at når en setter bena innenfor en offentlig helseinstitusjon (enten som pasient eller pårørende), skal man bli møtt med - og bli behandlet profesjonelt  - av mennesker som utøver sitt yrke 100% livssynsnøytralt, uten at man med det skal beskrive det som en slags (uoppnåelig og urealistisk) «drømmeverden» :)  

Jeg er i grunn helt enig i at man burde kunne forventet dette. Og 'livssynsnøytralitet' er nok lettere å oppnå enn 'god ivaretakelse'. Noen får veldig god hjelp fra offentlig psykiatri., men alt for mange får det ikke. Hvis du mener at vi fortrinnsvis bør satse på en 'holdningsreform' innen den eksisterende psykiatrien (som er helt livssynsnøytral), er jeg i grunn enig. Men jeg tenker at dette vil ta lang tid (jf. hvor lang tid det har tatt å få psykiatrien dit den er i dag). I mellomtiden tror jeg man må se på de mulighetene som finnes. Ingen bør bli presset eller føle seg presset til å snakke med religiøse personer. Men det er godt kjent at selvmord kan forebygges ved å snakke om det som er vanskelig. Hvis man som pasient blir liggende helt alene i en sykehusseng eller på en akuttpsykiatrisk avdeling uten noen å snakke med, kan det være mye å hente fra en samtale med en sykehusprest. Man trenger ikke snakke om Gud.

Man kan i denne sammenheng også spørre om det er greit med religiøse symboler på helsepersonell (f.eks. hijab, turban, kors)? Kan de arbeide som representanter for et verdinøytralt offentlig helsevesen?

Jeg mener det er helt greit! Men jeg vet at ikke alle mener det og at noen føler seg støtt av det...


2 liker  
Kommentar #18

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Magrethe Rud. Gå til den siterte teksten.
Men det er godt kjent at selvmord kan forebygges ved å snakke om det som er vanskelig. Hvis man som pasient blir liggende helt alene i en sykehusseng eller på en akuttpsykiatrisk avdeling uten noen å snakke med, kan det være mye å hente fra en samtale med en sykehusprest. Man trenger ikke snakke om Gud.

Dette er jeg ening i.

Men viss det er slik at en pasient blir liggende helt alene i en sykehusseng eller på en akuttpsykiatrisk avdeling uten noen å snakke, som du skriver, så må jo det være noe som er riv ruskende galt!

At det da trengs en prest for å orden i dette, sier jo sitt.

Er det slik det er på psykiatriske avdelinger, noe som ikke forundrer meg (man ser jo sjelden til noen av personalet når man er innlagt på andre avdelinger også), så er det ikke rart det er godt å kunne snakke med en prest. Kan det være for at han ikke har psykiatrisk utdanning? I tilfelle ja, så kunne det vel være godt for pasienten å snakke med hvem som helst om vanskelige ting? Ikke minst med tanke på at da blir det i alle fall ikke journalført med fare for en diagnose. Er man innlagt og ligger i en sykehusseng så kan man vel ikke gjøre det uten en diagnose.

2 liker  
Kommentar #19

Jorunn Hagen

0 innlegg  13 kommentarer

Korrekt

Publisert rundt 1 år siden
Magrethe Rud. Gå til den siterte teksten.
Man kan i denne sammenheng også spørre om det er greit med religiøse symboler på helsepersonell (f.eks. hijab, turban, kors)? Kan de arbeide som representanter for et verdinøytralt offentlig helsevesen?

Der opplever jeg du peker på noe viktig. Jeg mener helsepersonell som arbeider på offentlige helseinstitusjoner selvsagt ikke bør ha adgang til å bære religiøse symboler, da ikke mindre viktig på en avdeling som behandler psykisk syke mennesker. 

Du skriver også: "Hvis man som pasient blir liggende helt alene i en sykehusseng eller på en akuttpsykiatrisk avdeling uten noen å snakke med, kan det være mye å hente fra en samtale med en sykehusprest. Man trenger ikke snakke om Gud.» I et slikt scenario er jeg selvsagt enig i at pasientene ideelt bør ha noen å snakke med når pasienten(e) har behøv for det, men er dypt uenig i at det skal være en prest. 

For å eksemplifisere det: Om man ikke har tilstrekkelig høyt utdannet helsepersonell til å dekke et slikt behov, finnes det mennesker som f.eks. arbeider i ulike besøks-tjenester, som arbeider med å ta inn krisetelefoner på telefonsentraler etc. som har fått noe kompetanse gjennom kurs og veiledning - som kunne ha vært brukt til dette. Generelt tenker jeg at man ikke skal slippe hvem som helst til - når det gjelder psykisk syke mennesker, da dette ofte krever spesiell kompetanse (som verken prester eller mennesker som arbeider med ting nevnt overfor som oftest har). Man risikerer da sågar å gjøre mer skade enn nytte. 

Hovedpoenget mitt i denne debatten er dog at man i 2018 bør kunne kjenne seg 100% trygg på at man utelukkende blir møtt/behandlet profesjonelt av mennesker på en livssynsnøytral måte - når en setter sine ben inn på en offentlig helseinstitusjon (som f. eks. et sykehus) i Norge, da spesielt viktig på en psykiatrisk avdeling. 

1 liker  
Kommentar #20

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Jorunn Hagen. Gå til den siterte teksten.
Generelt tenker jeg at man ikke skal slippe hvem som helst til - når det gjelder psykisk syke mennesker, da dette ofte krever spesiell kompetanse (som verken prester eller mennesker som arbeider med ting nevnt overfor som oftest har). Man risikerer da sågar å gjøre mer skade enn nytte. 

Så hvis pasienten får besøk av en person som vedkommende har stor tillit til og som er et empatisk menneske, uten psykiatrisk utdanning, så kan dette være skadelig for pasienten? Jeg tror mange pasienter nettopp hungrer etter empati og medmenneskelighet, ikke nødvendigvis faglig kompetanse som har sin rot i hjerneforskning. 

1 liker  
Kommentar #21

Jorunn Hagen

0 innlegg  13 kommentarer

Hva med deg og meg?

Publisert rundt 1 år siden

Jeg tenker at den grusomme statistikken med høye selvmordstall og senest nå vår kjennskap til hvor mange studenter som allerede så unge er deprimert og/eller  sliter psykisk på andre måter - bør minne oss på hvilket ansvar hver enkelt av oss har hver dag. 

Uansett hva det forteller om samfunnet vi lever i, må alle begynne meg seg selv. Ekskluderer du en nabo? Fryser du ut (men på kanskje en så diskret og finurlig måte - som gjør at andre ikke merker det) en kollega, nabo eller et familiemedlem pga. sjalusi? Tar du ansvar og gjør noe godt for et familiemedlem du vet har det vanskelig? Tar du initiativ til å inkludere en ensom person i sosiale sammenhenger? Tar du ansvar i dine relasjoner ved å erkjenne feil og be om tilgivelse når du vet du har påført et annet menneske stor smerte pga. dine ytringer/atferd? Ekskluderer/mobber du noen ved å ignorere dem på sosiale medier? 

En del av årsaken til at mange er deprimerte og ensomme finner vi i vår atferd. Årsaken til at vi i et av verdens rikeste land har en så stygg selvmordsstatistikk, må organisere besøks-tjenester i frivillige organisasjoner og få hundeeiere til å ta med seg kjæledyrene sine på eldresentre for at de eldre skal kunne kjenne varme, kjærlighet, omsorg og nærhet - er jo ikke fordi vi er for få mennesker...

...Det er fordi vi ikke oppfører oss slik vi burde overfor de menneskene vi har rundt oss. 

1 liker  
Kommentar #22

Hanne Amanda Trangerud

6 innlegg  7 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Åge Kvangarsnes. Gå til den siterte teksten.
Men viss det er slik at en pasient blir liggende helt alene i en sykehusseng eller på en akuttpsykiatrisk avdeling uten noen å snakke, som du skriver, så må jo det være noe som er riv ruskende galt!

Enig i konklusjonen din her. 

Og jeg tror det her er et felt hvor man kan gjøre endringer som faktisk vil kunne påvirke selvmordsstatistikken og også pasientenes behov for (gjentatt) hjelp. Er man tidlig inne med god og hensiktsmessig hjelp, kan man forebygge at det skjer igjen. 

2 liker  
Kommentar #23

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Beklager, jeg er helt enig

Publisert rundt 1 år siden
Hanne Amanda Trangerud. Gå til den siterte teksten.
Og jeg tror det her er et felt hvor man kan gjøre endringer som faktisk vil kunne påvirke selvmordsstatistikken og også pasientenes behov for (gjentatt) hjelp.

Jeg har helt bevisst skrevet kommentarer i denne tråden for å støtte pasientene, ikke helsetilbudet. Og jeg synes "Flere sykehusprester i psykiatrien" i seg selv vitner om at helsetilbudet virker dårlig for mange, og at man nå bør begynne å rette søkelyset mot selve behandlingstilbudet, og dypest sett om man skal kalle det "behandling" i det hele tatt, men gjøre det med andre humane ord og midler. Innleggsforfatter viser jo nettopp  hun bryr seg og har omsorg for pasientene, selvsagt i god tro, og det er rosverdig. En flott begynnelse, men kanskje en annen problematisering. Derfor all ros til innlegget.

Bare det at pasienter blir liggende alene uten noen å snakke med er ikke ukjent, men selvsagt alarmerende. Ligger de også på dagtid, er det desto mer alarmerende, for sannsynligvis er de fysisk friske. Men i en vanskelig situasjon hvor de da nødvendigvis føler seg totalt stigmatisert, til oppbevaring, medisinert og "satt ut av spill", uten noen å snakke med. Det egentlige problemet deres har blitt til langt flere problem, og kanskje verre problem. På YouTube kan man høre nok av eksempler på pasienter som har vært innom psykiatrien, lytt til dem. Men selvsagt blir de ikke tatt alvorlig, de er da mentalt syke!

Kan en prest være til nytte for helsevesenet og pasienten, så mener jeg hvem som helst kan være det. Og da er det ikke hvor man er (innlagt på en avdeling) som betyr noe, men HVEM man samtaler med. Da mener jeg dette over hodet ikke trenger å gå verken gjennom lege eller annet helsepersonell. Dette vil selvsagt ikke fagpersonell være enig i. Og leger har sine pålegg fra myndigheten og er ikke frie på noen slags måte, de er underlagt systemet.

La meg ta et eksempel:

Jeg leste på internett for noe få år siden om en jente som var blitt mobbet hele oppveksten og skoletiden sin. Hun var totalt knekt, og sluttet å fungere, ikke rart. Til slutt ble hun tvangsinnlagt. Hun hadde ikke tillit til noen der, ikke rart etter all mobbingen. Hun ble spurt om hun hørte stemmer inni seg. Ja, hun kunne høre stemmer som sa: "Du er stygg!" eller noe i den dur. Dette var selvsagt slike ting hun husket folk hadde sagt til henne, og det kunne hun høre i sitt indre, på samme måten som man kan høre en poplåt som har gjort inntrykk, inni seg. De ordene som hadde blitt sagt om henne surret selvsagt  i tankene hennes og ble mer og mer slitsom, selvsagt på grunn av all mobbingen. Men hun fikk diagnose at hun hørte stemmer!  Og dermed også en alvorlig diagnose. Tvangsinnlagt, utestengt totalt fra omverdenen, "innesperret". Selvsagt ble dette nye og kanskje enda verre problem. Ingen forsto henne. Hun nektet til slutt å prate med fagpersonell, ble tvangslagt i remmer og kraftig medisinert. Gjentatte ganger  Dette helvete pågikk i flere år. Omsider begynte en empatisk sykepleier å se innom henne på rommet hennes. Sa bare positive ting til henne, "du er så pen", "du virker så kjekk og grei" m.m. Hun ga ikke opp, og hadde bestemt seg for å få henne i tale. Til slutt klarte hun det og vant hennes tillit. Slik fikk delte pasieneten sin historie med pleieren, som hun etter lang tid fikk mer og mer tillit til. Og fikk all mulig forståelse og empati for denne sykepleieren. For ¨gjøre en lang historie kort, så endte det med at pasienten ble totalt medisinfri og frisk igjen! Flere års helvete var slutt, og hun ble utskrevet. Hadde ikke denne pleieren vært der, er det ikke vanskelig å forestille seg at pasienten kunne blitt en potensiell selvmordskandidat. Men med enkle midler, medmenneskelighet og omsorg, som ikke kostet noe annet enn arbeidstid, så ble pasienten frisk. Sunt bondevett.

Ikke lenge etter jeg leste denne historien, kom et innslag på Dagsrevyen om både denne pleieren og pasienten, som nå var velfungerende ute i samfunnet. De hadde deltatt på en stor kongress med fagspesialister inne psykiatri. Der stilte sykepleieren opp med pasienten og fortalte denne solskinnshistorien, hvor viktig det er å kunne forstå og få tillit hos en pasient, og som endte med full frihet fra medisiner og et kurert sinn, hvor den skadeskutte fuglen ble frisk og fløy sin vei...så å si fri som fuglen! 

