Borger av to riker

Torsdag skrev Vårt Lands Ane Bamle Tjellaug om den nye TV-serien Ex on the Beach. Programmet handler i korte trekk om at veltrente, lettkledde unge mennesker plasseres på en solfylt strand, gis alkohol og forventes å gjøre noe pikant.

Deltakerne synes å være plukket ut spesielt for sitt utseende, ekshibisjonisme, lave impulskontroll og flytende intimgrenser. I tillegg sender TV-kanalen inn deltakernes eks-kjærester, slik at det kan oppstå mest mulig sex, drama og sjalusi.

Infamt. Man trenger jo ikke være kristen bestemor for å ryste på sitt indre moralske hode over slikt. For det er infamt av Dplay og FEM å lage en slik serie. Selv uten kamera til stede er det jo psykopatisk atferd å rigge feller for at folk skal gå i dem. Programskaperne bruker bevisst unge menneskers trang til å bli sett for å få dem til å gjøre ukloke ting som for alltid vil hefte ved dem.

Mørkemann. Men hva skal man si? En del av programkonseptet er nettopp at folk som meg skal synes det er uhyrlig, kanskje til og med så uhyrlig at vi bare må se det med egne øyne. Ved å bedrive moralsk fordømmelse danser jeg derfor en nøye koreografert dans.

I tillegg gjør jeg meg selv til mørkemann. Enhver offentlig stemme som assosieres med kristendom har et mørkemannsstempel konstant dinglende over hodet, klart til hogg. Vi bærer på en arv av kvinnediskriminering, stygg abortdebatt, anti-homo-retorikk og en generell bakstreversk, gledesløs aura.

Det en sekulær stemme kan si uten å sage av egen grein, om barns skjermtid eller skilsmisse, det kan verken partileder Hareide eller biskop Nordhaug ytre uten å bli ignorert, stille latterliggjort eller fordømt tilbake. Dette fører til en kristelig selvsensur som ofte er sunn, men noen ganger oppleves som unnfallenhet og feighet - også sett fra perspektivet til den som snakker.

Kulturkristendom. Jeg tenker ofte fint om kulturen vår. Vi har et nokså velfungerende demokrati, et godt offentlig ordskifte, et gnistrende teaterliv og eksepsjonelt gode forfattere.

Jeg synes til og med at kulturkristendom er et godt modus å være i: At kirka skal spille på lag med og bekrefte alt det gode vi har, bruke det i kirkerommet, åpne for det, og ikke frykte det menneskelige. Heller omfavne det. For intet menneskelig er den inkarnerte Gud fremmed.

En fremmed i verden. Samtidig får jeg aldri en så sterk følelse av å være borger av et annet rike som når jeg setter meg ned og ser på helekulturen. Altså, ikke den som skjer inne på Nationaltheatret, men den som skjer rett utenfor, noen timer seinere. Ikke bare P2, men hele rekka av elendige radiokanaler vi har.

Å lese om Ex on the Beach eller bevitne fylleslag i Oslos gater får meg til å tenke på Johannes-evangeliets ord om å være i verden, men ikke av verden.

Jeg føler meg som en fremmed overfor deler av kulturen vår, overfor verden. Og jeg regner egentlig med at de fleste andre, kristne eller ei, gjør det samme. For det er vel få blant oss som med hånda på hjertet kan si at vi ønsker for våre barn at de en dag får oppleve å stå gråtende i Rosenkrantzgate med opprevet strømpebukse og stjålet veske? At vi håper barna får være med i Ex on the Beach?

Flerkulturelt. Vi velger alle umerkelig. Vi velger i vår egen kultur, velger hva vi kjenner tilhørighet til og speiling i, hva vi anser som godt. Og så kaller vi utvalget vårt for norsk kultur og norske verdier, hyller det og glemmer resten.

Men for en som også er borger av et annet rike - om det er gudsriket eller foreldrenes hjemland - oppleves det utvalget som et valg mellom kulturer, og ikke i kulturer. Slik bærer flere av oss enn de opplagte på erfaringer av å være flerkulturelle, av å forholde oss til flere normbærere, av å vurdere, ta avstand, tilslutte oss.

Disse valgene er med nødvendighet valg som angår vårt innerste. For kulturen bor ikke bare i gatene, på skjermene og i teatrene, den bor også i oss selv, i språket vårt og i impulsene våre. Vi blir til på det sted og til den tid vi lever, og derfor er kulturen ikke noe rent eksternt, men en viktig del av vår identitet.

Forsøpling. Og derfor er det egentlig ikke moralsk forargelse som bør strømme over FEMs strender og det livet som foregår der. Det finnes tross alt verre umoral i verden enn sex og botox. Heller handler min hoderysten om identitet og om tilhørighet i min egen kultur. Ex on the Beach er ikke først og fremst forsøpling av moralen - det er forsøpling av en sårt tiltrengt felleskultur.

Det er dypt fremmedgjørende i en tid der vi trenger å være venner.

 Publisert i Vårt Land 04.09.18