Spaltist Maryam Trine Skogen

Blogger og student

Der du minst forventer det

Troen er som sand fra stranden. Den spres med vinden og dukker opp der du minst forventer det.

Publisert: 23. aug 2018  /  319 visninger.

I vinter møtte jeg en konvertert ­kristen. Han hadde bakgrunn som muslim og hadde søkt asyl i Norge. Men ­saken trakk ut og var ennå ikke avgjort. Trusselen om tvangsretur hang over ham, og jeg kunne merke nervøsiteten straks vi kom i prat.

Sin nye tro. – Så du er kristen? spurte jeg, helt tilforlatelig.

– Ja, jeg tror at Jesus er Gud, svarte han, høyt og tydelig. Så kom en oppramsing av hvordan og hvor mye han praktiserte sin nye tro. Hvilke menigheter han gikk i, og alle de kristne vennene han hadde i Norge.

– Så fint, svarte jeg og stilte ikke flere spørsmål. For det var ikke meningen å stile ham til veggs. Han trengte ikke å overbevise meg.

Da jeg praktiserte som muslim, ­kunne jeg kjenne på noe tilsvarende. Det var mange fødte muslimer som stilte spørsmål. Jeg var jo etnisk norsk. Var jeg ­muslim nok? Enkelte ba meg om å resitere fra ­Koranen, eller de kunne kryssforhøre meg i teologiske spørsmål.

Så fikk de svarene de ønsket, og kunne ikke annet enn å akseptere at jeg var en bekjennende muslim god som noen.

Vanskeligere å tro på. 

Ironisk nok oppdaget jeg ofte at det var nettopp disse som ikke hadde særlig god kjernekunnskap om den islamske dogmatikken. De var kulturmuslimer og tilhørte den ­islamske tradisjonen. Islam var deres identitet. Var du født muslim, så var du muslim – ­uavhengig av hvor lite eller mye du kunne eller trodde. Konvertittene, derimot, måtte vær så god å resitere leksa si. Konvertittenes tro er visst vanskeligere å tro på.

Derfor har jeg tenkt mye på denne asylsøkeren. For konvertering handler ikke bare om å få lov til å bekjenne seg, om å få vende seg mot Gud – det handler også om tilhørighet og trygghet, ja, om å få lov til å leve. For asylsøkeren kan tilbakesending innebære rettslig forfølgelse og i verste fall fengsel og mulig dødsstraff. I Norge bærer han et stort kors på brystkassa. I hjemlandet er dette umulig.

I den europeiske reformasjonens ­tidlige dager var det en plikt å følge sin ­botilhørighets tro. Protestant ­eller ­katolikk, lutheraner eller kalvinist. ­Kvinner fulgte sine menn, og menn ­fulgte sine overmenn.

Tros- og religionsfrihet. 

Det er først i moderne tid at troen har blitt fri og ­flytende. Ingen må stå skolerett og ­redegjøre for treenigheten for å ­identifiserte seg som kristen. Mange aksepterer Märthas ­engler, mens andre advarer mot ­kommunikasjon med åndsvesener. I det nyreligiøse har jeg møtt mange som kontakter Jesus som en opphøyet spirituell, som én blant ­mange åndelige mestere. Altså en helt annen ­forståelse av Jesus Kristus enn den ­kirken forvalter. Og det er lov i vårt samfunn. Vi har tros- og religionsfrihet.

Selv har jeg tillatt meg å utforske ­troen på helt fritt grunnlag. For meg er den som sand fra stranden. Den spres med ­vinden og legger seg i alle mulige krinker og ­kroker, der du minst forventer å finne 
den.

I fjor kom jeg tilbake til min oppveksts religion, Den norske kirke. Det er ikke fordi jeg tok feil av islam, men fordi jeg har lært mye nytt og fortsatt å ­vokse. Jeg ­slipper å søke om asyl fordi min ­nåværende trostilhørighet er mitt hjemlands majoritetsreligion. Men det ­slutter ikke å forundre meg hvor ­forskjellig man blir behandlet med en minoritets-
identitet. Enten det gjelder hudfarge eller tro, så forventes det at man skal tilpasse seg og bli tilnærmet lik majoriteten. Vil jeg for noen alltid være en «kruslim»?

Ydmykende prosess. 

Jeg syns det er skammelig at konvertitter må gå igjennom en ydmykende prosess med å bevise sin tro. For tro er likevel ikke noe som kan «bevises». En personlig bekjennelse er et ord, og vi må ha som utgangspunkt at vi tar folks ord på alvor.

En som kjemper for livet og ­eventuelt søker asyl på grunnlag av falsk tros­bekjennelse vil kanskje kunne bli ­avslørt som ikke riktig nok troende, men er ­fortsatt et medmenneske som lider. Vi er alle søstre og brødre i arven etter ­Abraham.

Trykket i Vårt Land 23. august 2018 i spalten Tendenser. 

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere