Et liberalt dilemma

Skrevet av Carl Erik Grimstad, Stortingsrepresentant og helse­politisk talsmann for Venstre, Solveig Schytz, Medlem av Venstres landsstyre og sentralstyre og Åsta Årøen, Fylkesleder i Hordaland og medlem av Venstres landsstyre

Abortloven er helt nødvendig for å sikre kvinners frihet. Samtidig er det å fjerne et foster noe annet enn andre medisinske inngrep. Vi mener dagens abortgrense på 12 uker for selvbestemt abort bør bestå, men også at nemndordningen slik den praktiseres i dag må endres.

Situasjonen i dag. 

Over 80 prosent av selvbestemte aborter i Norge skjer før uke 9. Overgangen fra kirurgisk til medikamentell abort oppleves som et fremskritt av de fleste, fordi kvinner får abort i mer skjermede omgivelser (for eksempel hjemme) og uten store prosedyrer som med kirurgiske inngrep. Aborttallene går ned. Andelen senaborter er imidlertid økende, blant annet på grunn av mer fosterdiagnostikk og kanskje også større ­sosial aksept.

Men også dagens situasjon skaper utfordringer knyttet til om kvinner skal få velge selv. Kvinner med foster som har skader og avvik, kvinner med løs tilknytning til arbeidslivet, unge gravide og gravide med psykiske eller sosiale utfordringer, opp­lever at deres selvbestemmelse­ utfordres dersom de ønsker å fortsette svangerskapet. En endring av grensen for selv­bestemt abort, kan fort bety at utsatte gravide kvinner må stå i en press-situasjon lenger.

Fosterets status. 

I Norge ­reflekterer abortlovgivningen at fosterets status endres etter som svangerskapet skrider frem. Om det er grunnlag for dette, er mye debattert. Når blir man et menneske? Når er et barn levedyktig utenfor mors liv og hvem definerer det? Hvem skal avgjøre det? Legen? Foreldrene? Politikerne? Hva giør det med våre vurderinger av menneskeverd og verdig liv? Er grensen mellom levedyktig og ikke, avgjørende?

Filosofen Singer argumenterer for at man bør tillate spedbarnsdrap dersom barnet har skader av et visst omfang, og angir hensynet til barnet selv som et viktig argument. I Nederland gjøres slik avlivning. Begrunnelsen er barnets manglende fremtidige livskvalitet, men også hensynet til foreldrene. Vi vil advare mot en endring av praksis der levedyktighet ikke lenger legges vekt på, et barn som kan leve utenfor mor bør ha individuelle rettigheter.

Et levedyktig barn har rett på medisinsk hjelp. Derfor er det avgjørende hvilke barn som defineres som levedyktig. Store skader kan medføre at det blir satt behandlingsbegrensninger, men i Norge er det innarbeidet å gi fødte, levende barn fra 21-23 uker medisinsk hjelp. Vi som politikere har ansvar for å forme lovverk og forskrifter som setter grenser, men virkeligheten skapes gjennom helsevesenets praksis og møte med mennesker. Når medisinske og politiske grenser endres, setter det også helsepersonell i vanskelige ­situasjoner og etiske dilemma.

Vil utvide. 

AUF og Unge Venstre vil utvide grensen for selvbestemt abort til 18 uker, noen i Unge Venstre har foreslått å utvide til 24 uker, med begrunnelsen at det er da fosteret begynner «å føle». Fra medisinsk hold blir det imidlertid understreket at vi i dag har annen kunnskap om et fosters nervesystem enn man hadde på 80-tallet, og det blir advart mot dette forslaget.

Når grensene for selvbestemt abort og kampen for å redde et barns liv krysser hverandre, oppfatter mange det som mer krevende å tillate abort. Dersom man ser til USA, der mange stater tillater abort langt ute i svangerskapet, og andre stater nesten ikke i det hele tatt, er det lettere å se verdien av kompromiss slik vi har i Norge. 12-ukers-grensen i Norge har stort sett blitt ­akseptert, og vi har ingen voldsom abortkamp.

Moralsk avlastning. 

Abort etter 12. uke nemndbehandles. Nemndbehandling kan opp­leves både som et gode og et onde, jfr forskeren Sølvi Marie Risøy, som peker på at nemndene kan bidra­ til å gi en slags «moralsk avlastning». Nemndene har også uheldige sider, om ulik praksis i ulike landsdeler, samt uheldige møter­ mellom kvinne og nemnd. Abortsøkende kvinner trenger ikke «forhør» eller «domstoler». Nesten alle søknader om abort godkjennes i nemndene. En fjerning av nemndordningen vil derfor trolig ikke føre til mange flere aborter. Vi mener allikevel at den ikke bør fjernes, men endres.

Vi vil foreslå en sentralisert nemndsbehandling, med bare en nasjonal nemnd som behandler sakene i løpet av en til to dager, samt saksbehandling som gjøres mer standardisert og i hovedsak skriftlig. Medisinsk utredning og kvinnens egenerklæring kan ­utgjøre beslutningsgrunn­laget. Å få til en saksgang der kvinnene som hovedregel ikke møter vil kunne endre dagens saksbehandlingspraksis radikalt, ivareta behovet for en lik praksis og at kvinner slipper å «stå til rette» for abortnemnda.

Trykket i Vårt Land 1. september 2018.