Spaltist og kommentator i Vårt Land Erling Rimehaug

Tidligere redaktør i Vårt Land.

Høyresuget

Hver gang Kristelig Folkeparti har måttet velge samarbeid til høyre eller venstre, har de valgt høyre. Derfor vil det oppfattes som et historisk skifte om de velger motsatt.

Publisert: 30. aug 2018

Kristelig Folkeparti insisterer på at de er et sentrumsparti som i prinsippet kan velge hvilken side de skal samarbeide med ut fra hva som gir mest uttelling for partiets politikk. Likevel har valget alltid endt til høyre.
I sine første 25 år holdt KrF på at de var hevet over vanlige politiske skillelinjer og derfor heller ikke skulle velge side. Så ble de heller aldri stilt på valg: Arbeiderpartiet hadde flertall alene.
Men Arbeiderpartiets motarbeidelse av kristne friskoler og nedbygging av kristendomsfaget i den offentlige skolen, ble et vektig argument for at maktpartiet måtte få avløsning. Under skolepolitikeren Kjell Bondevik gikk KrF inn i den borgerlige koalisjonen i 1963.

Sentrumsoppsving. At partiet landet på borgerlig side, gjorde ikke noe særlig utslag på oppslutningen. Men det kom et stort oppsving under Lars Korvalds sentrumsregjering, da KrF passerte 12 prosent i oppslutning for første gang. Mange unge radikale som ikke definerte seg som sosialister sluttet seg til partiet - de kom til å prege partiet i tiårene etter.
Dette tilsiget av radikale bidro nok til en bitter strid om hvorvidt partiet skulle forbli et selvstendig sentrumsparti eller vende tilbake til den borgerlige fløy. Men det gikk ikke ut over partiets oppslutning. Det skyldtes abortsaken: Alle forsto at det var nødvendig å stå sammen mot selvbestemt abort, og alle forsto at det gjorde samarbeid med Arbeiderpartiet umulig.
Men da også Høyre åpnet for selvbestemt abort, var det mange som mente at det nå ville være like naturlig for KrF å samarbeide til venstre. En ny hard strid endte med at partiet gikk inn i Willoch-regjeringen i 1983.

Sidevalg og strid. Til tross for dette klare sidevalget, var det sterk uro i KrF på hele 80-tallet. Frontene var langt hardere enn i dagens debatt. Det skyldtes blant annet at samarbeidsdebatten ble koblet sammen med spørsmålet om fornyelse av partiprofilen.
Flere av de unge mente KrF i for stor grad knyttet seg opp mot et konservativt grunnfjell som var under forvitring, og at man måtte søke nye velgergrupper blant verdibevisste folk uten tilknytning til lavkirkelig kristendom. Andre så dette som en farlig utglidning, noen gikk også til nystartede konservative kristenpartier.
KrFs oppslutning sank til lavmålet 7,9 prosent i 1993. Men fra da av slapp KrF å velge mellom høyresida og venstresida for en tid, og trenden snudde.

Sentrumsregjering. Senterpartiet ville ikke lenger samarbeide med Høyre, og dermed ble en borgerlig regjering uaktuell. Årsaken var først og fremst EU-striden. Men for Sp var det også et annet viktig moment: Erkjennelsen av at en regjering på høyresida ville bli avhengig av Fremskrittspartiet. Derfor holdt Sp seg på venstresida også etter at EU-saken var ute av bildet.
Derimot ble Sp gjerne med i Kjell Magne Bondeviks sentrumsregjering. Den løste problemet med sidevalg: Sentrum kunne ha troverdighet som selvstendig alternativ. KrFs oppslutning skjøt til vers med rekordfart.
Og nok en gang tiltrakk KrF seg nye og mer radikale velgergrupper. Partifornyelsen var kommet i gang, og den ble synliggjort av den unge kvinnelige lederen Valgerd Svarstad Haugland.

Fremskrittspartiets nåde. Men Senterpartiet måtte blø under sentrumsregjeringen, og dermed sviktet flertallet. KrF måtte på ny ta stilling til om de skulle delta i regjering til høyre eller til venstre. Jens Stoltenberg tilbød Bondevik deltakelse i hans regjering. Men Bondevik følte seg forpliktet av valgkampen til å gå sammen med Høyre, selv om det ble på Fremskrittspartiets nåde.
Og det var nå det for alvor sviktet for KrF. På de fire årene under Bondevik II mistet KrF mer enn halvparten av velgerne. Noen forlot partiet fordi de så fornyelsen av partiprofilen som en utglidning og koblet det til kompromisser regjeringsdeltakelsen gjorde nødvendig. Men først og fremst var det velgerne til venstre som sa takk for seg. I 2005 vant de rødgrønne flertallet.

Smalere velgermasse. Da KrFs sidevalg igjen ble et viktig spørsmål i 2013, satt partiet tilbake med en langt mer konservativ velgermasse. Samtidig var det å velge høyresida blitt mer kontroversielt, fordi det innebar å gi makt til et mye sterkere Fremskrittsparti.
Resultatet ble samarbeidsavtalen med Solberg-regjeringen. Det var ingen helt fornøyd med. Venstresiden i partiet hadde tungt for å godta at de ga Frp makten, høyresiden ville heller inn i regjeringen. Etter at valget i fjor ga en åpnere situasjon, er det også en del som argumenterer for at KrF bør finne sammen med Arbeiderpartiet.

Identitet. Dette omtales nå gjerne som et retningsvalg. Siden KrF alltid har valgt samarbeid til høyre, vil det framstå som et historisk linjeskifte om de skulle gå motsatt vei. Dermed oppfatter mange velgere det som et skifte av identitet.
Skal KrF komme helskinnet fra dette valget, må de få gjenreist en bevissthet om egen identitet. Da er det mulig å få forståelse for at valget av regjering er et pragmatisk valg man tross alt er nødt til å ta - og akseptere det selv om man er uenig.

5 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Torgeir Tønnesen

35 innlegg  582 kommentarer

Det blir vanskelig uansett

Publisert rundt 1 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Skal KrF komme helskinnet fra dette valget, må de få gjenreist en bevissthet om egen identitet.

Det blir hardere og hardere å være kristen, - og det blir hardere og hardere og være KrF. Tidsånden heter fenomenet.

3 liker  
Kommentar #2

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Torgeir Tønnesen. Gå til den siterte teksten.
Tidsånden heter fenomenet.

Hvilket årstall vil du tilbake til? Når var tidsånden god?

3 liker  
Kommentar #3

Mette Solveig Müller

55 innlegg  4939 kommentarer

En invitasjon til det intellektuelle mørke nettet

Publisert rundt 1 år siden

Kanskje KrF skulle lære mer av det Jordan B. Peterson her presenterer?

https://app.alphavoice.io/video/45807-jordan-peterson/23266-an-invitation-to-the-intellectual-dark-web/

Han samtaler her med en av USA's fremste forfattere, som ønsker å gi demokratene et nytt innhold; -blant annet  basert på verdier og mye mer.  Samt evne til å stå i politiske samtaler uten den polarisering  politikken nå er gjenstand for. 

Dessverre har KrF selv valgt å å gå inn i den polariserte debatten, som tar avstand fra mennesker og andre partier. Men Jordan B. Peterson sender ut en "Invitation to the intellectual dark nett" 

Det er kanskje der KrF  bør orientere seg mere? 

Kommentar #4

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

De som ønsker en borgerlig regjering etter neste valg har bare Høyre og stemme på. Vil man konservativ politikk er det bare et sterkt Høyre som teller, og de som ønsker det må ta ansvar i prosessen med å sette Høyre i stand til å gjøre denne jobben. Småpartiene ser ut til å kunne forsvinne og Frp blir mattere som politisk kraft. Den borgerlige konstellasjonen kan svekkes om dette fortsetter. Høyre er garantisten for alle borgerlige regjeringer, og da blir det enklest å støtte opp under dette partiet for å sikre videre regjeringskraft. 

1 liker  
Kommentar #5

Johan Rosberg

20 innlegg  444 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Ser ingen grunn til å stemme borgerlig. Idèologien synes å trumfe common sense. En stiff upper lip til alle klager og urovekkende svekket evne til å svare beroligende på kritiske spørsmål. 

Enda værre synes evnen til å besvare etiske spørsmål.

Håpløst!

 

Kommentar #6

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Oppklarende

Publisert rundt 1 år siden

Rimehaug skriver oppklarende om et tilbakevendende tema de senere årene, altså om KrF's plass i det politiske landskapet. Litt overraskende er den også, analysen om KrF's ståsted.

Min erindring innen poltikk går tilbake til 1963 og Kings Bay-tumultene. Jeg var ikke så gamle karen – i hvert fall ikke i fht politikk og politisk interesse, men da ble interessen vekket. Siden den gang og fram til for et par stortingsvalg siden har det vært min, og jeg vil tro de fleste sin klare oppfatning at KrF har vært et borgerlig parti. Både fordi partiets fremste menn og kvinner har uttrykt seg slik, og fordi samarbeidskonstellasjonene alltid har vært på borgerlig side.

I periodene med sentrumsregjeringer har Høyre vært en del av det parlamentariske grunnlaget – og omvendt. Ellers har de alle vært i samme regjering. Under Borten-regjeringene snakket alle partilederne varmt om den "borgerlige regjeringen", altså underforstått at de alle var borgerlige partier. Slik måtte vi alle fall forstå det.

Rimehaug: "I sine første 25 år holdt KrF på at de var hevet over vanlige politiske skillelinjer og derfor heller ikke skulle velge side. Så ble de heller aldri stilt på valg: Arbeiderpartiet hadde flertall alene. Men Arbeiderpartiets motarbeidelse av kristne friskoler og nedbygging av kristendomsfaget i den offentlige skolen, ble et vektig argument for at maktpartiet måtte få avløsning. Under skolepolitikeren Kjell Bondevik gikk KrF inn i den borgerlige koalisjonen i 1963."

Forstår det dermed slik at Ap's holdning til friskoler og kristendomsfaget var årsaken til at KrF gikk inn i Lyng-regjeringen og senere i Borten-regjeringen, men det ville forundret meg om partiet noen gang de første 25 årene hadde valgt Ap. KrF har i alle år (fram til for et par stortingsvalg siden) vært et av de mest kulturkonservative partiene på Stortinget. Arbeiderpartiet med sin radikale og også revolusjonære fortid, og dermed også forsiktig sagt med sitt "neddempede" forhold til religion, framstod de første par tiårene i KrF sin historie som selve motsatsen til KrF – inntil SF/SV ble etablert som et enda mer tydelig sosialistisk parti. Sosialisme, slik den har vært praktisert og forfektet, og kristendom har vært som ild og vann – i hvert fall politisk.

Alt dette gjør, ikke bare erfaringene gjennom flere tiår, men også som en ideologisk forståelse, at KrF har framstått for de fleste av oss som et klart borgerlig parti, kanskje et av de mest tydelige borgerlige partiene – utenom Høyre og i sin tid Senterpartiet. Høyre som et verdikonservativt parti, Senterpartiet som et nasjonalkonservativt parti og KrF som et kulturkonservativt parti. Noe slikt ...?

At Venstre også falt inn i denne folden, var for så vidt og i utgangspunktet ikke like klart. Men også de brukte "borgerlig" i beskrivelsen av seg under spesielt Borten-regjeringene. Men som vi vet, har Venstre vært et vingleparti, en rolle som nå KrF har overtatt.

Skjebnen til de tre partiene, som egentlig definerer seg som sentrumspartier – og som også insisterer på at dette er egen selvstendig kraft i det politiske landskapet, viser mer enn noe at også norsk politikk i realiteten består at to blokker. Venstres vingling gjennom flere tiår, partiets splittelse og så deltakelse i sentrum / høyreregjeringer og nå i dagens regjering, Senterpartiets tydelig borgerlige historie, men nå en del av den rødgrønne siden og altså KrF's identitetskrise og vingling, noe partiet er i ferd med å at sin død av, samt sentrumsregjeringene sin parlamentariske støtte fra Høyre, viser mer enn noe at sentrum ikke er en, la oss kalle det bærekraftig kraft i norsk poltikk. Alle partiene må forholde seg til de to blokkene – enten til høyre eller til venstre.

Så, altså. Basert på alt dette, har som nevnt de fleste av oss oppfattet KrF som et tydelig borgerlig parti. Og derfor "skurrer" det for mange når partiet nærmest plutselig ikke vet hvor det hører hjemme. Dette skaper forvirring og også identitetskrise hos velgerne – vil jeg tro.

Men så leser jeg Rimehaug og forstår hvorfor det er slik. Det er interessant. I de debattene, der jeg har deltatt, har jeg nok vært temmelig bredbrystet og slått fast at KrF "alltid har vært et borgerlig parti". Jeg kan ha rett i at det har vært det i gavnet, og slik svært mange av oss har oppfattet partiet, men forstår altså at dette ikke er like innlysende for alle – spesielt i partiets ledelse.

En viktig årsak er trolig, slik Rimehaug skriver: "Men det kom et stort oppsving under Lars Korvalds sentrumsregjering, da KrF passerte 12 prosent i oppslutning for første gang. Mange unge radikale som ikke definerte seg som sosialister sluttet seg til partiet - de kom til å prege partiet i tiårene etter. Dette tilsiget av radikale bidro nok til en bitter strid om hvorvidt partiet skulle forbli et selvstendig sentrumsparti eller vende tilbake til den borgerlige fløy" .

Jeg forstår dette slik at partiet hadde funnet sin plass som et borgerlig parti, eventuelt som et borgerlig sentrumsparti. Altså var partiets sjel også fra den spede begynnelse "borgerlig". Men så kom det inn sterke radikale krefter som utfordret dette. Dersom dette er en riktig forståelse, er KrF ideologisk og i gavnet et borgerlig parti, noe vel også grunnfjellet eller kjernevelgernes ståsted bekrefter, men at denne posisjonen er blitt utfordret av den gang "unge radikale" som har etablert seg som en egen kraft i partiet. Altså har partiet endt opp med to sterkt motstridende fløyer – litt sånn ild og vann – som vi nå ser har ført til en ødeleggende identitetskrise for partiet.

Rimehaug skriver også at noen alle rede på åttitallet argumenterte for å se mer bort i fra "et konservativt grunnfjell som var under forvitring". Nå er vi kommet et godt stykke inn i neste årtusen, og grunnfjellet har ennå ikke forvitret. Man har med andre ord forregnet seg. Og slik straffer seg – spesielt i poltikken.

Denne epistelen er ikke en dyptpløyende analyse, slik Rimehaugs kommentar er – som også både er interessant og opplysende, men kanskje heller et innblikk i hvordan ting har fortonet seg litt fra utsiden.

1 liker  
Kommentar #7

Erling Rimehaug

593 innlegg  622 kommentarer

Tvetydig parti

Publisert rundt 1 år siden

Takk for innlegget, både for rosende ord og for at du bekrefter min tese: Gjennom sine valg har KrF skapt et inntrykk og en forventning av å være et borgerlig parti.

Men internt har man ikke forstått seg selv slik. Det har alltid vært en viktig strømning i partiet som har sett det som noe annet og mer, og dette har vært den forståelsen som stort sett har preget ledelsen.

Dette var ikke noe som kom med studentopprørets inntog i KrF, selv om det ble forsterket da. Jeg er kanskje mer klar over denne siden av det tidlige KrF, fordi min far var aktiv i KrF samtidig som han var tillitsmann i fagbevegelsen og i Kristne Arbeideres Forbund. I min tid som fylkessekretær i KrF traff jeg flere som ham, som for eksempel formannen for Sinsen KrF, som også var fagforeningstillitsmann. KrF hadde mange av sine velgere hos småkårsfolk som ville stemt Arbeiderpartiet dersom det ikke var for de kulturradikale sidene av partiets politikk.

KrF har da også alltid ligget nærmere Arbeiderpartiet i skattepolitikken, fordelingspolitikken, synet på uhjelp og lenge også alkohol. Derfor var det aldri selvsagt at de hørte sammen med Høyre, Det var harde tak rundt mange av veivalgene, faktisk mye hardere enn det er nå om dagen.

Men resultatet ble altså alltid at man valgte til høyre, og det gjør det mye mer dramatisk å velge noe annet.


3 liker  
Kommentar #8

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

Gjenkjennelig

Publisert rundt 1 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.

Men internt har man ikke forstått seg selv slik. Det har alltid vært en viktig strømning i partiet som har sett det som noe annet og mer, og dette har vært den forståelsen som stort sett har preget ledelsen.

Dette var ikke noe som kom med studentopprørets inntog i KrF, selv om det ble forsterket da. Jeg er kanskje mer klar over denne siden av det tidlige KrF, fordi min far var aktiv i KrF samtidig som han var tillitsmann i fagbevegelsen og i Kristne Arbeideres Forbund. I min tid som fylkessekretær i KrF traff jeg flere som ham, som for eksempel formannen for Sinsen KrF, som også var fagforeningstillitsmann. KrF hadde mange av sine velgere hos småkårsfolk som ville stemt Arbeiderpartiet dersom det ikke var for de kulturradikale sidene av partiets politikk.

KrF har da også alltid ligget nærmere Arbeiderpartiet i skattepolitikken, fordelingspolitikken, synet på uhjelp og lenge også alkohol. Derfor var det aldri selvsagt at de hørte sammen med Høyre, Det var harde tak rundt mange av veivalgene, faktisk mye hardere enn det er nå om dagen.

Dette er en gjenkjennelig beskrivelse. Den samsvarer godt med min egen erfaring.  Denne erfaringen er riktignok ikke basert på en bredere analyse - men nettopp på erfaring, bl.a. følgende:

- Som ung på 70-tallet var jeg i noen år engasjert i Kristne Arbeideres Forbund.  De fleste medlemmene var tilsluttet Arbeiderpartiet, men det var også en del fra KrF der (med tilknytning til fagbevelsen og luthersk/frikirkelig kristendom).

- Min morfar (f. 1901) var Indremisjons-formann og kommunepolitiker for AP.  Da abortloven kom, begynte han å stemme KrF - uten at han ellers endret samfunnssyn.  Min onkel (hans sønn; f. 1925) var som ung radikal AUF'er og kristen. Som voksen meldte han seg inn i KrF, som han tjente i en årrekke som lokalpolitiker. Ideologisk fortsatte han imidlertid å være sosialdemokrat.

- Jeg kjente Jon Lilletun relativt godt, og i samtaler med ham fikk jeg et klart inntrykk av at han ikke oppfattet seg selv som en "borgerlig" politiker.

2 liker  
Kommentar #9

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
KrF hadde mange av sine velgere hos småkårsfolk som ville stemt Arbeiderpartiet dersom det ikke var for de kulturradikale sidene av partiets politikk.

Takk for utfyllende informasjon.

Min oppfatning var at KrF ikke bare i sidevalg, men også i praktisk politikk – i de fleste saker var et borgerlig parti.

Er usikker på hvordan de "kulturradikale sidene av partiets poltikk" kom til uttrykk. Skattepolitikken, fordelingspolitikken og synet på u-hjelp nevnes. Men var dette typisk for kulturradikale strømminger i partiet, eller representerte det et generelt kristent bibelsyn og -ståsted som er representativt for KrF-velgere flest? Altså at partiet som sådan stod for et ideologisk syn og poltikk som her sammenfalt mer med Ap's politikk?

Spørsmålet blir da om de fagforeningstillitsvalgte, som både Erling Rimehaug og Oddbjørn Johannessen nevner, vektla spesifikke politiske kulturradikale strømminger i KrF, eller om det var deres kristne ståsted som sådan, som avgjorde skifte av parti fra Ap til KrF? At det for noen kunne være et kristent og ideologisk samvittighetsspørsmål?

1 liker  
Kommentar #10

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

Misforståelse?

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Er usikker på hvordan de "kulturradikale sidene av partiets poltikk" kom til uttrykk. Skattepolitikken, fordelingspolitikken og synet på u-hjelp nevnes. Men var dette typisk for kulturradikale strømminger i partiet, eller representerte det et generelt kristent bibelsyn og -ståsted som er representativt for KrF-velgere flest? Altså at partiet som sådan stod for et ideologisk syn og poltikk som her sammenfalt mer med Ap's politikk?

Spørsmålet blir da om de fagforeningstillitsvalgte, som både Erling Rimehaug og Oddbjørn Johannessen nevner, vektla spesifikke politiske kulturradikale strømminger i KrF, eller om det var deres kristne ståsted som sådan, som avgjorde skifte av parti fra Ap til KrF? At det for noen kunne være et kristent og ideologisk samvittighetsspørsmål?

Når Rimehaug bruker uttrykket "de kulturradikale sidene ved partiets politikk", så er vel det med referanse til Arbeiderpartiet, ikke KrF?

2 liker  
Kommentar #11

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Når Rimehaug bruker uttrykket "de kulturradikale sidene ved partiets politikk", så er vel det med referanse til Arbeiderpartiet, ikke KrF?

Ja, her har jeg visst "kjapplest". Men selve spørsmålet, som jeg stiller, kan kanskje likevel være relevant? Altså om det var KrF sin politikk, som (primært) appellerte til de fagforeningstillitsvalgte og typiske Arbeiderparti-velgerne, eller om det var KrF's tydelige kristne bekjennelse og -ideologiske ståsted og målsetting, som var det avgjørende. Vil tro at det siste veide tyngre og var mer avgjørende enn det første, og at det for enkelte kanskje også var det eneste avgjørende?

Kommentar #12

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

Flere svar

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Men selve spørsmålet, som jeg stiller, kan kanskje likevel være relevant? Altså om det var KrF sin politikk, som (primært) appellerte til de fagforeningstillitsvalgte og typiske Arbeiderparti-velgerne, eller om det var KrF's tydelige kristne bekjennelse og -ideologiske ståsted og målsetting, som var det avgjørende. Vil tro at det siste veide tyngre og var mer avgjørende enn det første, og at det for enkelte kanskje også var det eneste avgjørende?

Jeg vil tro dette er spørsmål som har mer enn ett svar, og jeg har ikke god nok oversikt til å presentere noen dypere analyse her.  Igjen må jeg derfor gripe til det "personlige".  Min morfar var i utgangspunktet skeptisk til å blande kristendom og politikk - først og fremst fordi han ikke fant noe grunnlag i Bibelen som kunne fungere som "oppskrift" for et godt samfunn i vår tid.  For ham - som (vil jeg tro) for mange i hans generasjon - ble det likevel vanskelig å opprettholde et absolutt skille når det dukket opp saker som utfordret hans etiske grunnsyn.  Abortspørsmålet var en slik sak.  

Jeg hadde også noen politiske diskusjoner med min farmor (f. 1891), som hadde et ekstremt fundamentalistisk skriftsyn - men som når det kom til politikk, støttet Gerhardsen i tykt og tynt.  Imidlertid fikk også hun problemer med å stemme AP da abortspørsmålet ble utfordrende.

Tilbake til dine spørsmål, Arne:  Dersom jeg bruker disse to besteforeldrene mine som utgangspunkt, så blir vel det nærmeste jeg kan komme et svar, at begge fortsatte å dele Arbeiderpartiets politiske grunnsyn, men vendte seg etter hvert mot KrF på grunn av noen enkeltsaker der de følte at deres kristne bekjennelse ble utfordret.

3 liker  
Kommentar #13

Torry Unsgaard

5 innlegg  496 kommentarer

Retningsvalg for KrF.

Publisert rundt 1 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
Siden KrF alltid har valgt samarbeid til høyre, vil det framstå som et historisk linjeskifte om de skulle gå motsatt vei.

KrF har lenge reservert seg mot å bli kalt et borgerlig parti. Bakgrunnen for det er at borgerskapet tradisjonelt hørte til overklassen i samfunnet, mens KrF ofte har hatt mest sympati for, og støtte til, de svakeste i samfunnet; de som hørte til ”underklassen”.

Vi er et ”ikke-sosialistisk parti” ble det ofte uttalt fra ledende KrF-politikere, og den betegnelsen kunne de fleste i partiet føle seg tilfreds med. Vi opplevde at avstanden til sosialistene var stor, særlig fordi deres politikk var negativ til viktige kristne verdisaker.

På denne bakgrunn ble det naturlig å plassere KrF i sentrum, som et sentrumsparti. Vi kunne støtte Arbeiderpartiet i mange saker som hadde med økonomi å gjøre, men hadde lettest for å bli enig med høyresida når det gjaldt kristne verdirelaterte spørsmål.

På denne bakgrunn er den posisjonen KrF har i dag, en naturlig situasjon. Vi er et sentrumsparti, ikke med i den høyredominerte regjeringen, men har heller ikke tatt initiativ for å felle denne regjeringen. Vi kan stemme etter egen overbevisning i de saker som kommer opp.

Som Rimehaug antyder, vil et linjeskifte være krevende. Går partiet inn i regjeringen, vil det bli oppfattet som at vi forlater sentrum. Det samme vil være tilfelle om partiet bestemmer seg for å gå i regjeringssamarbeid med venstresiden.

På denne bakgrunn anbefaler jeg partiet å fortsette i dagens posisjon, stemme i henhold til program og egen overbevisning, selv om dette skulle føre til at regjeringen faller. Om så skulle være tilfelle, vil det være riktig å følge opp løftet fra før siste stortingsvalg; nemlig å søke etablert en sentrum/høyreregjering der ikke Frp er med. Dersom det ikke lykkes, vil en regjering der Ap er med være alternativet. Dersom en slik situasjon skulle oppstå, må partiet der og da måtte vurdere om de skal gå inn i en slik regjering, eller fortsette som et frittstående opposisjonsparti.

Hvis det ikke blir noen regjeringskrise før neste stortingsvalg, behøver ikke partiet foreta noe linjeskifte nå, verken å gå inn i dagens regjering eller søke samarbeid med venstresiden. Før stortingsvalget i 2021 vil partiet måtte vurdere hvilket regjeringsalternativ partiet anbefaler etter dette valget. Da mener jeg det er nok å anbefale at ”KrF vil arbeide for en regjering i 2021 som består av flest mulig av sentrumspartiene og partiet Høyre.”Det er et utdrag av det som ble vedtatt av landsstyret 5. nov 2016.

Bakgrunnen for denne anbefalingen er at KrF, etter min oppfatning, hører hjemme i sentrum av det politiske landskapet, ikke verken på høyre- eller venstresiden. Vi er ikke tjent med en utvikling der fokus i valgkampen kun dreier seg om det blir borgerlig eller sosialistisk, Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre. I så fall utvikler vi oss mot et to-partisystem også i Norge, og det er ikke ønskelig. Erfaringer fra USA og Storbritannia viser det.

2 liker  
Kommentar #14

Truls Olufsen-Mehus

3 innlegg  3 kommentarer

Takk for historietimen om KrF

Publisert rundt 1 år siden

Denne kronikken og dets kommentarer inneholdt mye oppklarende og informasjon som jeg, en fersk KrF-er, mottar med stor takk.  

"Hvis du gjør det du alltid har gjort, så får du det du alltid har fått." er en hjelpesetning som jeg har hatt med meg i en mengde yrker og bedriftsetableringer. Det har så langt vist seg å stemme, og endring har stort sett gitt gode resultater. Mens i politikken så virker det som frykten for det ukjente er stor, frykten for å tape velgere ved en endring. Som Venstre sa for noen år siden når de mistet velgere; "Vi må forsøke å endre vår politikk til det velgere vil ha." 

Det høres ikke ut som rett metode. En slik tilnærming mener jeg KrF bør forsøke å styre unna. 

Ved å tydeliggjøre sine standpunkt, ikke endre de, så risikerer man å miste medlemmer av en av de interne blokkene av "ild og vann" som Arne Danielsen beskriver. Men standpunktet utelukker ikke at det enten vil fosse mer vann på mølla, eller at ilden vil sprer seg som i tørt gress, slik at man sitter igjen med en mer enhetlig politisk masse. Og mulig vekst. 

Som ny KrFer har jeg blitt konfrontert av yngre mennesker (18-40 år) med hvor lite tolerant partiet er. At KrF hater homofile, kvinnerettigheter og menneskers frihet. Som ny troende blir jeg også fullt ut konfrontert av opplyste ateister med hvor usympatisk og forferdelig blodig bibelen og Gud er, med alle disse krigene som kristne har startet. 

Jeg oppfatter at felles for folk utenfor KrF og utenfor troen, er at de fleste har "hørt at, men ikke lest om".

Hva skal KrF være fundamentert som, bør veie tyngre enn hvordan partiet får mest makt.

Dere skal ikke samle skatter på jorden, hvor møll og mark ødelegger, og hvor tyver bryter inn og stjeler.  Men dere skal samle skatter i himmelen, der verken møll eller mark ødelegger og tyver ikke bryter inn og stjeler.  For der skatten din er, vil også hjertet ditt være. Matt 6,20-21

1 liker  
Kommentar #15

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Ikke?

Publisert rundt 1 år siden
Torry Unsgaard. Gå til den siterte teksten.

KrF har lenge reservert seg mot å bli kalt et borgerlig parti. Bakgrunnen for det er at borgerskapet tradisjonelt hørte til overklassen i samfunnet, mens KrF ofte har hatt mest sympati for, og støtte til, de svakeste i samfunnet; de som hørte til ”underklassen”.

Vi er et ”ikke-sosialistisk parti” ble det ofte uttalt fra ledende KrF-politikere, og den betegnelsen kunne de fleste i partiet føle seg tilfreds med.

Unsgaard er en trofast KrF'er. Det er bra. Men av og til kan det se ut til at denne trofastheten skygger for perspektivene.

Kjære Torry Unsgaard, Hvilket borgerskap mener du? Hvilke partier har «borgerskapet», slik du definerer det, som sin målgruppe og sine velgere?

Begrepet borgerlig i politikken har naturligvis ingenting med overklasse å gjøre. I det egalitære Norge har vi en relativt liten (økonomisk) «overklasse». De som befinner seg i denne gruppen, kan like typisk være folkelige og samfunnsengasjerte og kanskje også filantroper. Og så finnes det noen tertefine og distanserte – og eventuelt livsfjerne. Ulike typer mennesker finnes over alt i samfunnet.

«Borgerlig» kommer av borger, eller innbygger. For lenge siden, da byene hadde murer, for å beskytte seg, var alle som bodde innenfor murene "bürger", eller altså borgere. Igjen, borgere eller borgerlig favner oss alle – som bor i landet.

I politisk sammenheng betyr det også å ha respekt for at vi ikke alle like, at vi har ulike behov. Borgerens rettigheter er både de viktige felleskapsrettighetene, som står sterkt i Norge, men også individuelle rettigheter og behov, slik som f.eks. eiendomsrett og retten til å bruke og også realisere egne talenter, å skape sine egne liv. Dette siste gjelder like mye for «småkårsfolk» som for andre.

På venstresiden i politikken, har historisk sett felleskapsrettighetene ofte vært så dominerende at de har overstyrt og undertrykket de individuelle rettighetene.

For egen del oppfatter jeg KrF som borgerlig etter den nevnte definisjonen. Derfor har også jeg (tidligere) ved flere valg stemt på KrF.

Å proklamere at partiet ikke er sosialistisk er dypest sett en absurd definisjon. På den ene siden defineres «sosialistisk» her som eneste gyldige definisjon på politikk, politikkens akse. Enten er partiene sosialistiske, eller så er de det ikke. Man definerer seg selv i eller utenfor sosialistisk. Dette er mildt sagt upresist. Ja, så upresist at det altså er absurd.

På den annen side er det å fortelle velgerne hva man ikke er, et mildt sagt snodig budskap. Egentlig er det et håpløst budskap. Velgerne er naturligvis interessert i vite hva partiet er og ikke i hva det ikke er. Unsgaard understreker at KrF er en sentrumsparti. Det er greit. Det er noe å forholde seg til. Men så er det historien og realitetene, slik Rimehaug skriver om i innlegget. Historisk har KrF i realiteten vært et borgerlig parti. Dersom KrF ønsker å distansere seg fra dette, er det naturligvis greit nok. Da kan det være mer presist å opplyse om at partiet lenger er et borgerlig parti – altså ikke-borgerlig. Det er i så fall langt mer opplysende en å benevne seg som ikke-sosialistisk – som det aldri har vært.

Her går jeg i rette med Unsgaard – og med KrF's merkelige og forvirrende og også noe hjelpeløse begrepsbruk. Foruten dette respekterer jeg naturligvis Unsgaard sine tanker om strategi og sidevalg – selv om vi heller ikke her er enige.

Unsgaard avslutter slik: "Bakgrunnen for denne anbefalingen er at KrF, etter min oppfatning, hører hjemme i sentrum av det politiske landskapet, ikke verken på høyre- eller venstresiden. Vi er ikke tjent med en utvikling der fokus i valgkampen kun dreier seg om det blir borgerlig eller sosialistisk, Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre. I så fall utvikler vi oss mot et to-partisystem også i Norge, og det er ikke ønskelig. Erfaringer fra USA og Storbritannia viser det."

Å isolere seg i «sentrum» – som eneste parti – er trolig et høyst risikofylt påfunn. Det er ikke bærekraftig. To-blokkposisjonen, som vi har i Norge, er normalen i de fleste land – dog på ulike vis. Når Unsgaard referer til USA og England, handler det om to-partisystemer. Det er noe annet. Det finnes et og annet sjeldent unntak som har greid å rokke ved to-blokkposisjonen. Et av dem er Macron sin valgseier i Frankrike. Men ellers er det som nevnt ...

KrF kan ikke plassere seg og isolere seg i sentrum. Partiet må naturligvis velge side som alle andre. Det er først da at begrepet "ikke-sosialistisk" gir mening. Da er det greit. Det betyr at KrF dermed fortsatt er et borgerlig sentrumsparti – noe som har vært en riktig benevnelse fra "tidenes morgen" og fram til våre dager.

Partiet gjør en stor feil ved å stadig å forsøke å distansere seg fra begge blokkene. I praktisk poltikk er dette umulig. Det er bortkastet energi, sløsing med tillitskapitalen og forvirrende for velgerne.

Men okke som. Lykke til!

Kommentar #16

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Erling Rimehaug. Gå til den siterte teksten.
KrF har da også alltid ligget nærmere Arbeiderpartiet i skattepolitikken, fordelingspolitikken, synet på uhjelp og lenge også alkohol. Derfor var det aldri selvsagt at de hørte sammen med Høyre, Det var harde tak rundt mange av veivalgene, faktisk mye hardere enn det er nå om dagen.

Siden denne tråden ble startet har det vært en viss utvikling. Solvik Olsen reiser til USA og vervet som nestleder i Frp ble ledig. Som erstatning har de valgt en person fra den mest totalitære siden av Frp. Når dette er interessant her er det fordi dere snakker om Krfs plassering i det politiske bildet. Fellesskapet mellom Ap og Krf som det vises til i det siterte ligger i det litt mer totalitære, den litt sterkere viljen til å bestemme enn hva man finner hos tradisjonelle liberalere eller konservative. Her velger de to å stå sammen på felles grunn om verdier som for dem er så viktige at de sier "du skal" i stedet for "du bør" slik vi liberale eller konservative ville gjort. 

Og slik er det også med den nye nestformannen i Frp. Hen kommer fra den mest totalitære delen av Frp, som har sin arv i den delen av Ap som har dogmatikk som "gjør din plikt, krev din rett", som ikke vil gi ved dørene, og som forventer normativ oppførsel både i det offentlige rom og hjemme. Her har vi et nytt eksempel på forbindelsen på aksen Ap-Frp og i dette tilfellet det vi kaller sentrum ved at Krf også deler grunnen. Nå er det ikke noe rart i seg selv at partier deler verdier. Vi deler de fleste verdier i Norge, men vi vektlegger detaljer ulikt. På dette feltet ser vi da en viss felles totalitær åre som går igjen hos de kristenkonservative med sin nye (nest)leder og tankegodset fra Ap i fellesskap. 

Kommentar #17

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Forveksling?

Publisert rundt 1 år siden

Mye kan sies om Listhaug. Det gjør jeg også. Det har vært godt med en pause – trolig for "begge parter", for å si det slik. Men at hun er autoritær beror trolig på en misforståelse, en forveksling. Det at hun forfekter en strengere og mer konsistent innvandringspolitikk er ikke autoritært. Men hun gjør det på en standhaftig og insisterende måte som kanskje for noen fortoner seg som autoritært. Slik framstår hun som polariserende. Enten elsker man henne, eller så hater man henne. Og så er det noen av oss i midten, som har sans for henne, men som ikke til enhver applauderer måten hun kommuniserer på.

Ideologisk er hun liberal eller liberalistisk, og slik sett ikke autoritær. Når hun kjemper mot løssluppenhet i innvandringspolitikken, så er det nettopp for å hegne om det liberale demokratiet, eller den hun og mange anser som en god variant av dette – ettersom den andre varianten av det liberale demokratiet primært er globalistisk og slik er for åpne grenser som Listhaug og svært mange med henne mener at bør gjøres vanskelige å forsere. Det er tross alt statens første og viktigste oppgave, det å passe på et lands yttergrenser.

1 liker  
Kommentar #18

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Men at hun er autoritær beror trolig på en misforståelse, en forveksling.

Nei, dette er en misforståelse. Hennes form for kristendom er mer over i det messianske, det gammeltestamentlige, fra tiden før det ellevte bud, hvor religionen var (enda) mer totalitær og avvisende overfor anderledes tenkende. Dette er indremisjonen fra det nordre Vestlandet med begrensede vyer og liten horisont. Jeg ser en fordel i at hun bærer kors fra tid til annen slik at jeg ikke tar feil av henne og andre totalitære religiøse. 

Ved hennes tilbakekomst til den innerste krets er det viktig at det ikke tilstøter Siv Jensen noe. Hvis det gjør det kan hele regjeringsprosjektet rakne. Hun kan ikke rehabiliteres til å bli statsråd. Forrige periode i regjering viste at hun ikke behersker den slags arbeide. Starten på tiden i Stortinget viste også at hun ikke behersker det arbeidet. Det første hun gjorde var å reise til Finnmark for å bedrive kommunal saksbehandling sammen med en annen som ble statsråd nå. Dette til tross for at de forsto eller burde forstå at dette var feil. 

Frps mannskap er svekket nå. De må oppvise statsmannsevner for å overbevise nå, og de må skynde seg å fremskaffe neste generasjon som kan arve regjeringsprosjektet. Nå haster det til og med. Dagens kilder til nye fjes er sannsynligvis uttømt. Nye må komme inn og det snart. 

1 liker  
Kommentar #19

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Hennes form for kristendom er mer over i det messianske, det gammeltestamentlige, fra tiden før det ellevte bud, hvor religionen var (enda) mer totalitær og avvisende overfor anderledes tenkende.

Ok. Herved etterlyses typiske eksempler på at hennes form for kristendom er mer over i det messianske, det gammeltestamentlige, fra tiden før det ellevte bud, hvor religionen var (enda) mer totalitær og avvisende overfor annerledes tenkende.

For egen del har jeg ikke hørt henne bedrive teologiske betraktninger eller å moralisere med utgangspunkt i Bibelen. Hun blir kritisert for at hun av og til bruker kors. Det er stort sett det nærmeste hun kommer religion i sitt offentlige virke. Ja, og så at noen har funnet ut at hun ikke oppsøker den lokale kirken. Hun blir med andre ord passet godt på. Og da er det rart at jeg ikke fått med meg hennes moraliserende og fordømmende bibeltimer.

Men igjen, her kunne det vært interessant og naturligvis også opplysende med noen typiske og gode eksempler.

2 liker  
Kommentar #20

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

Ikke det gammeltestamentlige, men...

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Herved etterlyses typiske eksempler på at hennes form for kristendom er mer over i det messianske, det gammeltestamentlige, fra tiden før det ellevte bud, hvor religionen var (enda) mer totalitær og avvisende overfor annerledes tenkende.

...hun er populær blant ekstremkarismatikere og støttespillerne bak Oslo-symposiet.

- Listhaug sleiker kristne fundamentalister oppetter ryggen

Kommentar #21

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
For egen del har jeg ikke hørt henne bedrive teologiske betraktninger eller å moralisere med utgangspunkt i Bibelen. Hun blir kritisert for at hun av og til bruker kors. Det er stort sett det nærmeste hun kommer religion i sitt offentlige virke. Ja, og så at noen har funnet ut at hun ikke oppsøker den lokale kirken. Hun blir med andre ord passet godt på. Og da er det rart at jeg ikke fått med meg hennes moraliserende og fordømmende bibeltimer.

Ja, dette har du isolert sett rett i. Hun har ikke drevet noen misjon i ordinær forstand, men man kan forstå det ut fra det hun sier og gjør at hun hører hjemme i fx ekstremkarismatikk og Oslo Symposium som Oddbjørn Johannessen nevner. Det er forsåvidt det samme som jeg mener men jeg ser røttene til denne ekstremkarismatikken og Oslo Symposium som å være basert i GT og før det ellevte bud. Jeg ser ikke noen tegn til at nestformannen etterlever noe kjærlighetsbud, toleranse, inkludering av sårbare i det norske samfunnet. Hun stiller seg slik til at hun blir assosiert med andre verdier enn de mest typiske moderne kristne verdiene vi baserer samfunnet vårt på. Hennes uttalelser og handlinger rundt flyktningkrisen i 2015 og senere løgnene om Ap er dystopier i forhold til vanlig politisk debatt. Hun har ekstreme sider som ikke passer inn i det tradisjonelle liberal-konservative bildet, ikke fordi bildet ikke passer, men fordi hun baserer seg på et litt anderledes verdisett som ikke så lett inkluderer andre. 

Kommentar #22

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

Ja - og nei

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Begrepet borgerlig i politikken har naturligvis ingenting med overklasse å gjøre. I det egalitære Norge har vi en relativt liten (økonomisk) «overklasse». De som befinner seg i denne gruppen, kan like typisk være folkelige og samfunnsengasjerte og kanskje også filantroper. Og så finnes det noen tertefine og distanserte – og eventuelt livsfjerne. Ulike typer mennesker finnes over alt i samfunnet.

«Borgerlig» kommer av borger, eller innbygger. For lenge siden, da byene hadde murer, for å beskytte seg, var alle som bodde innenfor murene "bürger", eller altså borgere. Igjen, borgere eller borgerlig favner oss alle – som bor i landet.

I politisk sammenheng betyr det også å ha respekt for at vi ikke alle like, at vi har ulike behov. Borgerens rettigheter er både de viktige felleskapsrettighetene, som står sterkt i Norge, men også individuelle rettigheter og behov, slik som f.eks. eiendomsrett og retten til å bruke og også realisere egne talenter, å skape sine egne liv. Dette siste gjelder like mye for «småkårsfolk» som for andre.

Ja, du har rett i at en borger opprinnelig var en betegnelse på den som bodde innenfor (borg)murene/bymurene - men etter hvert fikk begrepet en mer eksklusiv betydning. En borger ble en som hadde løst borgerbrev i en by (f.eks. en handelsmann, håndverksmester e.l.) - noe som igjen ble fundamentet for begrepet borgerskapet (bourgeoisiet).

Så har vi også beholdt begrepet i en mer nøytral betydning (jf. f.eks. statsborger).  Det er imidlertid umulig å se bort fra det konnotasjonsfeltet som befinner seg rundt adjektivet "borgerlig".  For mange har det nemlig trukket med seg en historisk basert verdiladning (en borger = en som tilhører borgerskapet).  I historiske framstillinger vil jo de fleste ha støtt på en tydelig differensiering mellom samfunnsgruppene borger - bonde - arbeider.  Jeg har derfor stor forståelse for Kristelig Folkepartis vegring mot merkelappen "borgerlig".

Kommentar #23

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Så har vi også beholdt begrepet i en mer nøytral betydning (jf. f.eks. statsborger).  Det er imidlertid umulig å se bort fra det konnotasjonsfeltet som befinner seg rundt adjektivet "borgerlig".  For mange har det nemlig trukket med seg en historisk basert verdiladning (en borger = en som tilhører borgerskapet).  I historiske framstillinger vil jo de fleste ha støtt på en tydelig differensiering mellom samfunnsgruppene borger - bonde - arbeider.  Jeg har derfor stor forståelse for Kristelig Folkepartis vegring mot merkelappen "borgerlig".

Dette mener jeg er en rigid fortolkning av begrepet borgerlig – slik det er forstått i norsk politikk de siste tiårene. Politisk er ‘borgerlig’ side den andre siden i poltikken i fht sosialistisk. Mange vil nok derfor oppfatte den borgerlige siden som mindre ideologisk og mer vidtfavnende og inkluderende, om man vil, enn den sosialistiske siden. Borgere i landet er både bønder, fiskere, håndverkere, industriarbeidere og alt annet. Slik benevnte, i hvert fall i Borten-perioden og dels også senere, alle de tre sentrumspartiene seg også som borgerlige, altså at de var en del av den borgerlige siden. Typisk er Frp det største partiet innen fagbevegelsen etter Arbeiderpartiet.

At KrF eller noen i KrF tviholder på ‘borgerlig’ som ‘borgerskapet’, oppfattes som både krampaktig og anakronistisk, som et forsøk på å distansere seg fra noe de selv gjennom (nesten) hele sin historie har en sterk identitet til. Altså borgerlig.

Kommentar #24

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Hun har ekstreme sider som ikke passer inn i det tradisjonelle liberal-konservative bildet, ikke fordi bildet ikke passer, men fordi hun baserer seg på et litt anderledes verdisett som ikke så lett inkluderer andre. 

Nei, Listhaug har ikke 'ekstreme' sider. Det bør dokumenteres. Hun har ikke opptrådt hverken rasistisk eller ekskluderende i fht immigranter. Men hun mener at innvandringspolitikken ikke er bærekraftig. Det har hun naturligvis rett i. «Vi skal ikke bære folk inn på gullstol» er et folkelig, og typisk for Listhaug, måte å si at «Vi skal ikke føre en poltikk som bidrar til at folk slipper det de har i hendene, setter seg i stor gjeld og stor fare for å komme hit – og til andre europeiske land» – altså en pullfaktor på fagspråket. Også dette har hun rett i.

Når det gjelder Oslo Symposium og også Visjon Norge og andre odde forsamlinger, så er hun nok ikke «kallet» av budskapet og forkynnelsen. Det tror jeg ikke hun er særlig opptatt av. Det hun er opptatt av, er å drive menneskefiske, altså stemmefiske.

Listhaug er en utradisjonell politiker. Hun er sterkt polariserende og hun er et yndet hatobjekt på innvandringsliberal side. Oppsummert er hun en rå populist og en uredd og provoserende politiker. Og så kan vi mene mye om dette. Men hun er hverken ekstrem eller gammeltestamentlig.

3 liker  
Kommentar #25

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

Vi er alle borgere

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Borgere i landet er både bønder, fiskere, håndverkere, industriarbeidere og alt annet.

I så fall er vi jo alle borgere i en slik betydning av begrepet - og da forsvinner vel i og for seg innholdet også.

Nå fortolket jeg i og for seg ikke begrepet - utover det deskriptive (begrepets historie, samt manges forståelse av det også i dag).

Kommentar #26

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Ja, alle er borgere ...

Publisert rundt 1 år siden

... eller innbyggere i Norge. Benevnelsen er hverken avleggs eller utdatert. Den er så innarbeidet og vidtfavnende at mer enn halve befolkning har stemt inn en borgerlig regjering ved de to siste stortingsvalgene.

Borgerlige side mener at de har de beste svarene på alle nordmenns utfordringer. Slik også sosialistisk side mener at deres løsninger er de beste. Fair enough.

Men som antydet i forrige kommentar, er 'borgerlig' mindre ideologisk og slik sett mer inkluderende enn 'sosialistisk'. Derfor er det også en gangbar benevnelse på den tradisjonelle sentrum- / høyre-siden i norsk politikk.

Kommentar #27

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

Borgere = innbyggere

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

... eller innbyggere i Norge. Benevnelsen er hverken avleggs eller utdatert. Den er så innarbeidet og vidtfavnende at mer enn halve befolkning har stemt inn en borgerlig regjering ved de to siste stortingsvalgene.

Borgerlige side mener at de har de beste svarene på alle nordmenns utfordringer. Slik også sosialistisk side mener at deres løsninger er de beste. Fair enough.

Men som antydet i forrige kommentar, er 'borgerlig' mindre ideologisk og slik sett mer inkluderende enn 'sosialistisk'. Derfor er det også en gangbar benevnelse på den tradisjonelle sentrum- / høyre-siden i norsk politikk.

OK - men dersom vi setter likhetstegn mellom borgere og innbyggere, så blir begrepet innholdstomt i en politisk kontekst.  Siden du mener det fremdeles er gangbart, så må den vel ha en noe mer avgrenset betydning enn dette?

Selv vil jeg hevde at både "borgerlig" og "sosialistisk" er utdaterte begreper i norsk politisk sammenheng.  Dersom "sosialistisk" skal fungere som merkelapp på Arbeiderpartiets politikk, må begrepet i hvert fall gis et nytt innhold.

1 liker  
Kommentar #28

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.

OK - men dersom vi setter likhetstegn mellom borgere og innbyggere, så blir begrepet innholdstomt i en politisk kontekst.  Siden du mener det fremdeles er gangbart, så må den vel ha en noe mer avgrenset betydning enn dette?

Selv vil jeg hevde at både "borgerlig" og "sosialistisk" er utdaterte begreper i norsk politisk sammenheng.  Dersom "sosialistisk" skal fungere som merkelapp på Arbeiderpartiets politikk, må begrepet i hvert fall gis et nytt innhold.

Ja, dette er jeg for så vidt enig i. Men 'borgerlig' er i seg selv ingen ideologi, slik jeg oppfatter det. Borgerlig side består av liberale, verdikonservative, nasjonalkonservative, kulturkonservative og flere varianter og nyanser som alle er mer ideologisk enn selve begrepet 'borgerlig' som kan ansees å være en samlebetegnelse, og som altså marker motsatsen til den andre siden som riktignok upresist også benevnes som ‘sosialistisk’.

1 liker  
Kommentar #29

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

den "nøytrale"/"apolitiske"

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Ja, dette er jeg for så vidt enig i. Men 'borgerlig' er i seg selv ingen ideologi, slik jeg oppfatter det. Borgerlig side består av liberale, verdikonservative, nasjonalkonservative, kulturkonservative og flere varianter og nyanser som alle er mer ideologisk enn selve begrepet 'borgerlig' som kan ansees å være en samlebetegnelse, og som altså marker motsatsen til den andre siden som riktignok upresist også benevnes som ‘sosialistisk’.

Fru Flettfrid Andrésen fra Øvre Singsaker var ikke politisk interessert, og derfor stemte hun alltid Høyre.

3 liker  
Kommentar #30

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Fru Flettfrid Andrésen fra Øvre Singsaker var ikke politisk interessert, og derfor stemte hun alltid Høyre.

He.he. Ja, da lot hun fornuften råde - sånn helt ubevvisst. Flaks. 

1 liker  
Kommentar #31

Johannes Taranger

7 innlegg  626 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Det er svært vanskelig for et parti som ligger på sperregrensen  å leve i et politisk spagat. Det ber utrolig slitsomt i lengden, og gjør potensielle Krf velgere usikre. Et splittet 4% parti lover ikke bra for partiets framtid. Da er veien kort til et liv under sperregrensen, og minimal innflytelse på norsk politikk. Det som ikke omtales mye på denne tråden, et at de fleste av dagens Krf velgere befinner seg i "Bibelbeltet" på Sør og Vestlandet. Og undersøkelser har vist at de er konservative og et klart flertall der ønsker ikke å delta i en framtidig AP regjering. Skal da dagens ledelse i Krf ignorere disse, til fordel for eventuelle nye, mer AP orienterte velgere. ? Jeg tror ikke det er lurt ! 

Å trekke fram muligheten for en sentrum/høyre regjering etter neste valg tror jeg er en utopi. Sp har limt seg til AP og V er i regjering med Frp og vil nok ikke se seg tjent med det. Man kan da ikke bare ignorere et Frp som er 4 ganger større enn Krf i oppslutning. Og uten Frp blir det ingen borgerlig regjering. Det har de tydelig sagt fra om. En eventuell H/Krf/V regjering ville uansett ikke ha politisk flertall i Stortinget bak seg, om det ikke skjer store endringer i velgermassen. Hvor skulle de ta få flertall for sitt statsbudsjett ?? Ved hjelp av Ap eller et Frp på "gangen" ? Lite sannsynlig. Velger Krf å gå inne i en AP regjering så vil de da måtte forholde seg til følgende partier/AP, SV, SP, Rødt, MDG. Jeg tror ikke dette ville bli tatt imot med særlig glede av dagens potensielle Krf Velgere. Synet på Israel er viktig for dagens Krf velgere. Paradoksalt nok har da Frp, som noen Krf,ere vil holde  god avstand til, en langt mer positiv holdning til dette landet enn disse mulige samarbeidspartnere i en framtidig Ap regjering som Rødt og SV, og som vi godt vet hvilken holdning de har til Israel. For ikke å snakke om disse partienes forhold til kristne grunnverdier sjenerelt og private skole/barnehager.

Velger Krf å inngå i en slik AP regjering ( vi vet jo at sentrumsalternativet er avgått ved døden for lengst) vil det bety slutten for dette partiet og en oppblomstring av PDK

1 liker  
Kommentar #32

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

"Bibelbeltet" - en nyansering

Publisert rundt 1 år siden
Johannes Taranger. Gå til den siterte teksten.
Det som ikke omtales mye på denne tråden, et at de fleste av dagens Krf velgere befinner seg i "Bibelbeltet" på Sør og Vestlandet. Og undersøkelser har vist at de er konservative og et klart flertall der ønsker ikke å delta i en framtidig AP regjering. Skal da dagens ledelse i Krf ignorere disse, til fordel for eventuelle nye, mer AP orienterte velgere. ? Jeg tror ikke det er lurt ! 

Du har muligens et poeng her, men samtidig bekrefter du en seiglivet myte om oss som bor i "Bibelbeltet".  Det er behov for noen nyanseringer - og det passer da å nevne at i en av mine gamle hjemkommuner (der jeg også en periode satt i kommunestyret) - Vennesla i Vest-Agder - har det tradisjonelt vært et godt samarbeidsklima mellom KrF og AP.  I dag deler disse to partiene makten i kommunen.  KrF har ordføreren, mens AP har varaordføreren.

2 liker  
Kommentar #33

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Humoranalyse

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
He.he. Ja, da lot hun fornuften råde - sånn helt ubevvisst. Flaks. 

Kjenner jeg Jakob Margido Esp rett, hvilket jeg ikke gjør ....., ligger nok humoren her i at man tror at man kan utøve apolitisk makt.

1 liker  
Kommentar #34

Johannes Taranger

7 innlegg  626 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Ja, jeg forstår hva du mener. Men det er stor forskjell på kommune politikk og rikspolitikk. På riksplan får partiet en helt annen rolle enn lokalt. Vi ser jo at Krf samarbeider med Ap i Bergen, lokalt. Det ser ikke ut til å gå så bra, nei, etter siste galluppmålinger. Så det kan slå begge veier. Vi må huske på at Arbeiderpartiet er annerledes enn før, da det var en tydelig arbeiderklasse her i landet. Ikke slik lenger. Nå kan faktisk "arbeidere" like godt stemme Frp. Det kommer an på prioriteringer. På riksplan er det, etter min mening viktig at partiet skiller seg ut fra andre partier. Ellers ser man nok ingen grunn til å støtte partiet

1 liker  
Kommentar #35

Torry Unsgaard

5 innlegg  496 kommentarer

Høyresuget.

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Kjære Torry Unsgaard, Hvilket borgerskap mener du? Hvilke partier har «borgerskapet», slik du definerer det, som sin målgruppe og sine velgere?

Begrepet borgerlig i politikken har naturligvis ingenting med overklasse å gjøre.

Takk for interessant debatt om ordet borgerlig. Det var vel jeg som var med å starte den med å si at ”KrF har lenge reservert seg mot å bli kalt et borgerlig parti”. Bakgrunnen for dette skulle gå fram av følgende:

Vårt største leksikon for tiden, Wikipedia, sier dette om den politiske betydningen av ordet borgerlig:

”Til tross for at begrepet borgerlig ofte benyttes i den politiske debatt, er det ikke entydig definert. Holdningen til borgerlighet avhenger som oftest av øynene som ser, det vil si av synspunktene til den som uttaler seg om hva borgerlig politikk er. I det norske språket er det i alle fall to forskjellige betydninger. I det franske språket, som i opphavsspråket, er disse to betydningene skilt ved hjelp av to forskjellige ord: Den ene betydningen er samfunnsmedlem, på fransk citoyen/citoyenne. Ordet uttrykker det å være borger i en by eller å være statsborger i et land. Den andre betydningen er knyttet til visse sosiale lag og en viss politisk orientering for middelklassen, på fransk bourgeois (bursjo'a)/bourgeoise. Således er borgerlig som politisk begrep nærmest blitt synonymt med en politisk tilknytning til høyresiden i Norge.”

Jeg, og sikkert også mange andre KrF-ere, har funnet at den siste av de to definisjonene ovenfor har mest med politikk å gjøre. Vi har derfor funnet at borgerlig har tilknytning til høyresiden i Norge og har bakgrunn i ordet ”bursjoasi”. I Gyldendals fremmedordbok står det følgende om bursjoasiet: ”Borgerstand, borgerskap; den besittende middelklasse i byene, i motsetning til aristokratiet, jordeiere og kroppsarbeidere, nå særlig i motsetning til arbeiderklassen.” ”Bursjoa er en som hører til bursjoasiet; spissborger.” Vi har ment at KrF ikke bør knytte seg til ”bursjoasiet”, men være mer opptatt av interessene til de store gruppene som står svakest.

For øvrig er KrF ifølge sitt program et kristendemokratisk parti, og bygger sin politikk på kristendemokratisk ideologi. Denne ideologien er en av de store politiske bevegelser blant annet i Europa, og i Sør- og Mellom-Amerika.

Jeg skjønner du, Arne. D. Danielsen, som høyremann, ønsker å suge flest mulig partier inn i en borgerlige regjering, og få flest mulig av (stats)borgerne” i landet til å stemme borgerlig, helst Høyre, konf. Høyresuget. Derfor passer den første betydningen av ordet best for deg. ”Alle er borgere og kan derfor stemme borgerlig”. Gjør som Flettfrid Andresen, stem Høyre!

 En annen politisk teknikk er å fremstille det som om vi bare har to retninger i politikken, høyresiden og venstresiden. På høyresiden dominerer Høyre og på venstresiden Arbeiderpartiet. Så enkel er imidlertid ikke verden. I mange viktige saker for Norge har Arbeiderpartiet og Høyre hatt felles standpunkt. Konferer EU-sak og miljøsaker som f. eks. forurensende gasskraftverk. Her har sentrum sammen med andre småpartier, vært i opposisjon til Høyre og Arbeiderpartiet. I den førstnevnte saken vant opposisjonen. I den andre vant H+AP. Ettertiden har vist at det ville vært best for Norge om sentrumspartiene hadde vunnet også i gasskraftsaken.

Sentrumspartiene i norsk politikk har fremdeles positiv påvirkningskraft. Noen ganger som deltagere i en regjering og andre ganger i opposisjon. Disse partiene representer ofte motkulturer med betydelig støtte i befolkningen. Selv om det akkurat nå kan virke vanskelig å få etablert en ren sentrumsregjering, kan de bidra slik at ikke fløypartier som SV, Rødt og Frp får for stor makt. Sentrumspartiene kan forhåpentligvis også bidra slik at vi i framtida får sentrum/høyre- eller sentrum/venstre regjeringer i stedet for rødgrønne eller blåblå.

2 liker  
Kommentar #36

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Leit. For KrF

Publisert rundt 1 år siden

Det er leit og trist at KrF, eller en del i KrF insisterer på å gjøre det så vanskelig for seg selv.

Mens partiet sliter og strever med ryggen mot veggen og åpenbart med dårlige strategisk valg, som fører til splittelse og indre uro, og slik ender opp i en fatal og fullstendig unødvendig identitetskrise, putler flere i partiet i vei med enda mer identitetssurr.

Beklager, Unsgaard, at jeg her tar litt sats. Men ettersom jeg har et hjerte for KrF – også, gjør det vondt å bivåne den håpløse selvskadingen som en del i partiet holder på med.

Ved å ta fullstendig avstand fra og også fnyse av en viktig del av egen identitet, og slik vende ryggen til en viktig base blant partiets velgere, ber man naturligvis om trøbbel. Selv om meningsmålinger går litt opp og ned, er siste måling fra TV2 symptomatisk. KrF sliter stadig mer og er nå nede på 3,7 %, mens det "fisefine bursjoasi-partiet" Høyre befester sin posisjon som landets største parti og får 29 %. Underlagstallene viser at de fleste, som nå forlater KrF, går nettopp til Høyre.

Når Unsgaard holder seg med den mest negative og odde definisjonen av «borgerlig» i Wikipedia, som ellers har en nyansert, vid og god definisjon av begrepet, og ender opp med ‘borgerskap’ eller det franske ‘bursjoasis’ og støtter seg til Gyldendals fremmedordbok som skriver: «Borgerstand, borgerskap; den besittende middelklasse i byene, i motsetning til aristokratiet, jordeiere og kroppsarbeidere, nå særlig i motsetning til arbeiderklassen. ‘Bursjoa’ er en som hører til bursjoasiet; spissborger», ja, så er han over i anakronisme og vrangvillighet.

Når nesten en tredjedel av landets velgere støtter Høyre, og partiet er et stort statsbærende parti som er representert over hele landet, er man naturligvis langt fra et bursjoasi-parti eller et parti for en uvalgt besteborgerlig klasse. Tvert imot. I realiteten er det for tiden landets største folkeparti.

Unsgaard skriver: «En annen politisk teknikk er å fremstille det som om vi bare har to retninger i politikken, høyresiden og venstresiden. På høyresiden dominerer Høyre og på venstresiden Arbeiderpartiet. Så enkel er imidlertid ikke verden».

Jo, så enkelt er det – for så vidt, men naturligvis ikke helt. Det er riktig at vi, som de fleste andre demokratiske land, har to hovedretninger, to blokker, om man vil. Og det er riktig at Arbeiderpartiet og Høyre er de dominerende (og statsbærende) partiene på hver sin side. Men partimangofoldet er utfyllende og viktig. Derfor har den borgerlige siden tradisjonelt fungert godt med Høyre og de tre sentrumspartienespartiene.

Det har skapt en god dynamikk og en fruktbar pluralisme i poltikken. En god demokratisk effekt av dette er imidlertid, som Unsgaard skriver, at de to største partiene ikke er så store at de er enerådende. I noen tilfeller kan de bli nedstemt av de øvrige partiene eller ved hjelp at et av de to store partiene – på motsatt side. Det kalles demokrati.

Ellers, når det gjelder definisjonen av «borgerlig», så viser jeg til min kommentar #15, og i kommentarene hhv # 23 og 28 til Oddbjørn Johannessen:

«Politisk er ‘borgerlig’ side den andre siden i poltikken i fht sosialistisk. Mange vil nok derfor oppfatte den borgerlige siden som mindre ideologisk og mer vidtfavnende og inkluderende, om man vil, enn den sosialistiske siden. Borgere i landet er både bønder, fiskere, håndverkere, industriarbeidere og alt annet. Slik benevnte derfor, i hvert fall i Borten-perioden og dels også senere, alle de tre sentrumspartiene seg som borgerlige, altså at de var en del av den borgerlige siden. Typisk er Frp det største partiet innen fagbevegelsen etter Arbeiderpartiet.» Dette siste viser at den polariserende definisjonen av «borgerlig» er meningsløs.

Ellers er dette også et poeng: «Men 'borgerlig' er i seg selv ingen ideologi, slik jeg oppfatter det. Borgerlig side består av liberale, verdikonservative, nasjonalkonservative, kulturkonservative og flere varianter og nyanser som alle er mer ideologisk enn selve begrepet 'borgerlig’ – og som kan ansees å være en samlebetegnelse, som altså markerer motsatsen til den andre siden som riktignok upresist også benevnes som ‘sosialistisk’.»

Unsgaard håper at det i framtiden igjen kan bli mulig å etablere en sentrum/høyre eller sentrum/venstre regjering i stedet for rødgrønne eller blåblå. Vel. Den rødgrønne regjeringen var nettopp en sentrum/venstreregjering. Og typisk for debatten og det tilsynelatende lullende «søvngjengeriet» i deler av KrF er at vi i dag jo har en sentrum/høyreregjering. Ikke overraskende har KrF valgt, her finner jeg det naturlig å skrive 'naturligvis', å bli stående på utsiden av denne.

Mens togene stadig går ut fra stasjonen, insisterer KrF å bli stående igjen på perrongen. Nå helt alene. De ser seg rundt og lurer på hva som skjer. Dem om det.

2 liker  
Kommentar #37

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Look to Sweden

Publisert rundt 1 år siden

Mens KrF går i sirkel med seg selv, surrer med identiteten og partiets sjel og er redde for å ta et klart standpunkt om bl.a. sidevalg, ligger søsterpartiet i Sverige, Kristdemokratarne, an til å bli en av vinnerne ved valget på søndag.

Det er fire årsaker til dette – ifølge Claes Arvidsson, som er mangeårig lederskribent i Svenska Dagbladet:

1) Den unge og relativt ferske partilederen, Ebba Busch Thor (31) har vokst mye under valgkampen. Hun har blitt en bedre partileder, blitt mer tydelig og har tatt opp fighten med Löfven i radio- og TV-debatter og har imponert på den måten.

2) Hun har drevet fram saken om helsetjenesten i valget. Helsetjenestene er én av de tre viktigste sakene for velgerne, etter innvandring og lov og orden.

3) Hun har vist mer åpenhet overfor Sverigedemokraterna enn de øvrige partiene. "Der har Kristdemokraterna en mer velkommen holdning enn Moderaterna. Det tror jeg lokker tidligere Moderaterna-velgere som har gått over til Sverigedemokraterna", sier Arvidsson.

I andre artikler og analyser framheves det også at hun erkjenner at innvandringen er en utfordring, og at det er behov for en strammere innvandringspolitikk. Her er hun minst på linje med Moderaterna om ikke enda mer tydelig.

4) Kristdemokraterna besluttet på landsmøtet i 2015 å si opp 'Desemberavtalen', som sikret Sosialdemokraterna makt ut perioden, og som var inngått året før. Dette førte til at de andre borgerlige partiene også fulgte etter og sa opp avtalen. Den gang sa Ebba Busch Thor at «dette går ikke an», og at «Alliansen (altså de borgerlige) må være beredt på å ta makten».

---------

Oppsummert: KD har gjort og gjør det stikk motsatte av KrF og har oppsiktsvekkende framgang, mens KrF dessverre er i ferd med å svinne ut i glemselen.

KD har valgt seg ut en sak som er viktig for partiet og som har allmenn oppmerksomhet og støtte – og de kjører konsekvent på dette under valgkampen.

KD erkjenner at innvandringen har store utfordringer og at det ikke kan fortsette som nå. Busch Thor og partiet er tydelige på at Innvandringspolitikken må strammes inn.

KD er en av garantistene for borgerlig samarbeid. De fører an, og på en slik måte at de andre partiene på borgerlig side følger etter KD – og ikke omvendt.

----------

Å være gjenstridig rævdilter, har aldri vært ei suksessoppskrift for framdrift og vekst – for noen.

Kjære KrF, look to Sweden!

1 liker  
Kommentar #38

Johan Rosberg

20 innlegg  444 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Å være gjenstridig rævdilter, har aldri vært ei suksessoppskrift for framdrift og vekst – for noen.

Kjære KrF, look to Sweden!

Partier som KrF skal være idèologisk innrettet. Det du forslår ligner mer et strategimøte i et privat eid selskap. KrF bør og skal hele tiden skule mot sine røtter og grunnidentitet. Hvis velgerne ikke følger med, er det velgernes problem.

Grunntonen er nok at det ikke er så lett å finne ut hva som er "kristen" idèologisk identitet lenger. Dèt er dog like mye velgernes problem, og ikke bare KrFs.

2 liker  
Kommentar #39

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

Tja...

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.
Kjære KrF, look to Sweden!

Det er en del forskjeller mellom KrF og KD - på samme vis som det også er en del forskjeller mellom FrP og SD.  Den ansvarlige delen av FrP ligger ganske langt fra SD, både når det gjelder partienes historie og mht. den økonomiske politikken.  Tybring-Gjedde har eksempelvis ikke fått gjennomslag for å invitere Jimmy Åkesson til FrPs landsmøte.

Et parti som har en åpen holdning til SD, vil neppe være et naturlig forbilde for et KrF som har problemer nok med et mer moderat FrP.

Nei, jeg er slett ikke sikker på at KrF bør se til Sverige.

1 liker  
Kommentar #40

Martin Sandstad

20 innlegg  732 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Er folk bekymret for norsk politikk? Jeg er ikke i det hele tatt bekymret. Jeg er ikke så interessert heller. Jeg synes KrF gjør det bra. Jeg har stemt på dem flest ganger de siste 10 år, men vil forbeholde meg retten til å velge til siste slutt.

 

De kommer med gode innspill over alt, handler alt om hvem som får æren og gjennomslag og ordner opp? Hva med de som legger til rette og jobber med folkeopinionen. Osv.

Kommentar #41

Arne Danielsen

325 innlegg  5691 kommentarer

Nei, ikke velgernes problem

Publisert rundt 1 år siden

Rosberg@

Hvilke partier er ikke ideologisk innrettet? Nei, et pari sitt feil strategivalg er ikke velgerens problem. Selvfølgelig ikke. De kan alltid gå til andre partier. Dersom KrF insiterer på å være i utakt med egne velgere, er det KrF sitt problem.

Johannessen@

Forskjellen på Frp og SD er (har vært) langt større enn forskjellen mellom KrF og KD – som alltid har ansett hverandre som søsterpartier. I min kommentar #37 er jeg opptatt av KRF / KD og ikke av Frp / SD.

KD har slitt akkurat med det samme som KrF. For en tid siden lå de på vel to prosent. KD har tatt noen viktige grep. Går ut i fra at de ikke har mistet sin sjel på vegen. Dersom KrF mener at "søsteren" har mistet sin sjel, er det forståelig om de velger å fortsette på sin veg mot glemselen – eventuelt av samvittighetsgrunner. Slikt avkrever i og for seg respekt. Men dersom de ikke kan påvise et slik sjeletap, kan det være noe å hente ved å se til Sverige.

 

Kommentar #42

Johan Rosberg

20 innlegg  444 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Rosberg@

Hvilke partier er ikke ideologisk innrettet? Nei, et pari sitt feil strategivalg er ikke velgerens problem. Selvfølgelig ikke. De kan alltid gå til andre partier. Dersom KrF insiterer på å være i utakt med egne velgere, er det KrF sitt problem.

Nei. KrF er bare tilbyder. Det er stemmerne som velger og står ansvarlige. Det gjelder både frelse og politikk. Dermed handler det ikke om KrF ytterst sett, men om hvilken poltikk som til enhver tid føres her til lands og til doms.

1 liker  
Kommentar #43

Johan Rosberg

20 innlegg  444 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden
Arne Danielsen. Gå til den siterte teksten.

Rosberg@

Hvilke partier er ikke ideologisk innrettet? Nei, et pari sitt feil strategivalg er ikke velgerens problem. Selvfølgelig ikke. De kan alltid gå til andre partier. Dersom KrF insiterer på å være i utakt med egne velgere, er det KrF sitt problem.

Nei. KrF er bare tilbyder. Det er stemmerne som velger og står ansvarlige. Det gjelder både frelse og politikk. Dermed handler det ikke om KrF ytterst sett, men om hvilken politikk som til enhver tid føres her til lands og til doms. Det må og får stå sin prøve - derom hersker ingen tvil.

Forvarselet er å se på hva slags strømninger man leder an. Man kjenner liksom ikke igjen Herrens fottrinn i dagens strømninger, gjør man? Den barmhjertige samaritan?

1 liker  
Kommentar #44

Martin Sandstad

20 innlegg  732 kommentarer

Publisert rundt 1 år siden

Men det er ikke sikkert f.eks unge kristne ser det helt likt som dere eldre. Vi har jo liksom kommet mitt inn i en norsk kristendom, og mange ting som er selvfølger for dere er kanskje ikke det for oss?


F.eks det med lovgivningen angående abort og homofili er ikke like opplagt for oss kanskje.


https://korsetsseier.no/2017/11/09/nei-til-abort-ja-til-selvbestemt-abort/


Hva impliserer lovgivning, og hvilke innvirkninger får det. Kan man ikke skille, mellom at noe er en norm og moralsk høyverdig å gjøre. (Ikke ta abort, etablere gode familier) I motsetning til at lovgivning må på¨plass.


Men igjen: her har jo ofte de eldre mer erfaring til å forstå implikasjoner i samfunnet hvis vi innfører lover som ikke unge ser så lett. F.eks at i Russland ble veldig mange ulovelige aborter under sovjet når abort ikke var lov.


Dessuten tenk på dette: Hvis du har en familie. Faren jobber, og moren er hjemmeværende. De skal kjøpe nytt hus. Moren ser etter leilighet, gjør avtaler. Snakker med barna om hva de tenker om å flytte, hva er viktig for dem? Så kommer faren hjem og kjøper huset. Huskjøpet var en suksess. Hvem får da æren? Den som gjorde research eller den som kjøpte? 


Trenger vi ETT perfekt politisk parti?


Blir det ikke sånn i Norsk politikk og. KRF har annet fokus enn de andre partiene, de prøver å bygge politikk fra sin ideologi i vårt moderne sammfunn. Kanskje en dag tar regjeringen noe KRF har tenkt på og bygget rundt lenge og innfører i Norge. Kanskje noe KRF har hatt på agendaen lenge? KRF har jo holdt familien høyt på agendaen i norsk politikk i mange år. Ingen snakker om familien som de har gjort, etter mitt intrykk.


Jeg er glad for flerpartisystemet. 

1 liker  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere