Unødvendig og ubehagelig

Siden Åste Dokka i Vårt Land, ­
21. august – «Nødvendig og ubehagelig», står på sitt: «hun synes ikke jomfrufødselens historiske troverdighet er et interessant spørsmål», så kan også jeg melde at også jeg står på mitt. Jeg har aldri hatt noe problem med jomfrufødselen, snarere ser jeg på den at det var slik Gud ville introdusere sin frelsesplan for verden – vakkert og sterkt skildret hos Lukas i det første kapittel.

Med hvilken rett. 

I den nye artikkelen viser hun til «noe som er ukontroversielt på teologiske fakulteter: At vi ikke vet hvor Jesu genetiske materiale kom fra, og at det også er underordnet». Jeg vil da minne om at allerede i Lukas 2 kommer juleevangeliet som begynner med ordene: «Og det skjedde …» - og spørsmålet dukker selvfølgelig opp: Hvordan står det til med den fortellingens historiske troverdighet? Skjedde det? Eller skal vi plukke også den fortellingen i filler? Og jeg spør: Med hvilken rett? Jeg kjenner heldigvis ingen teolog som har en større innsikt og autoritet enn Skriften selv!

En konsekvens av å karakterisere fortellingen i Lukas 1 som «uinteressant: historisitet» blir: Når vi har en slik holdning til versene 26–38, hva så med de andre versene i kapittel 1? Hva med kapittel 2? Hva med hele Lukas-evangeliet? Kom det altså ingen engel – utsendt fra Gud – til en by i Galilea – til Nasaret? Var Maria heller ikke trolovet med Josef? Hadde hun kanskje hatt et annet «eventyr»?

Sier det så tydelig. 

Hvorfor skal vi ikke tro at «hun var en jomfru som var trolovet med en mann som het Josef», når Skriften sier det så tydelig? Kan vi da heller ikke tro at det var en engel som har sagt alt det vakre, som blir sagt til Maria? Er det bare et sjeldent vakkert dikt uten reelt innhold som en hilsen fra Gud? Er det rein fantasi fra Lukas sin side når Maria protesterte: «Hvordan kan dette gå til, da jeg ikke har levd med noen mann?» Har Maria heller ikke sagt – rent historisk vurdert: «Se, jeg er Herrens tjenerinne! La det skje meg etter ditt ord.»

Jeg er glad for at vi har fått evangeliet slik vi finner det i Det nye testamentet, og jeg kan ikke annet enn å oppfordre mine lesere til å gå direkte til kilden, til de fantastiske historiske kildene som evangeliene og apostlenes gjerninger er, som brevlitteraturen er – og da vet jeg at noen kan komme i nærheten av den innsikt som C.S. ­Lewis kom fram til etter at ateisten var blitt en kristen: «Jeg tror på kristendommen på samme måte som jeg tror at solen har stått opp, ikke bare fordi jeg ser den, men fordi det er ved den jeg ser alt annet».

Trykket i Vårt Land 27. august 2018.