Trenger vi en ekteskapslov?

Den politiske debatten om ekteskapsloven handler verken om teologi eller hvorvidt man aksepterer homofile samliv.

Vi har en egen lov om ekteskapet fordi ekteskapet er en verdslig ordning med allmenn begrunnelse.

Ekteskapet er i sin natur en ekskluderende institusjon - i den forstand  at den ikke gjelder alle. Det er mange måter ulike bofelleskap og mange ulike familieformer, slik det alltid har vært. Det gir derfor ingen mening å snakke om «likebehandling» og «eksludering av kjærlighet» i diskusjon om ekteskapet.

Poenget med ekteskapsloven er nettopp at staten velger ut bestemte familieformer som får en særlig status.

Ekteskapet har i århundrer i mange kulturer vært knyttet til den samme konstellasjonen som kan reprodusere menneskeheten. Mor er der når barnet blir født. Men hvor er far?

Staten oppnår gjennom ekteskapet at de to som setter et lite hjelpeløst og sårbart barn til verden er forpliktet sammen. At dette fra et samfunnsperspektiv er klokt og ryddig, er det vanskelig å argumentere mot. Enten man bruker et moralsk eller funksjonalistisk perspektiv er det lett å se at dette er hensiktsmessig.

Ekteskapet er mer enn «å feire kjærligheten». Ekteskapet er også knyttet til barns rettigheter og oppvekstvilkår. Et tydelig uttrykk for det så vi gjennom behandlingen av ny felles ekteskapslov i 2008.

Den rød-grønne regjeringen la til grunn at når likekjønnede par fikk tilgang til ekteskap, fikk det konsekvenser for lov om barn og foreldreskap, adopsjonsloven og lovgivningen om assistert befruktning.

At spørsmålet om ekteskapet også handler om barn og foreldreskap er altså ikke en verdikonservativ posisjon. Alle partiene på Stortinget la det til grunn, men trakk ulike konklusjoner av denne erkjennelsen.

Denne forståelsen har lange tradisjoner og har gått igjen i lovverket om barn og foreldreskap i uminnelige tider.

Derfor er det heller ikke overraskende at endringer i synet på ekteskapet endrer vår forståelse av barn, familie og foreldreskap over tid. Er det en tilfeldighet når det etter at ny ekteskapslov ble vedtatt i løpet av få år har skjedd radikale endringer i politikernes oppfatning av foreldreskapet? AP og Venstre åpner for at barn kan ha tre eller fire juridiske foreldre. Stortinget har nylig gitt klarsignal for at alle kvinner skal ha rett til assistert befruktning, og støtten til surrogati har økt.

Simen Bondevik tar konsekvensen av denne sammenhengen i sitt innlegg (VL 1.9) og ser ut til å være enig i den felles ekteskapsloven både hva gjelder adgangen til å gifte seg og endringen i lovverket om barn og foreldreskap.

Det er vanskelig å tenke seg at KrF på tvers av århundrers tenkning om ekteskap og foreldreskap skulle endre syn på ekteskapet, uten at det også vil påvirke synet på foreldreskapet og barnets rett til å «kjenne sine foreldre og få omsorg fra dem» som det heter i FNs barnekonvensjon.

I Kjell Ingolf Ropstads innlegg ser man nettopp denne begrunnelsen og man kan et øyeblikk ane en smule stolthet. Vi tåler enda mer av det fra partiets ledelse. Det hadde kanskje styrket tilliten i utfordrende tider.

Dersom man opphever forståelsen av ekteskapet som en institusjon for kvinne og mann er det derfor vanskelig å argumentere prinsipielt for hvorfor denne spesielle statusen skal forbeholdes det monogame parforholdet.

Dersom man ikke ønsker å ekskludere samlivsformer fra ekteskapet uten å ha rasjonelle argumenter er det altså ikke det klassiske ekteskapet man bør argumentere mot. Det er den felles ekteskapsloven som skaper en slik diskriminering, slik også Inge Lønning på glitrende vis tydeliggjorde i sine innlegg under Stortingets behandling.

Det er derfor tilhengerne av felles ekteskapslov som nå har bevisbyrden og må svare på hvorfor de ekskluderer andre famlieformer.

Dette har FRI forstått. Organisasjonen som var den kanskje viktigste drivkraften bak felles ekteskapslov har allerede skiftet standpunkt, og vil likestille alle familieformer inkludert polygami. Ekteskapet har ikke lenger noen plass i deres plattform.

Blant ungdomspartiene som er for felles ekteskapslov har man nå begynt å stille spørsmål med hva som er poenget med en ekteskapslov. Saken om felles ekteskapslov er definitivt avgjort.

Men i lys av både FRI, og AP og Venstre sine partiprogrammer, er ekteskapsdebatten ikke over. Det vil stilles nye spørsmål. Når ekteskapet ikke lenger er koplet til det biologiske foreldreskapet, hvordan kan vi da forsvare å gi en spesiell status til monogame par?

Det viser seg at KrF fikk rett i 2008. Det gikk bare litt raskere enn mange av oss hadde trodd.

I disse nye debattene vil felles ekteskapslov være et mellomstandpunkt som vanskelig lar seg forsvare prinsipielt. Det vil bli tydelig at både KrF og FRI har langt mer prinsippielle posisjoner som står seg i de interessante diskusjonene om ekteskap, foreldreskap og barn i årene som kommer.

Det er også en misforståelse at saker som er avgjort i Stortinget bør fjernes fra partiets program. Om vi hadde endret ideologi og prinsipielle syn i partiprogrammet fordi andre partier står for noe annet, så hadde vi også avskaffet både partipgrogrammet og vår egen eksistensberettigelse. Programmet viser vår politikk. De strategiske vurderingene av sekundære løsninger og hva det er tjenlig å fremme forslag om, gjøres i den politiske hverdagen i Stortinget.

Hvor kommer så de teologiske argumentene inn? Ekteskapet mellom mann og kvinne er en rasjonell og velprøvd ordning for å sikre barns rettigheter og oppveksvilkår. Hvorfor snakker så mange om å skille mellom teologi og politikk i debatten om KrFs syn på ekteskapet?

Derfor ser vi også nå i sosiale medier at mange kristne som selv har kommet til at de må skifte teologisk ståsted i synet på homofilt samliv, tar til orde for at KrF må endre sitt ekteskapssyn. Dette er uttrykk for sterk vilje til å anerkjenne sine medmennesker, men i iveren kaster man seg lett inn i kampen på feil arena.

Ekteskapsloven har ingenting med teologiske syn på homofilt samliv å gjøre. Overraskende nok ser det også ut til at Vårt Land i sin leder 31.8 ser på ekteskapet som en ordning først og fremst begrunnet i teologi.

Den kommunikative utfordringen består i at lobbykampanjen bak felles ekteskapslov lyktes med å etablere den nye loven som selve testen på om du er et godt og tolerant menneske som vil andre vel. Vi kan av taktiske grunner velge å innordne oss et slikt regime med trange rammer, eller vi kan stå opp for barnas interesser og for det åpne liberale ordskiftet ved å argumentere saklig for vårt syn.

Vi kan ikke forstå de endringene som har skjedd uten å forstå at vi nå ser en sunn og etterlengtet motreaksjon mot århundrer med fortielse og diskriminering av homofile. Denne motreaksjonen har vært viktig for livskvaliteten for mange mennesker.

Politisk sporet motreaksjonen etter hvert av fordi noen kampanjestrateger valgte famlielovgivningen som verner om barns rettigheter som kamparena. Slik oppsto det paradokset at det ble en motsetning mellom voksne homofile sine rettigheter og barns rettigheter - som selvsagt er en misforståelse.

Uenighet om ekteskapsloven skiller seg ikke fra politisk uenighet på andre områder. Og da er det selvsagt plass for både mitt og Simen Bondevik sitt syn, og flere varianter. Så bestemmer flertallet hva som står i partiprogrammet. Jeg slutter meg til Simen Bondeviks avslutning av sitt innlegg: «KrF burde heie på kjærligheten og jobbe for et samfunn hvor det er plass til alle og like muligheter for alle, også de homofile.»

Synet på ekteskapet som en ordning mellom en kvinne og en mann står seg godt. Programmet står seg godt. KrF har det privilegium å slippe de opprivende diskusjoner og splittelser om homofilt samliv som mange kirker opplever.

Det holder lenge å sette barna først.