Politisk bruk av forskning

«Forskning sier», «forskning viser», «forskning tyder på» ... I politiske debatter er få vendinger mer slagkraftig enn slike henvisninger til forskningen.

Og godt er det, kan vi si. For det betyr at vi faktisk tillegger den frie, sannhetssøkende forskningen stor autoritet. Vi bøyer oss for dens innsikter, selv om vi ikke alltid liker det den oppdager. I alle fall i teorien.

LES OGSÅ: Politikere stryker det som ikke passer

For forskningen er også ofte usikker. Den er på en måte alltid underveis, klar til å bli motsagt av neste forskningsprosjekt. For utålmodige sjeler som søker bekreftelse på det de allerede vet, kan forskernes nyanseringer og forbehold iblant være frustrerende. Det er en fare, ikke minst for oss som arbeider med journalistikk og leter etter vinklinger og problemstillinger som engasjerer.

At forskningen er usikker og kan peke i forskjellige retninger, gir desto større grunn til å bruke den med aktsomhet – og med samme holdning som forskerne selv: ikke på søken etter enkle retoriske seire, men etter kunnskap. I gårsdagens avis uttalte Prio-forsker Jørgen Carling: «Vi forskere må innse at vi er brikker i et politisk spill». Anledningen var at Carling skal lede et større internasjonalt forskningsprosjekt om migrasjon – et av forskningsområdene som er særlig utsatt for bruk og misbruk, fordi temaet reiser så sterke følelser og er blitt såpass politisk viktig for mange.

LES OGSÅ: Religionsforsker: 'Akademia kan lære av oss'

Dermed kan både innvandringsskeptikere og innvandringsliberale stå i fare for å vektlegge den delen av forskningen som tjener deres sak – og ignorere forskningen som skaper problemer for deres argumenter. Dette er kjent som «cherry picking», og fenomenet er like gammelt som Metusalem. Vi mennesker er tilbøyelige til å lukke øynene for det som ikke harmonerer med vår oppfatning av virkeligheten.

Kanskje er det noe med den politiske debatten slik den utvikler seg, som gjør det stadig vanskeligere å innrømme motparten et poeng. Da TV-debattene gikk på svart-hvitt var de kanskje kjedeligere, men de viste i alle fall politikere med en beundringsverdig evne til å lytte. Debatten liknet faktisk en samtale. Om politikken reduseres til slagord for eget parti, framfor meningsbrytning, hives sannheten fort ut av vinduet om den ikke passer. Da får forskningen en instrumentell, kortvarig funksjon. I lengden taper vi alle på det.

Trykket i Vårt Land 6. september 2018.