Arendalsuka er full av politiske debatter og utspill. Et av de mer besynderlige kom fra justisminister Tor Mikkel Wara. Justisministeren vil nemlig fjerne støtten til alle muslimske trossamfunn, men ikke til Den norske kirke.
Være glade for. Når jeg kaller det besynderlig, er det fordi regjeringsplattformen sier noe helt annet, og det er vel strengt tatt den alle regjeringens medlemmer skal agere ut fra. I tillegg er det vanlig politisk folkeskikk å overlate de ulike saksfeltene til den statsråden som har ansvar for det aktuelle politikkområdet. I dette tilfellet er det kulturminister Trine Skei Grande, og det tror jeg vi skal være glade for.
I regjeringens politiske plattform heter det: «Regjeringen vil føre en helhetlig og aktiv tros- og livssynspolitikk med respekt for de ulike livssynssamfunnenes egenart og med finansieringsordninger som ivaretar prinsippet om likebehandling.»
Og videre: «Regjeringen vil sikre likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn gjennom lovgivning og finansiering. Den norske kirke har en historisk og størrelsesmessig særstilling, som anerkjennes uten at prinsippet om likebehandling skal rokkes ved.»
Understøttes på lik linje. Det skulle da også bare mangle, etter at Stortinget i 2014 endret paragraf 16 i Grunnloven, og la til følgende prinsipp: «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.»
Tor Mikkel Wara tar til orde for at staten ikke skal ha en aktivt støttende tros- og livssynspolitikk overfor muslimske borgere, men snarere bruke mangel på en sånn politikk instrumentelt i integreringspolitikken. Samtidig skal staten etter justisministerens mening fortsette å støtte Den norske kirke. Hva som skal gjelde overfor jøder, bahaier, buddhister, humanister og annerledes tenkende, framgår ikke.
Uansett er dette ikke bare problematisk, men etter alle solemerker å dømme både i strid med regjeringsplattformen, Grunnloven og våre menneskerettslige forpliktelser.
I tillegg er det etter min mening snarere et bidrag til en marginaliseringspolitikk enn et ledd i en integreringspolitikk, om vi nå skal blande dette temaet inn. Ved å gi lik støtte per medlem i de ulike tros- og livssynssamfunnene, bygger man tillit og en mulighet for storsamfunnet til å ha innsyn i og kontakt med alle tros- og livssynssamfunn.
Et mangfoldig sivilt samfunn. Tros- og livssynssamfunnene ivaretar den enkelte borgers rett til fri livssynsutøvelse, gjennomfører viktige livsløpsseremonier og er noen av mange aktører som bygger et mangfoldig sivilt samfunn.
Så har religion og livssyn også problematiske sider – som ulike grad av makt, undertrykkende holdninger og problematiske praksiser. Derfor er det rimelig med muligheter til å sanksjonere grove brudd på norsk lov ved å trekke tilbake støtte. Men å bygge en politikk på å forhåndsdømme alle trossamfunn som bygger på en gitt religion, er bare fordomsfullt og kan ikke bidra til særlig mye annet enn en ytterligere marginalisering og polarisering i det norske samfunn. Er det noe vi ikke trenger, så er det nettopp det.
Bente Sandvig
Fagsjef i Human-Etisk Forbund