Bevar Finnmark - fra KrF lokalt til KrF nasjonalt

Tyngde på vektskåla til vippepartiet

KrF var positiv til fylkesreformen sitt hovedargument om å flytte byråkratstillinger og makt ut fra Oslo, og ut til distriktene. Det var en god idé for et langstrangt distriktsnorge, men med et kompromiss om tvangssammenslåing faller eplet langt fra stammen.

Derfor kommer dette leserbrevet til KrF nasjonalt fra KrF lokalt:

Innholdet er i hovedsak myntet på et kristent folkeparti da de fleste andre motargumenter til sammenslåing allerede er godt belyst andre steder.

Finnmark dreier seg om et unikt forhold mellom kirka og folk og om tro. Derfor skal grensene og navnet bevares slik det er.

Kirkene befestet Finnmarks grenser

Selv om sekulære og ateister får frysninger på ryggen og kaffen i vrangstrupen av snakk om kirker og tro, så var det altså med kirker at Finnmarks grenser ble markert. Der det sto reist en norsk kirke i middelalderen og også senere, var der Finnmark gjorde hevd mot nabolandene Sverige, Finland og Russland.

Det ble altså bygget kirker for å markere grensene lengst nord i landet. Sannsynligvis fordi man anså at det var noe verdt å bevare og beholde som norsk. Vi ser nå at det var ganske lurt, fordi det virket. Kirka hadde da betydning og tyngde på tvers av språk og kultur, så takk kirka for et ressursfylket som melkes av resten av landet i dag.

Selv om kirken har bevart regionen godt, så erkjenner jeg at det er ikke alle historiske virkemidler brukt til fornorsking og forkristning av Finnmark som kan eller bør benyttes i dag.
Men det er en annen sak.

Kirkens trygge rolle under tvangsevakueringen

For de tvangsevakuerte fra Finnmark, ble kirkene langs kysten deres trygghet. På sin flukt sørover fikk de pleie, husly og mat i kirkene, selv Nidarosdomen ble fylt opp med evakuerte Finnmarkinger. Det var bare i kirkene at Finnmarkingen alltid ble tatt godt imot, mens det var svært få som ellers ville vite av dem. Min egen farmor ble sendt ut i mørket som 6-åring for å stjele egg. Fordi de sultet. De var alene uten noen eiendeler. Alt de hadde eid var brent eller stjålet. Mens kirken ga de det kirken hadde.

Kirka er et mektig symbol for gjenreisingen i nord

"Bare kirka sto igjen…" var felles beskjed de fleste sendte sørover etter krigen, uansett hvor i fra Finnmark de var fra. Finnmark var brent ned til grunnen. Det var bare kirker og kapell som sto igjen. Der sto Finnmarkingen alene med kirkene sine. Kirkene ble derfor mer betydningsfull enn noen gang for befolkningen lengst nord i landet. Den var et oppholdssted, skole, sykestue og hadde en mengde andre praktiske funksjoner utover nattverd. Dette er ikke glemt.

Etterkrigstida med troen ved sin side

Etter krigen var det Finnmarkingene selv som bygget opp samfunnene rundt kirkene sine, selv om regjeringen forbød dem i det hele tatt å reise tilbake. Makta var usikker på om det var verdt å bygge opp igjen Finnmark. Men kirkene sto jo der, midt i askelandskapet og ga de hjemvendte tro, håp og nok en gang ly. Det oppsto et unikt forhold med Vårherre for de som kom tilbake, og en evigvarende sterk kjærlighet til Finnmark. Disse menneskene lever her enda.

Felles for både ateister og mange kristne er at de løfter fram argumentet om at "størst av alt er kjærligheten" i flere saker som vinnes fram. Kan ikke det også gjelde i denne saken? Størst av er kjærligheten til Finnmark?

De som enda går rundt i gatene husker et nedbrent fylke og kirkas betydning. Det var deres generasjoner som sto igjen uten arv og med tapt næringsutvikling i flere tiår etterpå. Dette var et dårlig utgangspunkt for et fylke på alle målinger. En kan si at vi som kom etter, enda jobber med gjenreisning, statistisk sett.

Hva er det i dag som får folk til Finnmark?

Skattelette og studielånnedskrivning er fordeler ved Finnmark,  penger og målbar økonomi. Tall er fakta og lyver ikke, sier noen. Men fakta trekker ikke folk aller lengst mot nord. Ellers hadde jo Finnmark vært overbefolket av folk med mye studielån og gjennomsnittlig lønnet arbeid. Bare ved å flytte og bo i Finnmark vil et ungt par kunne spare opp mot 100.000 kr årlig, uten å gjøre for det annet enn å melde flytting. (Estimert ved bruk av Finnmarkskalkulator). 

Mens tilretteleggingen skulle tilsi størst økonomisk vekst i landet, vokser Finnmarks befolkning saktest i landet.

Penger er altså ikke alt, selv ikke for de rikeste i landet.

Hadde god økonomi og penger vært drivkraft nok, så hadde bedriftseiere fra hele Norge konsekvent bygget opp sine konsern i Finnmark for å slippe å betale 14% i arbeidsgiveravgift. Det utgjør enorme besparelser, særlig når man vet at lønn er den største kostnaden til de fleste bedrifter. På toppen av det hele kunne de rikeste spart ytterligere i kapitalskatt på sitt utbytte ved å bo i Finnmark.

Fakta og økonomiske fordeler er derfor beviselig ikke det som får folk til Finnmark.

Tro, håp og kjærlighet som ingen andre forstår

- Nei, det er noe annet enn penger som trekker folk lengst mot nord. Troen på at det er noe å bevare og bygge opp. Troen på mulighetene ved å være få, men sterke. Det som lokker folk og får de til å bosette seg i Finnmark er idéen om vill uberørt natur. Vilt vær. Kystkultur og tradisjoner. Med trygghet og oversiktlig oppvekstmiljø for sine barn. Og et brennende håp om at barna skal få oppleve fylket slik en selv har tatt det i bruk og fått så stor kjærlighet til. De som drar nordover har troen på at de kan gjøre en forskjell i Finnmark.

Selv om Finnmark ligger på bunn i mange målinger, er det også kortest vei til toppen for de som satser her.

Det unike forholdet til kirka og Gud

Selv om mange av oss post-moderne, skap-kristne ikke roper høyt på Gud før vi en dag sitter om bord i et styrtende fly; så er det, tro det eller ei, et unikt forhold mellom Finnmarkinger og Vårherre. Det er derfor besteforeldrene i Finnmark lukker øynene og knytter nevene når de leser i avisen om tvangssammenslåing av sitt fylke. Som de selv har bygget opp. Uten maktas vilje eller hjelp.

Tvang minner om nedbrenning, ikke gjenreising

Tvang for Finnmarkingen vekker vonde minner og opprørskhet. Så lenge det enda lever folk som opplevde nedbrenning og gjenreising av Finnmark med kirka som den eneste tryggheten i deres liv - så kan ikke en fylkessammenslåing forekomme ved tvang. Og hvertfall ikke støttet av Kristelig Folkeparti. Det er derfor Finnmark skal bevares i sin nåværende form, og dette får KrF nasjonalt velge å tro er god nok begrunnelse.

Det er bare KrF som står igjen og kan vektlegge disse argumentenes betydning for å bevare Finnmark.