Verdidebatt

En avsporing

Snarere enn å bruke livssyn som argument i dødshjelp-debatten, så burde Levi Fragell diskutere konsekvensene ved en legalisering.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Livssynshumanist Levi Fragell velger en underlig og snedig strategi når han i Vårt Land 22. august skriver at det finnes eksempler på kristne som er for dødshjelp. Det er forøvrig samme argumentasjon som lederen for Retten til en verdig død, Ole-Peder Kjeldstadli har brukt flere ganger.

Gammelt nytt. 

Det er en kjent sak at enkelte kirkelige talspersoner har ytret seg positivt til aktiv dødshjelp, i likhet med at du finner kirkeledere som står for ulike synspunkt i nær sagt alle politiske spørsmål. Mer interessant er hvilket samfunn vi vil få om aktiv dødshjelp innføres.

Menneskeverd er en klar forsvarer for ideen om menneskets ukrenkelige verdi. Vi er ikke en kristen organisasjon, men bygger på det kristne menneske-
synet. Det virker litt utdatert når Fragell hevder at vi støtter oss til litteratur fra 80-tallet. Advarselen om at en åpning for dødshjelp vil ramme svake grupper, står ved lag, men det er først og fremst fordi funksjonshemmedes organisasjoner selv har stått i første rekke for å advare mot en legalisering. I 2017 fikk en 11-åring med cyctisk fibrose dødshjelp i Belgia etter at landet åpnet for dødshjelp for barn i 2016. Ser ikke Fragell at dette fundamentalt endrer hvordan vi ser på syke mennesker?

Urovekkende endring. 

Bak slagord som «en barmhjertig død» og «en verdig død» venter en urovekkende endring i synet på menneskers verdighet. Hvilket signal sender samfunnet til «svake» grupper i samfunnet når vi aksepterer døden som utvei når mennesker lider eller har ulike handikapp? Hvor vil Fragell sette grensen? Vil han, som i Nederland, åpne for dødshjelp for psykisk syke eller demente? Vil han akseptere dødshjelp for nyfødte barn med alvorlige sykdommer?

Den australske forskeren og dødshjelp-aktivisten David Goodall (104) døde 10. mai som resultat av assistert selvmord ved en klinikk i Sveits. Goodall hadde verken en livstruende sykdom, uutholdelige smerter eller kort tid igjen å leve. Han uttalte til australske ABC: «Jeg er lei meg for at jeg har blitt så gammel. Jeg er ikke lykkelig, jeg vil dø. Det er egentlig ikke trist, men det er trist hvis man blir forhindret.» Man kan innvende at dette er et ekstremt synspunkt – å gi dødshjelp forårsaket i livstretthet, men dette blir seriøst debattert i Nederland. Hvis man først aksepterer prinsippet om selvbestemmelse, kan man ikke 
anklage mennesker for å gjøre seg bruk av den.

Barmhjertighetsidealet.

Erik Lunde begrunner godt i Vårt Land 8. august hvorfor «barmhjertighet» ikke kan være noen blankofullmakt i denne debatten. Han bruker Nederland som eksempel der også bevisstløse pasienter og nyfødte gis dødshjelp: «Denne praksisen begrunnes i ‘barmhjertighet‘. Tilhengerne mener det er en omsorgshandling. Ifølge dem er det samfunnets plikt å la de syke og døende slippe – også når de ikke selv kan gi uttrykk for et slikt ønske.» Barmhjertighetsidealet innføres ikke med aktiv dødshjelp, det har alltid ligget til grunn for omsorg ved livets slutt.

Snarere enn å bruke livssyn som argument i dødshjelp-
debatten, så burde Fragell diskutere konsekvensene ved en 
legalisering. Å ta et menneskeliv blir ikke mer etisk riktig om det er en kristen, muslim eller livssynshumanist som setter dødssprøyten. Det hviler på tilhengerne for legalisering å begrunne hvordan dette skal skje uten at vi samtidig kommuniserer til syke mennesker: «vi har ikke mer å gjøre for deg».

Trykket i Vårt Land 24. august 2018. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt