Naturens ­uorden

Du har garantert hørt argumentene. Homofili strider mot ­naturens orden, det samme gjør gennmodifisering. Det er ­unaturlig å sprøyte vaksiner inn i barne­kropper, gutter er født med forhud og derfor er omskjæring galt. Det er naturlig å spise kjøtt. Eller det er naturlig ikke å spise kjøtt.

Retorisk selvmål. 

Diskusjoner foregår ofte i sosiale medier i dag, og det er lett å få øye på de retoriske selvmålene. De som argumenterer ut fra hva som er ­naturlig har påfallende ofte profilbilder som ­viser at de barberer av seg ­høyst ­naturlige skjeggstubber eller dekker ­huden med sminke. Så mye for at ­naturen vet best, altså.

Men det er ikke dette lille hverdagshykleriet som er det egentlige problemet med å prøve å bruke naturen som fasit. Et større problem er at fasiten har det med å oppføre seg på måter vi ikke liker. Det er gøy å gjøre folk som argumenterer med at homofili er unaturlig oppmerksomme på homofil adferd i dyreriket, for eksempel.

Det største problemet med å bruke ­naturen som mål på hva som er godt, er dog at det veldig fort leder oss ned noen veldig skumle stier.

Produkt av evolusjonen.

Som ­humanist ser jeg mennesket som en rent ­biologisk skapning, et produkt av evolusjonen. Med slike briller er det mye å lære om ­mennesket ved å se på biologi og ­evolusjon.

En del går i vranglås når man ­snakker slik. De ser for seg at argumenter om «den sterkestes rett», ensomme ulver og ­annen brutalisme følger rett rundt ­hjørnet. Men for meg er det tvert om: ­Mennesker er flokkdyr, og for å overleve i en flokk ­trenger vi evnen til å samarbeide og ­vilje til å ta vare på hverandre. God ­moral ­sikrer at flokken har bedre sjanse til å overleve; god moral hos enkeltindividet sikrer at også andre individer har lyst til å dele med ham når han er uheldig med jakten.

Det er derfor evolusjonen har utstyrt oss med empati og rettferdighetssans. Dette er fundamentet for all menneskelig ­moral, enten vi begrunner den religiøst eller verdslig.

Omsorg for flokken. 

Men arten Homo sapiens har også trekk som ikke bør fremelskes. At vi er flokkdyr har som nevnt gjort at vi naturlig bryr oss om de andre i flokken. Men denne identifikasjonen med flokken har også en bakside: Den gjør oss naturlig skeptisk mot andre flokker. Jeg, blek som skummetmelk om vinteren, er faktisk disponert for å ha lettere for å oppfatte mørke ansikter som truende og ha vanskeligere for å ha empati med mørke folk. Og vice versa.

Ja, å studere menneskets biologi og ­evolusjon kan gi oss innsikter i menneske­dyret. Men derfra å slutte fra det deskriptive («dette er hvordan evolusjonen har laget oss») til det normative («derfor bør det være sånn») fører oss ned noen veldig mørke stier. Skal vi si at rasisme er bra, fordi det er naturlig? Eller skal vi prøve å tøyle våre instinkter og lære oss å se de som annerledes som mennesker de også (det er nemlig fullt mulig).

Rent biologisk skapning. 

Som ­humanist mener jeg som sagt at mennesket er en rent biologisk skapning. Vi kan forklares ut fra evolusjon. Men underveis i denne evolusjonsprosessen har vi også utviklet oss til å bli noe mer enn resten av dyreriket. Vi har skapt språk og sivilisasjoner, filosofier og livssyn. Vi barberer oss og vi varmebehandler maten vår. Grensen ­mellom oss og dyreriket er mer flytende enn mange liker å tenke på, men vi er også noe mer enn natur. Vi er også kultur.

Og nettopp dette er grunnen til at ­«naturen» ikke duger som argument. For slike argumenter underslår det opplagte: at vi er mer – mer enn natur. Dermed kan argumenter om hva som er «naturlig» faktisk bli direkte menneskefiendtlige.

Så argumentér gjerne for hva du mener, men vær varsom med å innrullere ­naturen på din side i debatten.

Trykket i Vårt Land 24. august 2018 i spalten Livssyn.