Media var selvsagt til stede og ville ha intervju med leger, psykologer og psykiatere! Ikke en enste stilte opp! Taust som i graven! Det var beundringsverdig at denne sykepleieren turte å stille opp, man kan lure på om hun har jobb i dag. Heldigvis var hun eksempel på at en pasient kan få hjelp! Men slike ildsjeler er ikke dagligdags  på institusjoner, forståelig nok, men bør være et eksempel til etterfølgelse! "Den enes "død", den andres brød." Det trenger ikke være slik. Ting er ikke så kompliserte som man blir lært opp til å tro. Hjerneforskningen har funnet ut svært lite om vårt sinn, og vil sannsynligvis aldri finne ut så mye, bortsett fra målbare (elektriske) impulser på ulik påvirkning. Vår evne til medmenneskelighet og empati fra livets harde skole er totalt overlegent dette. Et medmenneske i nød i denne til tider tøffe verden for noen, trenger omsorg, trøst, oppmuntring og tilrettelegging. Dette kan gis ved å vise respekt, omsorg og skape tillit. Dette er eneste farbare vei, etter mitt syn. Å øke tilgangen på hjelpere så ikke noen blir liggende alene uten å ha noen å snakke med, er ikke det egentlige problemet, selv om det kanskje også vil hjelpe. Jeg håper alle som sliter blir tatt på alvor, som medmennesker, ikke som "pasienter". 

 

Noen fysiskalske behandlere har varme hender. Jeg er sikker på med all ekspertise helsevesnet har, også kunne skape varme hjerter. Et varmt hjerte til et nedbrutt sinn. Her kan psykiatrien bidra. Tenk nytt og omsorgsfullt i det syetemet som allerede er, for systemet er nok umulig å endre. Forstatt har jeg mest tro på prakstiske tilbud, som jeg har nevnt før. LYKKE TIL! Ikke minst for de nedbrutte.

2 liker  
Kommentar #24

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Ja,

Publisert rundt 1 år siden
Jorunn Hagen. Gå til den siterte teksten.
.Det er fordi vi ikke oppfører oss slik vi burde overfor de menneskene vi har rundt oss. 

din kommentar er god! Men jeg tror dessverre det er ønsketenking, jeg tror likevel din kommentar er viktig påminning for oss alle. Men vi vet at vi alle er oss selv nok, i alle fall de fleste av oss, og mange av oss har nok med oss selv. Det er store krav til både store og små. Samfunnet har endret seg. Det er sannelig ikke greit. Men takk for din kommentar!

Kommentar #25

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Små praktsike tips til helsepersonell på psykiatriske avdelinger

Publisert rundt 1 år siden

På ethvert et hvert sykehus er det trimrom for hjertepasienter og andre. Hvorfor ikke drive morsom trim med pasientene? Jeg var selv med på slik hjertetrim, fantastisk gøy og sosialt, tilrettelagt av dyktige folk på sykehuset!

Ikke trimrom? Du verden....vær kreative...ikke minst, hva med uteareal? På vinter, hva med fine skiturer, tenne bål, spidde pølse, god kaffe og drikke, bygge snøborger og ha snøballkrig...eller bare nyte det, i solskinn, fisketurer....Fysisk forstring økre trivsel og selvbilde.

Hva med: " Vi lager alle måltider selv!" Lage frokost, middag og kvelds i fellesskap, dekke bord, pynte, tenne på stearinlys, synge en godmorgensang eller takk for mat-sang, kanskje litt fin bakgrunnsmusikk. Gjøre ting sammen! Få aktivitet og hygge! Har ikke plass til alle på et kjøkken? Blir så mye rot og søl? Hvem skal ha ansvaret? Og hva med kokken vår? La ham lede og lære dem...ta ikke jobben fra ham! Har ikke kokk? Får levert ferdigmat. Ok, men noe skal vel gjøres med den også? Skygge unna? Bruk de muligheter dere har, la ikke det fysiske sette hindringer...vær som barn i oppfinnsomhet! Det er godt å både kjenne kroppen begynner å virke, å gjøre ting sammen, å glemme seg selv....det trenger ikke koste noe! 

Hva med litt vedlikeholdsarbeid...luke i bed, slå plener, kanskje litt maling her og der. Vanskelig? Kan ikke ta jobben fra det kommunalt ansatte park- og vaktmestervesnet….la dem være med da og rettlede de som skal hjelpe....trenger vel ikke avsette dem og skape store problemer! La pasientene få møte "vanlige folk" også. 

Hva med ressurser pasientene har? Kan de benyttes?

Å nei! Dette krever planlegging og godkjenning av ledelse! Dette tar nuven fra oss? Tull! Begynn i det små...la ting utvikle seg litt etter litt av seg selv...snakk med hverandre.. ta litt initiativ...ikke store forventninger...begynn i det små. Fyll dagene med noe morsomt som ikke krever noe av personalet, bare igangsetting av "pasienter"...det er nok av muligheter! Hvordan ville du slev ha hatt det?

Bare noen impulsive tanker...vær ikke redd for å tenke nytt! Begynn i det små...det er ikke farlig...kanskje det til og med blir gøy og hjelper! 

Tør ikke? Hva med oss pleiere? Skal vi miste jobbene og bli overflødige? Nei, dere er vel minst like viktige som før? Endre fokus! Se viktigheten av at dere er der for alle og hver enkelt! Kanskje resultatene vil bli bedre og følelsen av å være til hjelp og nytte øker? Og trivsel?

Farlig? Du vet det ikke før du har prøvd det! Ut av komfortsona?

Begynn i det små...og det må da også være lov å feile? 

 

Naivt? Ja....hva tror du? Den som intet vover, intet vinner? Er det ikke nok alvor, gravalvor, fagprat, rapporter m.m? Sikker på at bedringen blir SYNLIGE så ingen rapport trenger å skrives, i og for seg. 

 

2 liker  
Kommentar #26

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Se på gamlehjem som skaper trivsel

Publisert rundt 1 år siden

Hvordan?

Ja, noen har fått egen butikk hvor klientellet kan handle.

Noen har gitt liv til et glass eller to med vin når de selv måtte ønske.

Noen har begynt å ta med de eldre ut på gåturer. Så til og med eldre som gikk med gåstoler. Etter jevnlige turer og "trimming" var det til og med noen som begynte å sykle!

Mat var satt frem hele dagen så de som fikk lyst eller hadde behov kunne forsyne seg selv. 

Osv...

Resultat?

Trivsel, friskere sinn og kropp, slutt på medisiner, ingen "satt og hang", bedre livskvalitet!

Er det så vanskelig å være menneske da? Hvor er menneskeverdet?


Jeg gnåler på mitt...nå skal jeg holde kjeft! Sender ballen over til helsevesenet! 

Og til byråkrater...dere må snart våkne!

2 liker  
Kommentar #27

Magrethe Rud

8 innlegg  31 kommentarer

Gode tiltak trenger ikke koste mye!

Publisert rundt 1 år siden
Åge Kvangarsnes. Gå til den siterte teksten.
Men med enkle midler, medmenneskelighet og omsorg, som ikke kostet noe annet enn arbeidstid, så ble pasienten frisk. Sunt bondevett.

Veldig godt innlegg - og en utrolig viktig historie, som nok (dersom den var blitt tatt på alvor) kunne ha revolusjonert store deler av psykiatrien. 

Tenk så mye penger som brukes på utvikling og testing av legemidler... og ulike studier, for ikke snakke om "brannslukking" (f.eks. medisinsk eller kirurgisk behandling av pasienter som har skadet seg fordi de har gått for lenge uten nødvendig og god hjelp). 

Noe av det mest spesielle med eksempelet du nevner, er at det er gratis!

Det finnes allerede mange menneskelige ressurser i psykiatrien. Tenk om disse kunne gjort de samme "enkle" grepene som denne sykepleieren!

(Kanskje må det en del opplysningsarbeid og kursing til før man får snudd den kulturen som finnes en del steder i offentlig psykiatri, men i så fall er det jo verd det. Det viser tydelig det eksempelet du nevner!)

3 liker  
Kommentar #28

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

"FRISK UTEN MEDISINER!" (NRK)

Publisert rundt 1 år siden
Magrethe Rud. Gå til den siterte teksten.

Tenk så mye penger som brukes på utvikling og testing av legemidler... og ulike studier, for ikke snakke om "brannslukking" (f.eks. medisinsk eller kirurgisk behandling av pasienter som har skadet seg fordi de har gått for lenge uten nødvendig og god hjelp). 

Noe av det mest spesielle med eksempelet du nevner, er at det er gratis!

Hei! 

Og takk for kommentar! Helt enig med deg!

Satt akkurat og tenkte på dette innlegget da jeg så du hadde skrevet en kommentar. 

På NRK har det nå gått to tv-programmer som heter "Frisk uten medisiner". Vi følger en engelsk lege som er helt fortvilt over alle medisinene som skrives ut av leger, og som mener at man blir sykere av medisiner og som tar livet av tusener av mennesker, som egentlige ikke har vært syke, men fått medisiner for de kunne bli syke! HELT UTTROLG! Men IKKE ukjent for den som har hørt dette før!  Bare ta en titt i brukerveiledningen som ligger i hver medisinske og les alle alvorlige bivirkninger man kan få (jeg har selv vært fått noen av disse grunnet hjertemedisiner)

 Og egentlig er det legemiddelindustrien som står bak, slik du skriver, det konkluderer også denne legen i programmet med.

For at ikke min kommentar skal bli for lang nå, så skal jeg bare nevne litt fra programmet angående psykiske lidelser (men kommer til å skrive flere kommentarer angående programmet):

Legen i programmet tok for seg den testen/manualen som brukes for å slå fast om en pasient har depresjon eller psykisk lidelse; en test som brukes av  alle leger/psykologer/psykiatere. Denne legen svarte selv på alle spørsmålene i testen, Svarene ha ga viste at han hadde depresjon, noe han over hodet ikke hadde, sa han. Det oppsiktsvekkende med denne testen, sa han, var at den ikke inneholdt et eneste positivt spørsmål! Skremmende! Men ikke overraskenes. Dermed kan de aller fleste få en diagnose, selv alle friske også, hvis de bare tar testen!

Det viser seg da at friske pasienter som får diagnose og kommer innenfor helse"systemet", blir foret med antidepressiva (les narkotika) som gjør dem langt sykere etter lang tids bruk, og avhengige (like avhengige som av morfin og heroin, gjelder også de fleste smertestillende). Har da noen muskelsmerter, slås det med en gang fast av leger at det er PSYKOsomatisk! At det har med PSYKEN å gjøre, dermed skårer man på en slik test, får diagnose og medisinert!

På det legesenteret hvor legen var ansatt, fikk alle legene en gratis lunsj i uken, betalt av legemiddelfirmaer. Det viste seg at etter hver slik lunsj, økte utskriving av medisiner betraktelig!

Denne legen får folk som har gått på medisiner (all slags medisiner, også for sukkersyke, blodtrykk, kolestrol (statiner)) i årevis til å slutte og tilbyr dem alternativ behandling, det vil si litt fysisk aktivitet (som er gratis!) i stedet. Da viser det seg at alle høye verdier på sukkerinnhold  i blodet, kolestrol, blodtrykk m.m. får ned og blir normale! Det samme gjelder depresjon, den forsvinner! Av seg selv! For kroppen har nemlig evne til å kurere seg selv, men den kan ikke kurere et inntak av store doser av kjemikalier foreskrevet av leger! I dag tar 10 % alle pensjonister i Norge 16 ulike tabbeletter  daglig! Uten at det hjelper! De blir bare sykere! Og antall unge med psykiske lidelser bare øker i skremmende fart! Kanskje ikke rart når de testene som brukes på dem ikke kan gi noe annet resultat enn at man har en psykisk lidelse?

Det er greit at leger og fagpersonell i helsevesenet har en fagutdanning og tror på den, ikke så rart det. Men det er også lov å være KRITISK til det man har lært, være litt analytisk når man ser at knapt noe hjelper, slik denne legen er et utmerket eksempel på. Hvis ikke kan man ende opp med å diskutere om man trenger prester eller ikke i psykiatrien....imens får mange pasienter alvorlige bivirkninger av medisiner, og mange dør av dem!

Nå må både helsepersonell, og vi brukere snart våkne. Tiden for orakelet i Delpi er over! Eventyr trodde jeg på da jeg var liten, ikke etter jeg ble voksen.

Jeg anbefaler alle å se de 2 programmene, det er bare å logge seg inn på NRK.no.

(sikkert skrivefeil her, går litt fort i svingene for en gammel mann som bare bruker 2 finger til å taste med, men dere forstår sikker likevel, gidder ikke korrekturlese, selv om jeg ser elendigheten etterpå, spiller ingen rolle, kanskje noen får seg en god latter, hva er bedre enn det? )

BLI FRISK UTEN MEDISINER!


1 liker  
Kommentar #29

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

NB! TA IKKE LEGENE; HELSEPERSONELL OG SYTEMET!

Publisert rundt 1 år siden

De gjør alle det de er opplært til!

Bruk dem heller til å spre opplysning og få til endring, de sitter med store ressurser til å klare det! Fortell dem det! Gi dem støtte og oppmuntring, kritikk og sure oppstøt setter dem bare i forsvar, det er en helt  menneskelig reaksjon!

1 liker  
Kommentar #30

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

KROPPEN HAR EVNE TIL Å LEGE SEG SELV, MEN IKKE TIL Å KJEMPE MOT ALLE KJEMIKALIENE I MEDIDINENE, DEN ER IKKE SKAPT FOR DET!

Publisert rundt 1 år siden

Jeg har hørt mange i helsevesenet si at de kjenner leger som ikke hadde tatt mange typer medisiner selv. De vet nok om det, men de har også et press fra både stat og samfunn om å få pasienter hurtig i jobb igjen, da blir piller den raske løsningen, og presset og forventningen dermed oppfylt. Vi må forstå legene også, vi hadde sikkert gjort det samme hvis vi var i deres situasjon. Politikere må også på banen, Milliarder av kroner blir sløst bort, ja, til og med brukt til å gjøre folk sykere...det var vel aldri hensikten.

Kommentar #31

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Hvorfor ikke få et HELSETILSYN a la MATTILSYNET?

Publisert rundt 1 år siden

Er ikke vi mennesker like viktige som mat?  Som dyr? Som plast? Som miljø og klima, som det brukes milliarder av kroner på? Hva skal vi med renere mat, miljø og klima hvis vi mennesker bare gjøres sykere av medisiner, også "psykisk"? 

1 liker  
Kommentar #32

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

0 innlegg  231 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Åge Kvangarsnes. Gå til den siterte teksten.
Hun ble spurt om hun hørte stemmer inni seg. Ja, hun kunne høre stemmer som sa: "Du er stygg!" eller noe i den dur. Dette var selvsagt slike ting hun husket folk hadde sagt til henne, og det kunne hun høre i sitt indre, på samme måten som man kan høre en poplåt som har gjort inntrykk, inni seg. De ordene som hadde blitt sagt om henne surret selvsagt  i tankene hennes og ble mer og mer slitsom, selvsagt på grunn av all mobbingen. Men hun fikk diagnose at hun hørte stemmer!  Og dermed også en alvorlig diagnose.

Uten å ha lydopptak av samtalene og utskrift av pasientjournalen kan vi faktisk ikke vite om det var nøyaktig dette som skjedde i pasientens møte med helsevesenet.

Har det skjedd, er det feilbehandling, og feilbehandling bør ikke trekkes inn i en generell kritikk av det som regnes som "god medisinsk praksis". 

1 liker  
Kommentar #33

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Nei,

Publisert rundt 1 år siden
Sølve Nicolay Thobro Lauvås. Gå til den siterte teksten.
Uten å ha lydopptak av samtalene og utskrift av pasientjournalen kan vi faktisk ikke vite om det var nøyaktig dette som skjedde i pasientens møte med helsevesenet.

spesielt ikke om man ikke tror pasienters egne opplevelser er troverdige.

Kommentar #34

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

0 innlegg  231 kommentarer

Riktig

Publisert rundt 1 år siden

Opplevd virkelighet samsvarer ikke alltid med faktiske hendelser, det er jo en del av problemstillingen spesielt for denne pasientgruppen. Pasienter kan huske feil, spesielt i stressende situasjoner, og/eller behandlere kan gjøre feil. Begge deler vil bli avdekket ved dokumentasjon i form av lyd- eller videoopptak.

1 liker  
Kommentar #35

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Sølve Nicolay Thobro Lauvås. Gå til den siterte teksten.
Opplevd virkelighet samsvarer ikke alltid med faktiske hendelser

En slik uttalelse har du ingen vitenskapelig dokumentasjon på er et allmenngyldig prinsipp. Selv ikke en psykose kan psykiatrien definere eller dokumentere vitenskapelig. "Forsvarlig medisinsk behandling" er et svært relativt uttrykk.

Kommentar #36

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

0 innlegg  231 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Åge Kvangarsnes. Gå til den siterte teksten.
En slik uttalelse har du ingen vitenskapelig dokumentasjon på er et allmenngyldig prinsipp.

Det har jeg heller aldri hevdet, så hva er poenget ditt her?

1 liker  
Kommentar #37

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Sølve Nicolay Thobro Lauvås. Gå til den siterte teksten.
Begge deler vil bli avdekket ved dokumentasjon i form av lyd- eller videoopptak.

Hvis poenget ditt var om denne pasienten i sitt første møte med helsevesenet fikk en diagnose eller ikke, så er jo saken grei, da kan jo lyd- og filmopptak avdekke om det var virkeligheten.  Men så langt kan jeg ikke etter dine uttalelser se at bare det var poenget. Det er poenget mitt.

2 liker  
Kommentar #38

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

0 innlegg  231 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

I dette tilfellet (og lignende saker jeg kjenner til) er spørsmålet om riktig diagnose er satt. Det er standardiserte spørsmål som stilles i utredningsverktøyene, men det kan noen ganger skje at den/de som utreder pasienten ikke følger den oppsatte malen, f.eks. ved å omformulere spørsmålene, lar være å stille kontrollspørsmål som skal avdekke om pasienten har forstått spørsmålene riktig, eller ignorerer komparentopplysninger om faktiske forhold rundt pasienten. Dette er feilbehandling, og skal følges opp av pasientombudet og NPE.

Noen pasienter velger selv å svare villedende eller mangelfullt på utredningsspørsmålene. Det kan selvfølgelig være en del av lidelsen de skal behandles for, men behandleren må uansett forholde seg til pasientens utsagn og handlinger og gjøre sine vurderinger ut fra det.

Et annet spørsmål er om verktøyene for utredning og diagnostisering til enhver tid er gode nok, og om subjektivt opplevd bedring alltid er det beste kritieriet for å vurdere om behandlingen er hensiktsmessig. Bl.a. har psykologisk salong tatt for seg temaet: https://soundcloud.com/psykologisk-salong

Kommentar #39

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Jeg tviler ikke på at "psykologisk salong" har tatt for seg temaet. Det er også fullt legitimt og redelig  å ha meninger om noe man tror på. Jeg tilhører dem som ikke tror i denne saken. 

Kommentar #40

Sølve Nicolay Thobro Lauvås

0 innlegg  231 kommentarer

Her er et par referanser til,

Publisert rundt 1 år siden

bare for å gjøre "begrepsforvirringen" komplett:

Webpsykologen.no om illusjoner, vrangforestillinger og psykoser - https://www.webpsykologen.no/artikler/illusjoner-vrangforestillinger-psykose/

Danieljoachim.org om Bulverisme - psykologisering uten grenser - http://www.danieljoachim.org/2016/01/bulverisme-psykologisering-uten-grenser/


1 liker  
Kommentar #41

Åge Kvangarsnes

12 innlegg  1957 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Vil man holde diskursen levende for diskursens skyld, så er det bare å lese referansene, slik jeg forstår det. Med det avslutter jeg mine kommentarer i denne omgang.

1 liker  
Kommentar #42

Hanne Amanda Trangerud

6 innlegg  7 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Sølve Nicolay Thobro Lauvås. Gå til den siterte teksten.
den/de som utreder pasienten ikke følger den oppsatte malen, f.eks. ved å omformulere spørsmålene, lar være å stille kontrollspørsmål som skal avdekke om pasienten har forstått spørsmålene riktig, eller ignorerer komparentopplysninger om faktiske forhold rundt pasienten. Dette er feilbehandling, og skal følges opp av pasientombudet og NPE.

Jeg tror man hadde kommet langt ift forebygging og god helsehjelp dersom behandlere i offentlig psykiatri hadde fulgt opp slike ting.

1 liker  
Kommentar #43

Lars Olle Engaas

4 innlegg  36 kommentarer

Ubarmhjertig psykiatri

Publisert rundt 1 år siden

Psykiatere har ingen ting på en psykiatrisk institusjon å gjøre. De skulle aldri vært der med pillepsykiatrien, tvangsmedisinering og beltelegging. Ansatte burde være filosofer, prester og bestemødre med varme hender. I tillegg også tidligere "pasienter". 

På en psykiatrisk institusjon i Oslo så jeg ei jente på 16 år lå på knærne på gulvet med Bibelen i sin seng og leste så mye i den i flere uker at hun fikk store gnagsår på knærne sine. Ingen gadd en gang å stelle sårene hennes eller snakke med henne. Da kunne det vært bra å ha en prest der.

Av og til er det enkelte barmhjertige samaritanere i et ubarmhjertig psykiatrisk system, men synd at det er så personavhengig.  


Mest leste siste måned

KRIK - NYE spilleregler
av
Trond Andreassen
13 dager siden / 1328 visninger
Jeg lever ikke lenger selv
av
Merete Thomassen
15 dager siden / 1283 visninger
170 år med misforståelser
av
Joanna Bjerga
rundt 1 måned siden / 887 visninger
Ingen Disco på Roser
av
Øyvind Hadland
27 dager siden / 856 visninger
Stjernedialektar
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
15 dager siden / 816 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere