Kommentar

Hatets umulighet

Folk som hadde satset livet på å slåss mot nazismen, kom ut med overbevisningen om at hat er umulig å bygge et samfunn på. Hva ville de sagt til at både nazismen og hatet er på vei tilbake?


Nazistene marsjerer i gatene i Tyskland. Vi har sett dem også i Norge, og i Sverige stiller de til valg. På Facebook og Twitter får jeg daglig meldinger som viser en mistro og et hat som skremmer meg.
Hva ville Olav Brennhovd sagt til dette? har jeg spurt meg selv de siste ukene. Jeg har nettopp lest om igjen den boken jeg skrev om min svigerfar for fem år siden. Boken skal nå oversettes til tysk, derfor dette gjensynet.

Hatets profeter. Da jeg begynte å skrive på boken, hadde jeg tilbrakt en drøy måned ansikt til ansikt med Anders Behring Breivik i rettssalen i Oslo. De ideene svigerfar hadde vært villig til å ofre livet for å bekjempe, var likevel ikke nedkjempet og glemt for alltid. Her ble de på nytt levendegjort midt foran øynene mine.
Derfor hadde jeg en sterk opplevelse av at boken ble til akkurat i rette tid. Den hadde ligget helt siden krigen og ventet på at det skulle bli bruk for den. Både idéene Olav Brennhovd kjempet mot, og midlene han ville kjempe med, trenger vi å bevisstgjøres, tenkte jeg.
På de fem årene som er gått, er denne overbevisningen blitt bare sterkere. Hatets profeter blir igjen lyttet til. Desto mer trenger vi motstemmene som taler ut fra erfaring av å se ondskapen i hvitøyet.

Kamp mot hat. Presten Olav Brennhovd var aktiv motstandsmann, blant annet sentral i å organisere læreropprøret mot nazismen. I 1943 ble han avslørt av en forræder da han sendte en gruppe jøder til Sverige. Han ble torturert i flere måneder, og det lå lenge an til at han ville bli dødsdømt. I stedet ble han sendt til fangenskap i Tyskland. Der kom han til å sitte sammen med tyskere som måtte betale dyrt for sin motstand mot Hitler.
Tilbake i Norge skrev han i 1945 en artikkel med tittelen «Jeg kan ikke hate». Det er et glødende kampskrift mot at krigens redsler og forbrytelser skal møtes med uforsonlighet og hat.

Ikke lettvint. «Hat bygger ikke opp. Hat skaper ikke. En hatefyllt sjel har ikke noe å gi verden. For mange av oss i fengselet var kampen mot hatet en kamp for livet. Vi visste at dersom hatet ble dominerende i våre hjerter, ville den indre ødeleggelse begynne og en dag ville det bli vår ruin. Hatets frukt er mistro, onde forventninger og til slutt krig. Bare kjærlighet kan bygge en ny verden», skrev han.
«Ikke hat, men kjærlighet». Dette var slagordet vi klamret oss til under det første sjokket fra Utøya. Vi hadde sett hatet i aksjon, og nektet å la oss oppsluke av det. Etter hvert har det bredt seg en følelse av at dette var for naivt.
Men for Olav Brennhovd var dette ikke lettvinte ord. Han hadde blitt torturert så hardt at han forsøkte å unnslippe med en giftpille, og var skuffet da det ikke lyktes. Han hadde hver uke hørt falløksen ramme nakkene til de dødsdømte i etasjen under. Han visste hva hatet kunne utrette. Derfor ville han ikke fanges av det. Han ville bygge en ny verden på ruinene av den gamle, og den skulle bygge på forsoning. Han trodde konflikt måtte møtes med brubygging, ikke med polarisering.

Vender tilbake. Det første han gjorde da han kom tilbake med de hvite bussene i 1945, var å skrive en artikkel i Morgenbladet om at vi måtte gi tyskerne en sjanse, ikke fordømme dem. Dernest gikk han ut mot utfrysningen av landssvikerne. Han var ikke mot den juridiske prosessen, de fortjente sin straff. Men de skulle behandles som medmennesker.
I 1946 dro han til Tyskland for å være sjelesørger for tyske soldater, som nå satt som fanger i de samme leirene der han hadde sittet. Deretter startet han et studenthjem der tyske studenter bodde sammen med studenter fra landene tyskerne hadde gått til krig mot.
«Jeg tror vi kommer til å se både nazismen og anti-semittismen vende tilbake», skrev han i 1956. I stedet for den åndelige oppvåkningen han og andre i fangeleirene hadde trodd krigen skulle bringe, hadde tom materialisme tatt over. Tyskland hadde ikke søkt innover til sine åndelige røtter, til sin indre storhet, men vendt seg mot ytre makt og storhet. Snart ville sterke menn igjen bli etterspurt, spådde han.

Jordsmonnet. Jeg lurer på hva han ville sagt i dag. Ville han vært forferdet over at han var sannspådd? Eller ville han sagt at dette har dere åpnet opp for? Nazismen kommer ikke fra et tomrom, den har fått et jordsmonn å vokse i. Den svarte planten er godt synlig, men er vi like bevisst hva som gir grobunn for slike idéer?
Det finnes ideer vi skal bekjempe. De som vil bruke vold og spre frykt skal konfronteres. Men vi skal ikke hate mennesker, og vi skal ikke være med på å bygge opp frykt og mistro. Dette var erkjennelsen som vokste fram av møtet med ondskapen for Olav Brennhovd, og mange med ham.
Tidene hardner til. Da kjenner jeg at vi trenger erfaringene til de som har møtt dette før.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar