I ET INNLEGG i Vårt Land 14. august tilbakeviste jeg feilaktige påstander om en juridisk skråplaneffekt etter legalisering av dødshjelp i Nederland. Morten Magelssen, Daniel Kleiven og Morten Horn (MKH) bekrefter i Vårt Land 16. august at det ikke foreligger noe formell juridisk utglidning, men påstår, med henvisning til fire punkter, at skråplaneffekten er dokumentert. Når betydningen av «skråplaneffekt» er avhengig av øyet som ser, er det ikke rart at motstandere og tilhengere får bekreftet sitt eget ståsted.
Den første bekymringen til MKH gjelder økningen i andelen som benytter seg av dødshjelp (steget fra rundt 2,6 prosent i 2001 til omkring 4 prosent i 2015). Det er uvanlig å anse antallet som benytter seg av dødshjelp som en form for skråplaneffekt. Er det ikke mer sentralt at loven blir overholdt, og at dødshjelp ikke utvides til ikke-frivillig eller ufrivillig eutanasi?
Vi vet ikke. Uansett, fra de årlige rapportene i Nederland, så vet vi ikke hvorfor tallene har steget. Er det et større behov, en større villighet, økt kjennskap til mulighetene eller mørketall som gir seg til kjenne? Vi vet ikke. Og det blir feil av MKH å antyde at de vet svaret og at det er problematisk.
Den andre bekymringen gjelder stadig flere tilstander – herunder demens og psykiske lidelser – kan innvilges dødshjelp. Men disse har fått dødshjelp helt fra lovens implementering. Videre så er det korrekt at andelen av de med demens og psykiske lidelser har steget de siste årene. Denne stigningen er imidlertid marginal; for demens 2,3 prosent i 2016 fra 2,0 prosent i 2013, psykiatrisk lidelser 1,0 prosent i 2016 fra 0,9 prosent i 2013.
Nær sagt alle disse sakene dreier seg om beslutningskompetente pasienter, og sakene har i all hovedsak blitt anerkjent av dødshjelpskomiteene som forsvarlig praksis. For meg er dette viktigere enn den nøyaktige diagnosen. Hvis en økende andel saker hadde blitt vurdert som uforsvarlig av dødshjelpskomiteene, så skulle jeg gitt min tilslutning til MKH. Realiteten er at selv om deprimerte oftere søker dødshjelp sammenlignet med andre diagnoser, så er det desto oftere at de får avslag.
Samme rammeverk. Den tredje bekymringen henter MKH fra bioetikeren Theo Boer, som har «anslått» at andelen med lenger levetid enn seks måneder har steget. Igjen, dette er problematisk først hvis du anser restlevetid som et vektig kriterium for innvilgelse av dødshjelp. Loven opererer ikke med slike krav, og uansett om dette var en «implisitt forutsetning» eller ikke, så har det altså ikke skjedd noen endring i rammeverket.
Den siste bekymringen gjelder en slags institusjonalisert «motorvei» med spesialiserte dødshjelpsklinikker der legene peker på den raskeste utveien. Dette er tynne påstander og slappe karikeringer av profesjonelle leger som tar ansvaret sitt på alvor. Steven Pleiter, direktør for en av de få dødshjelpsklinikkene som finnes, kjenner seg ikke igjen i denne beskrivelsen. I et intervju i The Guardian viser han til at femten eller flere intervjuer kan bli nødvendig for å få godkjent en dødshjelpsforespørsel ved deres klinikk. «Legen må være overbevist over at det ikke er andre løsninger på lidelsen», heter det på nettsiden deres. Snarere enn liberalistiske leger med et lemfeldig forhold til eutanasi, så dreier det seg om leger med særskilt interesse og relevant spisskompetanse.
Positive endringer. Viktigere enn å kverulere om disse punktene kvalifiserer til ens definisjon av «skråplaneffekt», er å undersøke hvor stor endringene er, og vurdere i hvilken grad de er negative. Ikke minst er det relevant å vurdere dette mot positive endringer, gjerne sammenlignet med Norge. Eksempelvis har andelen som avlives uten eksplisitt ønske fra pasienten falt fra 0,7 prosent i 2001 til 0,3 prosent i 2015. En anonym undersøkelse fra 2002 indikerer at det står verre til i Norge: Omkring 1 prosent av leger har med intensjon forkortet livet til pasienten, og enda flere har fjernet livsopprettende behandling basert på pårørendes ønske eller ressursmangel.
Og mens alle pasienter i Norge blir møtt med et kategorisk nei, blir hundrevis av pasienter – majoriteten kreftsyke mellom 60 og 90 år – møtt med velvilje og fleksibilitet i Nederland. I Norge er døden til sammenligning gjemt i et tabubelagt medisinsk skap, skrudd fast i gulvet med juridiske skruer. Det er vanskelig å se at de ovennevnte bekymringene veier opp for å åpne skapet – om så på gløtt.
Andreas Wahl Blomkvist
Lege i spesialisering, Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF