Anbud til besvær?

I reportasjer og innlegg i Vårt Land om arbeid med verneverdige kirker har anbudsreglene for offentlige anskaffelser kommet i søkelyset. Fører de noen ganger til at det må velges tilbydere som ikke holder høy nok kulturminnefaglig standard, men som ligger lavere i pris? Spørsmålet er aktuelt ikke bare for middelalderkirker i stein, som var utgangspunktet i Vårt Land, men også for andre anskaffelser der det som skal kjøpes, ikke er «hyllevare», men noe som krever en kulturminnefaglig eller kunstfaglig tilnærming. Det kan for eksempel være anskaffelse av eller restaurering av orgler, en sakstype jeg har hatt befatning med som leder av en orgelkomité.

Jon Bojer Godal har i Vårt Land 10. august pekt på kulturminneloven og reist tvil om hvorvidt arbeider på verneverdige kirker i det hele tatt må legges ut på anbud. Det spørsmålet fortjener en grundig vurdering. Men uansett hva som kommer ut av den, vil det både nå og i mange tilfeller senere være nødvendig å forholde seg til det omfattende regelverket for offentlige anskaffelser og veiledningene til det. Da er det viktig å unngå misforståelsen om at hensikten med lov og forskrift på dette området er at lavest mulig pris skal gjelde. Hensikten med regelverket er todelt. Anskaffelsen skal være best mulig tilpasset oppdragsgivers behov. Samtidig skal reglene sikre effektiv ressursbruk, åpenhet og like muligheter for konkurrerende tilbydere.

Regelverket åpner for ulike konkurranseformer som åpen eller begrenset konkurranse (prekvalifisering), og om det skal være dialog/forhandling etter anbudsfristens utløp. Jo mer kompleks en oppgave er, jo viktigere er det å velge en konkurranseform som er egnet. I mange tilfeller vil en oppdragsgiver stille opp flere kriterier for vurdering av anbudene, som pris, kvalitet, leveringstid, og vekte dem mot hverandre. Det mange ikke er klar over, er at vektingen kan være fleksibel. I stedet for å vekte kvalitet med for eksempel 50 prosent, pris 30 prosent, leveringstid 20 prosent, kan det like gjerne være: kvalitet 40-60 prosent, pris 25-35 prosent, leveringstid 15-25 prosent.

Det gir ulike kombinasjoner som oppdragsgiver kan velge mellom etter at anbudene er kommet inn (summen må selvsagt være 100 prosent). Denne fleksibiliteten kan øke muligheten for et resultat som oppdragsgiver ser seg tjent med. Både de tidligere reglene og de nye fra 2017 inneholder denne adgangen til vekting med marginer (tidligere: rammer).

Alle problemer med anbud skyldes ikke regelverket. Dersom et prosjekt helt eller delvis finansieres av et kirkelig fellesråd eller menighetsråd, vil det ofte være motstridende oppfatninger i det kirkelige miljøet om hvor mye man bør satse sammenlignet med andre viktige oppgaver. Da kan det hende at tung vekting av pris som kriterium på bekostning av kvalitet ikke kommer fra noe anbudstyranni, men fra kirken selv.

Trykket i Vårt Land 1. september 2018.